Meny

Seiland - Kultur og natur

Seiland har en lang sjøsamisk historie. Les mer om sjøsamisk kultur, natur, tradisjon og historie fra dette området, og fra andre sjøsamiske bygder i kommunen.

Barndomsminner fra Seiland

Mimmi Johanne Bæivi (1950) har levd sitt liv tett og nært til naturen på Seiland. Her deler hun noen minner fra sin barndom. Hva var «børreband» og hvem fikk ha på det? Om du får tilbud om å bli med på «rusking», blir du med- eller takker du nei? Barn med nærhet til skog, brukte kongler, og det de fant i skogen i leken. Barn som vokste opp med fjæra, lekte med skjell. Mimmi forteller hvilke skjell som var hvilke dyr. Sjøsamisk bruk av naturen, urter og planter er fascinerende. Surgress fikk ungene dyppe i litt sukker, «Hoinnbær» eller «skrubbær» var dukkemat og mat til skjelldyrene.

Slåtteminner fra Seiland
Mimmi Johanne Bæivi

De bratte fjellene som stuper i havet, uframkommeligheten, fallvind og kast, tåke som kryper ned fra breene. Seiland har en barsk natur, men også gresskledde fjordbotner, lune viker og rike fiskefelt som har gjort at vi i dag kan se spor etter mennesker i hver bukt og vik rundt hele øya.

Her måtte de som bebodde denne ville og vakre øya finne for til den ene kua, de to geitene og noen få sauer. Jordene blei slått med ljå, og dette var mannfolkarbeid. Ungene og kvinnfolkene sin oppgave var å få gresset opp på hesje. Små og store kom etter med riva og bar til hestene. Selve hesjene sto som ofte hele året, men kunne også bli tatt ned der det var røffe vind- og snøforhold. Sterk vestavind sommerstid gjorde at vi måtte bardunere hesjene og høyet godt. Resultatet av sånne vinder kunne fort bli at hesjestaurene stod, mens nesten all høyet var blåst bort. Å bære det tørre høyet med børreband inn i høysjåen var alltid noe vi barn så frem til. Da kunne det bli en med lek og hopping i høyet. Nytørket og knitrende høy med lukt av sommersol blei et godt minne. Men vi fikk jo også beskjed fra de voksne om at høyet skulle stampes ordentlig godt.

Alt dette måtte være gjort før vi kunne gå i gang med utmarkslåttene. På hjem plassen var det som oftest bare en liten åkerlapp, så vinterfòr for dyra måtte skaffes andre steder. Da var det såkalt «Rusking» som var løsninga.

Endelig var det tid for en spennende utflukt. For oss barn virket det som å reise ut i den store verden, selv om vi bare skulle til nabofjorden for å klatre opp høye og bratte skråninger. Å komme til disse utmarksliene var alltid spennende. Her møtte vi kanskje familie og venner, og de voksne hadde alltid tid til en prat rundt bålet og kaffekjelen. Kanskje de til og med tok tid til å koke småsei med hoder fylt av lever. Denne maten blei slått ut på steiner, og vi fikk plukke middagsmaten rett i munnen. 

De fleste hadde «sine egne» lier, og alle visste hvor hver enkelt hadde en slått. 

I de bratte liene var det umulig å slå med ljå, så sigd blei brukt. Villgresset blei så stappet i sekker og sendt ned lia mot sjøen og båtene, før den blei tatt med hjem i en egen føringsbåt. Vi hadde en egen båt med gresset oppi, på slep med oss hjem. Disse menneskene visste at for å livberge, var dette arbeidet avgjørende. 

Dersom det blei tid til overs, skar de også ned ris- og seljekratt, som blei brukt til tilleggsfor. Også trær til brensel blant annet.

Min barndoms fjære
Mimmi Johanne Bæivi

Fjæra har for meg bestandig vært et spennende, men også utfordrende sted. Og helt fra barnsben av vært et viktig lærested i tillegg til at det var min store lekeplass. I fjæra var naustet med alt utstyret til fiske og i fjæra var ikke minst. I fjæra blei det jobba. Utstyr blei reparert, fisk blei sløyd, saltet og hengt på hjell. Fjæra var en møteplass for familien og hit kom naboene for å slå av en prat. Det blei fortalt mange historier som kanskje ikke var ment for barneører, men som vi plukket opp likevel. Hit kom naboungene og lekte vi med skjell. Hele bondegårder ble laget på og iblant steiner som for oss var høye fjell.

Sauene våre var hvite og brune. Snehvite var de som hadde ligget lenge i sola og brune var de som akkurat hadde kommet på land. Det var sjelden vi fant så mange levende skjell av disse. Det betydde nok at de levde litt dypere enn dit vi kom oss, så vi fikk mest de døde skallene på land. Å åpne de levende skjellene syntes vi var spennende og litt uappetittlig, men måsen skulle jo også ha mat. Det var ingen som den gang kunne tenke seg at dette også kunne være menneskemat og godt i tillegg. Nei, skjell var agn eller fuglemat.

Noen av sauene våre hadde små, runde hull i skallet, det ble bjellesau. Men hvordan se forskjell på ho-og handyr? Vi hadde en løsning på det også. Skjellene har et skall-lås. Når du deler to skjell som er fast i en annen og legger dem flatt ned, vil nesene peke hver sin vei. Hodyrene bøyde seg mot venstre og hanndyrene mot høyre. For oss blei det altså skallåsene som bestemte kjønnet. Sauskjellene heter Astarte borealis på latin. Gimrer var Astarte sulcata. De var litt mindre og hadde litt andre riller. Nyfødte lam var lyserøde og het tellina fabula.

Griser var det ikke like stor stas med. disse skjellene fant vi overalt og det var som å gå på et teppe av grov kalk. Så vanlig sandskjell og butt sandskjell fikk være griser. Disse skjellene hadde kraftig hvitt skjell og når de blei forstyrret, trakk de seg ned i sanden og festet seg med en liten fot.

Hjerteskjell- cerastoderma edule- blei reinene våre. de var mye penere enn griseskjellene, syntes vi. De levende skjellene måtte vi konkurrere med tjelden om. De var livretten til denne fjæras konger og dronninger. Når du ser hjerteskjellene fra siden, danner skallene et hjerteformet riss. Derav navnet. Den har mest hvite skall, men kan også være brunaktige. Skallet har klare ribber.

Mest lykke gjorde hestene våre. de var vanskelige å finne, i hvert fall hele, men vi hadde våre hemmelige plasser hvor de pleide å dukke opp. Det var de rødlige haneskjellene. Føll var små kamskjell som på latin heter Pallioum tigrinum.

Vi hadde selvsagt katter og kattunger, hunder, høns, kyr og kalver for ikke å snakke om sølvkatter. Det var pene skjell det, men da måtte du ligge med nesen helt nede på sanden for å få øye på dem. Disse sølvkattene var små strandsnegl som hadde nydelig perlemor i skallet sitt. Jeg husker enda hvor stor stas det var å finne dem og kunne legge dem til samlinga mi i en liten eske

Katter og hunder var også strandsnegl. Men de var av den mer robuste sorten. Større med forskjellige brunfarger. Høns var små albueskjell, og de med størst topp var haner.

Blåskjella var geitene våre og fant vi O-skjelle hadde vi gammelbukken selv. Disse ble sendt til fjells, slik vi visste de ordentlige dyrene skulle. Og bratt skulle det være der! Da kunne en oppbygd støvord være et passelig fjell for dem å klatre i. i dag er denne skjella, den mest populære skjellmaten vi har. O-Skjella passet virkelig som en gammel bukk. Den var stor i forhold til blåskjellene og så litt loslitt ut. I tillegg til at den hadde langt ragg. Og så vokste det noen rare organismer på dem.

Kuskjellene var selvsagt kyrne våre.  Det var bjelleku (med hull i) og det var rødski med litt igjen av skjellfargen på og det var de helt hvite som hadde ligget lenge i sola. Størrelsen avgjorde om det var en okse, ei melkeku, ei kvige eller en kalv. De bittesmå var nyfødte kalver.

Du vet kanskje at kuskjellet bare har en fiende utenom de som plukker dem for å leke med eller for å spise, det er steinbiten. Det er bare den som er i stand til å knuse det kraftige skjellet. Men nå er jo steinbiten nesten forsvunnet fra vår nære kyst så da får vel kuskjellene leve i fred. Det er vel heller ikke noen fiskere igjen som bruker dem til agn, slik det blei gjort i «gamledager».

Jeg håper at disse minnene fra min barndomsfjære kanskje kan være med på å skape interesse for den forunderlige verden som ligger der.

Gammel bruk av planter
Mimmi Johanne Bæivi

Blåbær blei både brukt kokt og fersk som nå. Bærene var gode mot forstoppelse, diaré og ellers vondt i magen. Måtte selvsagt koke all bæra da det jo ikke fantes mulighet til frysing. Jeg har selv fått blåbær av bestemor når jeg klaget på vondt i magen. Og blåbær er godt, det er bevist. I dag kan vi bare gå på butikken og kjøpe blåbær piller. 

Selje: Barken av selja blei kokt og brukt som hostesaft.

Brennesle: Blei først tørket og så kokt. Dette badet man slitne føtter i, eller vasket sår. Kunne også brukes som hårvask. 

Sløke: Vet ikke om den blei sett på som legeplante, men om våren når det var vanskelig å få tak i grønnsaker, blei sløke sett på som en bra C-vitamin-kilde. Man plukket den fersk og la på glass. Dette blei spist sammen med seimølje. Det er ikke så mange årene siden jeg hørte eldre mennesker fremdeles hadde det som Tradisjon.

Marikåpe: La blarne av planten på skitne sår. Blei påstått at de hadde rensende effekt. 

Vi hadde også planter som blei brukt til syke dyr. Arve blei høstet og tørket og om vinteren blei de knust og gitt til dyra. Spiste dyra ikke vassarve, var de veldig syke. 

Rosenrot: Blei gitt kyr som var dårlig å spise. 

Teksten du kopierer, vises automatisk her

Planter som mat:

Multer, tyttebær, rognebær, krekling og blåbær er jo noe vi fremdeles bruker. Markjordbær skal også finnes på øya. Vi lager rognebærgele og bruker fremdeles einebær som krydder. I min barndom blei einebær knust, eller malt på kaffekverna. 

Sopp: Blei ikke brukt før, blei sett på som dyremat. Men har fått sin renessanse nå. 

Gressløk: Løkhau, hvor man stappa gressløk og fiskelever inn i et fiskehode, var snaddermat om sommeren.

Til dessert, eller bare som et lite enkeltmåltid, brukte vi krøkebær i surmelk. Krøkebær brukte vi også sammen med seilever.

Surgress som vi barna fikk dyppe i litt sukker, var vel det nærmeste vi kom godterier i hverdagen. 

Karve blei brukt til te. 

Planter til annet bruk:

«Hoinnbær», eller skrubbær var dukkemat, eller vi brukte dem som for til skjelldyrene våre. Bjørnebær blei brukt på samme måte. 

Bjørk og bark blei brukt til å impregnere komager og andre skinnklær. Spesielt de som blei brukt på sjøen. I tillegg blei de smurt inn med tjære. 

Bjørkekvister blei brukt til sopeliner og tilleggsfòr til dyra.

Einer ga god lukt når hus blei vasket. Og (selvsagt) til å tenne på slik at trolldom skulle forsvinne. I dag bruker vi det til litt triveligere syssel. Til røyking av fisk. Røsslyng og småris blei til kranser, også i begravelser. 

Sennagress: Til fôring av komager og sko. 

Kan også nevne at tang og tare, sammen med fiskehode, blei til dyrefôr. 

Såpe blei kokt av talg fra dyrene og blandet med kaustisksoda. 

Høymule røtter blei ofte til mat når jentene lekte mor, far og barn. 

Skolen har tatt kunnskapene fra oss

På Eidvågeidet på Seiland i Hammerfest har Svein Lund oppsøkt ekteparet Mimmi og Anton Bæivi, og skrevet en spennende artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Sjøsamisk fortellertradisjon

Når skumringstimen kom, uteaktivitetene var unnagjort og det varmet godt fra ovnen, da ventet nok mange på en god historie. Ingen satt uvirksom med hendene i fanget. Mens man lyttet kardet man ull, spant eller strikket, garn ble bøtt, redskapen ble sett over og reparert eller måltid forberedt.

Fortellerens evne å formidle og tilhørerens glede å lytte lever side om side. I gammel tid, da det var parafinlamper og hverken radio eller fjernsyn levde en slik historieforteller. Vi har samlet noen av de historiene som har blitt fortalt kun i lyset av en parafinlampe

Roggeluft.
Han het Nils Mathis Nilsen (1876-1956) og gikk under navnet Roggeluft-Áddjá. Han var sønn av en like god historieforteller, han Nils Persen (1847-1920)-Piera Nielas- i Kvalsund.

 Roggeluft-Áddjá, Nils Mathis Nilsen (1876-1956)

Slik som Nils Mathis satt som unge og hørte på faren, slik satt ofte Bjørn Jenvald og hørte på bestefaren fortelle. Han deler gjerne noe av det han har hørt fortalt.

Bjørn Jenvald Nilsen fra Roggeluft forteller.
Jo, det var han bestefar– han Nils Mathis som fortalte:
Far min var så mye – godseier og graver, kirketjener og forsørger til en stor familie. Til sammen fikk han 18 barn. Han far pleide å si stolt: som Tordenskiold gikk de 18 barnan fram der i Kvalsunddalen. Han var født og vokste opp i Næverfjordklubb. En gang fortalte han at han satt i fjæra. Om han gjorde sitt fornødne eller var på kobbejakt, det forteller ikke historien, men han satt nå der. Plutselig steig sjøen, den begynte å gå opp rundt peskekanten.  Han satt med ryggen til havet. Geværet lå lagelig til. Da tok han geværet under armen, sikta og skjøt bakover uten å snu seg. Sjøen sank, og han snudde seg. Han gikk ned mot fjærakanten. Der fant han et skulderblad av et menneske med et kuleholl igjennom. 

Hvem eide beinet?
Så var det den historia fra Kvalvika. Kvalvika ligger litt oppetter landet mot Revsnes, i Sammelsundet. Han Henrik Juliussen og svigersønnen Johan var på fiske rundt øya. Henrik Juliussen var gift med Elen i sin tid. Mannfolka måtte nå på land og gjøre sitt fornødne. Han Johan kløyv oppover i bakken og Henrik ble nede i fjæra. Det var ikke noe å hjelpe seg med, han Johan leita nå rundt med høyrehanda og tok opp et bein som han så på og kasta nedover til Henrik. Det var et menneskebein. De gjorde seg ferdig og leita rundt der Johan hadde funnet beinet og fant resten av skjelettet. De var begge to gudelige folk og grov ned beina og jordfesta det.

Madrassen i fjæra
Han Henrik var opprinnelig fra Hasvik på Sørøya.  Han fortalte en gang han hadde gått i fjæra i sine unge år. Han var nå på tur en plass. Der så han en madrass i fjæresteinene. Nei, den kunne ligge til han kom tilbake. Da han kom på retur og var der han hadde sett madrassen, lå det et menneske lik der – ingen madrass.

Han spøtta ut skråa før han hoppa
Han bestefar Nils ble tvangsevakuert til Glomfjord med kona Serine. Glomfjord var sør om Bodø. Den neste historien er kanskje fra 1945-46. Der kom han bestefar utfor noe rart. Han var i Bodø rett etter krigen. Det var en slags flyoppvisning i Bodø. Han Nils hadde tatt seg tur dit. Han var en meget sosial kar og kom i snakk med pilotene. Da oppvisninga var over, spurte han om de ikke skulle fly til Glomfjord nå når oppvisningen var over. Nei, det skulle de ikke, men han kunne bli med et stykke på veien og hoppe ut i fallskjerm. Gamlingen var ikke dårligere enn at han svarte ja til det tilbudet. Da de kom over Glomfjord hoppa han ut. Før han hoppa spøtta han skråa ut, og tenk, han landa rett ved siden av kona der nede i Glomfjord og skråa landa på hodet hennes.

Har du harelort?
Han Bård Andreas, faren hans Bjørn, fortalt Bjørn den neste historien. Det var nå sånn at man gikk i husa til hverandre. Det hendte seg at naboen hadde noe du sjøl hadde lyst på, og da spurte du jo om å få eller å kjøpe det.

– Har du harelort, ja da skal du få, kunne du bli svart.

Da ble det slutt på maset, tenkte nok de voksne. Kreativiteten blomstret. «Guttslaskan» begynte å samle harelort og ha i fyrstikkeska. Neste gang de fikk til svar; «Har du harelort», ja da tok de fram fyrstikkeska med harelort.

– Det er sikkert sier Bjørn, folk var nok mer ordholden før enn nå. De fikk det de ville i bytte med harelort.

Etter hvert døde uttrykket ut. Guttongan hadde med harelort over alt.

Agnes, sett over kafen
Britt, datter til Agnes på Tveelva, fortalte Bjørn: Han Roggeluft-Áddjá kom ofte roende til oss. Han pleide å være en uke på en slik tur. Det er et nes der i våres fjæra. Når han kom roanes rundt det, pleide han rope:

-Agnes, sett på kaffen og hell en skarp en oppi. Etter som han ble eldre ropte han bare:

-Agnes, sett på kaffen

Geiten la seg på rygg
En gang hadde han Halvdan Markussen og han Berneu Johnsen vært en tur til Gibostad på Senja. Jenvald sin onkel var også med. De kom i prat med en gamling som satt der. Han var interessert i å høre hvor fremmen-folket kom fra. Jo, de kom fra Repparfjord i Kvalsund kommune.

– Nå har de enda geiter der? spurte gamlingen

– Joo, de hadde nå det, svarte de.

Hvorfor spurte han om det? Han fortalte han hadde vært på sildefiske der inne i Repparfjord. Der kom han i prat med en gamling som rodde fiske der i fjorden. Sjøl hadde han påpekt været, sånn austadsvindskuling som det var hadde han aldri opplevd.

– Ja, men når det er sånn austavindskuling som nå, når den var på det sterkaste, da legger geiten seg på rygg og kjører horna i bakken for ikke å fyke av, fortalte gamlingen

Han Israel ble en rik man
Slik de satt i Roggeluft og hørte de gamle fortelle, satt de også i Steinbukta ved Klubben og hørte de gamle fortelle. Jeg var på besøk hos Signe Porsanger (1929-2015) i 2013. Da var hun 84 år. Signe var yngste datter til han Henrik Juliussen, og hadde hørt faren fortelle mange spennende historier. Blant annet den om han Israel.

Faren ble enkemann i 1932. Kona Inger Birgete døde i barsel da hun fødte ho Magnhild.  Henrik gifta seg med Elen året etter- i 1933. Elen fortalte Signe en historie fra da hun var ung. Hun hadde jobba hos en gamling i Brensvika, han Israel Aanetsen. Det ble fortalt at han hadde vært med på et forlis der 70 mennesker omkom. Han Israel var født i 1864. Det var en forferdelig nordaust orkan. 3 bommer fløt inn i fjæra. Folk raska til seg mye vrakgods og de tok de flotteste bommene. Han Israel tok den gamle, fæle. Det viste seg at I den var det mye peng. Fra da av jobba ikke Israel mer.

Seiland nasjonalpark

Langt mot nord, på Finnmarkskysten, ligger Seiland. Dette er en øy med store kontraster, fra steile fjellsider som stuper i havet til lune lommer med bjørkeskog og blomsterenger. På Seiland finner du Europas nordligste isbreer og et unikt kulturlandskap formet av utmarksslått. Selv om landskapet framstår som barsk villmark, har det bodd folk her siden steinalderen. Seiland har en rik sjøsamisk historie, og er sommerbeite for rein.

Norgesnasjonalparker.no – Norges nasjonalparker

Hvordan kommer du deg dit: http://www.nasjonalparkstyre.no/Seiland/Verneomrade/