Meny
Høyt over Kvalsundet rager Áhkánjárstábba. Den er også kjent som Stalloen, en bautalignende stein som er en samisk offerstein fra førkristen tid.
Den mektige offersteinen med det samiske navnet Áhkánjárstábba, ligger sentralt i et gammelt sjøsamisk område. Både sundet og havet rundt har vært svært fiskerike områder, og her svømmer reinen over til sitt sommerbeite.
Steinens spesielle utseende, og en hule under offersteinen, kan ha styrket forestillingen om Áhkánjárstábba som et hellig, mytisk sted. Hulen ble også brukt som offersted. Samene trodde at alt i naturen var besjelet og hadde liv. Ved å tilbe og ofre til naturen kunne man få hjelp i sitt daglige liv, i fangst og fiske, ved fødsel og sykdom, og til å påvirke vind, vær og grøde. I forbindelse med veibygginger er det funnet rester av dyreknokler, kveitehoder og kobbermynter etter ofringer.
Áhkánjárstábba betyr Kjerringnesstabben eller Gudinnenesstabben. På norsk
kalles offersteinen i dag vanligvis «Stalloen», som kan bety «den stålkledte». Mens Áhká er en mytisk kvinnelig guddom, så er Stallu en sentral figur i samisk sagntradisjon. I Stallogargo fortelles at man tidligere kalte offersteinen «Russen». Navnet kan kanskje føres tilbake til gamle sagn om røvere som kom til stedet. Dette var
tsjuder eller russere som kom østfra. Áhkánjárstábba må ha ført til både gleder, håp
og frykt blant folk i historisk tid. Selv i dag vises den respekt.
Fálesnuoris badjin lea Áhkánjárstábbá. Dat gohčoduvvo maid Stállun, bázzelágan geađgi mii lea dološ sámi sieidi ovdal risttalašvuođaáiggi.
Dat hirpmus sieidi man namma lea Áhkánjárstábbá, lea guovddážis dološ mear-rasámi guovllus. Sihke nuoris ja mearas dakko lahka lea leamašan olu guolli, ja dákko lávejit maid bohccot vuodjat geasseorohahkii.
Geađggi erenoamáš hápmi, ja roggi sieiddi vuolde, sáhttá nannen Áhkánjárstábbá bassi, myhtalaš báikin. Roggái leat maid oaffaruššan. Sápmelaččat jáhkke ahte luonddus lei siellu ja heagga. Go osko ja oaffarušše lundui, de sáhtte oažžu veahki beaivválaš eallimis, bivddus ja guolásteamis, riegádahttimis ja buozanvuođas, ja veahki váikkuhit biekka ja dálkki. Luoddaráhkadeami oktavuođas gávdne dáktebázahusaid, báldáoivviid ja veaikeruđaid mat leat oaffaruššojuvvon.
Dárogillii gohčoduvvo sieidi dábálaččat Stalloen, Stállu. Áhkká lea myhtalaš nissonipmil, ja Stállu ges guovddáš figuvra sámi muitalanárbevierus. Stállogárggus muitaluvvo ahte ovdal gohčodedje sieiddi “Russen”, mii lea Ruošša. Namma sáhttá boahtit dološ muitalusaid rievváriid birra mat bohte báikái, ruoššačuđiid birra. Áhkánjárstábbá lea dieđus leamašan illu ja ballun olbmuide historjjálaš áiggis. Ain dál gudnejahttet dan.
High above Kvalsundet towers Áhkánjárstábba. Also known as Stalloen, this monolithic rock is a Sámi sacrificial stone from the pre-Christian era.
The magnificent sacrificial stone, bearing the Sámi name Áhkánjárstábba, lies in the heart of an old Sea Sámi area. The strait and surrounding sea were once rich fishing grounds, and the reindeer still swim across the channel to their summer pastures. The unique appearance of the rock formation and the cave under the sacrificial stone may have elevated Áhkánjárstábba to a sacred, mythical place. The cave was also used as a sacrificial site.
The Sámi people believed that everything in nature had a soul and was alive. By worshipping and offering sacrifices to nature, you could be given help when hunting or fishing, to ease a birth or illness or to influence the wind, weather and the harvest. Fragments of animal bones, halibut heads and copper coins linked to sacrifices were found during road construction.
Áhkánjárstábba is called Kjerringnesstabben (meaning “the stone of crone cape”) or Gudinnenesstabben (meaning “the stone of the goddesses”) in Norwegian. Today, the sacrificial stone is commonly known as “Stalloen”, which could mean “the steel clad”. While Áhká is a mythical female deity, Stallu is a central character in Sámi folklore. In Stallogargo, it is said that the sacrificial stone used to be known as Russen (“the Russian”). This name can be traced back to old tales about robbers who came to these parts. They were Chudes, or Russians, who came from the East. Áhkánjárstábba must have brought joy, hope and fear to people who lived in ancient times. Even today, it garners respect.
Teksten til venstre er tatt ut av Arahavde-skiltet for Áhkánjárstábba.
Stálut Curvot // The Stallos are calling
laget at Nyvoll Film og Foto i samarbeid med Arahavde AS. Musikk: Joik ved Karen Anne Buljo. Fortellerstemme: Bjørn Sundquist.
Statister: Elever fra Kvalsund skole sammen med Wivi Hansen.
Illustrasjoner til Stálut curvot av Stian Tranung. Fortelling av Per Anders Spein.
Áhkánjárstábba // Sami sacrifical stone
På oppdrag fra Arahavde AS har Nyvoll Film og Foto filmet området rundt Áhkánjárstábba.
Reinsvømming over sundet // Reindeers swimming
3. mai 2021, filmet av Katrine Andersen Nesse, i samarbeid med Arahavde AS.
På norsk kalles offersteinen i dag vanligvis «Stalloen» eller «Russen» (Qvigstad 1924). Stedsnavnet Stallogargo kan oversettes med grusbanke / strandbredd, eller «Trolløren» (Qvigstad).
Både steinens navn «Russen» og Stallogargu kan kanskje føre tilbake til gamle sagn om russiske røvere som kom til stedet. I sagn er disse vanligvis kalt tsjuder eller russere. Sagnet kan ha rot i historiske hendelser på 12-1400 tallet da samer ble utsatt for angrep og plyndring av grupper som kom østfra (kilde: En stein til gudenes ære- Fotefar mot nord).
Les lokale stallo-og tsjudehistorier her:
Tsjudefortelling fra Per Anders Spein, Stallogargo (f.1941), fortalt i 2019.
1.
Tsjuden rodde rundt i hele Finnmark og etterlot seg skrekk, sorg og sinne. De kom også til Kvalsund. Den her gangen gikk de i land i Neverfjord i Kvalsund. Der tok de 2 unge jenter til fange og bandt dem fast til båten sin for å ta de med videre etter raidet sitt. Så gikk de sjøl på land og drap og stjal der i Neverfjord. De kan ikke ha laga så bra knuter, for jentene kom seg løs. De dro ut båten og la seg på årene. De tok i og rodde det lille de kunne. Da de kom litt ut i Vargesundet, så tjuden dem og begynte å lete etter båter for å legge etter. De hadde jo sjøl slått i stykker båtene for at folk ikke skulle kunne stikke av. De fant da en båt til sist og la etter. Jentene rodde og sikta seg inn på Seiland. Der i fjæra stod det en mann og ropte og peiva til dem. De landa der i fjæra og løp opp til mannen. Han sto der med en pute under armen og dirigerer dem bak seg- kom bare her, kom bare her. Så åpner han puta og ut føyk all verdens dårligste vær. Tjudenes båt kantret der i stormen og alle druknet.
2.
Det var tre mann som hadde vært på Kvaløya på jakt. De hørte til i Stallogargo. Da de kom ned mot bygda så de tsjuden la ut fra land der i Stallogargo og da de kom hjem så de at familie og venner var slaktet ned. De la seg på årene og rodde etter tsjudene. Det bar av sted utover Sammelsund og mot øyene i Ravsbotten. Mannfolka fra Stallogargo fant tsjudene sovende. De samla dem sammen og stakk dem i hjel. De tok livet at alle så langt som en. En mann sparte de.
Det gikk noen år og så begynte folket i nord å handle med pomoren. Folket der Stallogargofolket hadde slått seg til fikk også besøk av pomorskuten. De hadde byttehandel med mel og fisk. Han som hadde jakta på tsjuden i sin tid, handla også med pomoren. Da kom ut til skuta, kjente han igjen den tsjuden de hadde latt gå- han var skipper på pomorskuta nå. Det ble et gjensidig vennskap. Pomoren ga god pris for fisken han fikk i bytte, og ekstra gaver til kvinner og barn.
Hans Hansen – Hanselv (f. 1921), forteller om ofring og respekt.
En fisker fra Stallogargo brukte Ahkanjarstabba som avgud og gikk dit hver søndag formiddag.
Det var mye kveite i Kvalsundet. Når han rodde ut sundet for å sette kveitevad, da så han på offersteinen og sa: «Nå må du ordne det slik at vi får kveite, så skal du få kveitebein og hoder»
De satte kveitevaden og dro hjem.
Dagen etter dro de ut for å dra kveitevaden, og fikk to store kveiter. På hjemveien sa han til offersteinen: «du har nå vel fått nok kveite, du har fått for den og du har fått for den»
Så offersteinen fikk ingen gaver denne dagen.
Det var sommer og fint vær. Den gangen måtte de dra til Hammerfest for å selge kveita, og ikke fantes det frysebokser heller. Men så ble det uvær og vestevindskuling i flere dager. De kom seg ikke av gårde og begge kveitene ble ødelagt.
Slik er det. Offersteinen gir, men offersteinen tar også – om du ikke holder det du lovet. Historien er (litt omarbeidet) fortalt etter Hans Hansen i Hanselv som hørte historien i 1968, og som tilføyer: «Men lyg de andre, så lyg æ å»
Trygve Laheim, Stallogargo (f. 1921) forteller om ofring og overtro.
Trygve Laheim er født i 1921, i 2021 blir han 100år. Han og familien bodde i Stallogargo før 2.verdenskrig. Faren, Nikolay, var fisker og gårdbruker med båt, bruk og noen sauer i fjøsen. De pleide å fiske innover i Repparfjord og utfor Stalloen i Kvalsundet. Der var det en offerplass. Den lå under Stalloen i noen huler. Ungene i Stallogargo viste at det lå verdier der. Folk ofra peng til Stalloen. Som unge lå Trygve der og grov etter peng, han som de andre ungene. Det var 1 ører-2-ører og 5ører. I grottene under visste han at man også ofret kveitehoder og bein. Det fortelles at kokt kveitehode i alle år har vært noe av det beste sjøsamene kunne spise selv eller tilby gjester. Ingen mat kunne måle seg med det. Derfor ofret de kveitehode til offersteinen (siæide). Deres avgud skulle få det beste de hadde.
En gang de lå og fisket i Sundlandet spurte Trygve faren.
-Om du nå får en kveite sa han til faren – ofrer du den til stalloen da?
-Nei, var svaret
-Ja men, det hadde han Johan Mathisen gjort, parerte Trygve
-Ja, la han nå bare, her får man ikke noe, svarte Nikolay.
Nikolay var en mann av få ord. Han svarte på det han ble spurt om og ellers forholdt han seg stille.
Hun satt med «lurøye» på bakkekanten
Det har alltid blitt fisket mye i Sundlandet som Kvalsundet også kalles. Der var det alltid noe å få. Trygve Laheim (1921) fortalte at han og faren Nikolay fisket der før 2.verdenskrig.
eg var som bundet fast til far, sa Trygve. Jeg var med overalt, på jorda, i båten overalt hvor far gikk, der fulgte jeg etter. Vi pleide å gå i land i strømstilla på hver side, men helst på Beritsjursida. Der var det et lite nes som var så koselig. Vi kokte kaffe og fisk og spiste brød og pratet. Vi hadde også pause i fjæra ved Sukkerberget, ikke langt fra der han Piera Nielas (Nils Persen Sara) bodde på Alnes. Han hadde mange fine døtre og noen sønner. Før krigen hadde denne familien mye rein på øya, men de flyttet tilbake til fastlandet hvor de holder til i dag. Jeg kan vel ha vært en 14-15 år. En av døtrene til PieraNielas fulgte godt med når de landet der i fjæra og hun satte seg på bakkekammen.
Jeg syns hun var vakker, vi gikk i samme klasse.
Sukkerberget da, sa jeg.
-Jo, det er fra Alnes mot Stalloen. Det er en liten bukt der, steinene i fjæra er firkantet- De ser ut som bitsukker. Store firkantede steiner. De ligger ikke så høyt opp, de ligger helt nede i fjæra området, Anders Spein pleide å dra inn nota der, sa Trygve.
Mytisk landskap v/ Arvid Sveen
ISBN 9788291233895
Publisert 2003. Utgave 1. utgave. Utgiver Orkana
Forfatter Sveen, Arvid. Illustratør Sveen, Arvid
En stein til gudenes ære
ISBN: 82-91552-09-06
En stein til gudenes ære.
Utgiver: Finnmark fylkeskommune i samarbeid med Kvalsund kommune juni 1997
Med støtte fra:
© All rights reserved – Arahavde 2021