Meny
Fortellinger fra pomortida i Hammerfest kommune.
Pomor betyr kystboer, de som bor ved kysten. De rodde vestover fra Kvitsjøen i Russland med mel og kom tilbake med fisk de hadde byttet til seg fra norske fiskere og handelsmenn.
Pomorhandelen varte fra 1789-1917
Russiske pomorer om bord på et skip. Bildet er tatt en gang før 1917.
Tekst: Marit Johansen, Arahavde
Pomorhandelen startet i 1740 og holdt på til den Russiske revolusjon var over i 1917, og var en byttehandel med fisk og kornprodukter. Russiske pomorhandlere byttet til seg fisk fra norske fiskere og handelsmann. Så snart isen hadde forsvunnet i Kvitsjøen dukket det opp russiske skuter i havnene i Finnmark. De var veldig velkomne. Hjemme i Russland hadde pomorene fylt opp skutene sine med mel, korn og trevirke, og i Norge ble det byttet mot fersk fisk. Både handelsmenn og privatpersoner byttet varer med pomorene, og denne byttehandelen bedret levekårene for folk langs finnmarkskysten. Tidligere hadde ikke folk fått solgt fisken sin om sommeren, da gikk det lett makk i fisken. Nå fikk de solgt fersk fisk til russerne og samtidig fylt opp kornlagrene sine for vinteren.
Da Finnmarkshandelen ble frigitt i 1789, ble det fart i handelen og de første Pomorbyene i nord ble etablert i 1789; Vardø, Hammerfest og Tromsø.
Pomorskute fra Hammerfest havn
I enkelte plasser av Finnmark var rubel akseptert som betaling. Fra midten av 1800tallet gikk man over fra å drive byttehandel til å kjøpe og selge varer til hverandre for penger.
Det var blitt etablert flere store handelshus langs norskekysten. Disse gikk gradvis over til å betale for varene sine med penger. Handelshusene hadde ofte egne fiskebruk i sin tjeneste, og solgte fisk herfra til de tilreisende pomorene. Pomorskipperne fikk gjerne kreditt for å forsikre seg om at de kom tilbake år etter år. Vanlige folk hadde vanligvis lite med penger. De fikk fortsatt bytte til seg russisk mel og plank mot fisken sin. Byttehandelen fortsatte derfor å leve side om side med pengehandling i mange år.
Trelasthandelen framskyndet gjenoppbygging av Hammerfest etter bybrannen i 1890
Etter hvert ble det mindre viktig å kjøpe mel og matvarer fra Russland. Det ble enklere å få varer fra Sør-Norge da dampskipene begynte med sine ruter langs kysten. I store deler av Finnmark vokste det ikke trær. Trelast fra Russland var ekstremt viktig for å få bygget hus, av alle slag og båter. Sibirsk lerk var den vanligste tresorten. Det har blitt sagt at Hammerfest ikke hadde blitt bygget opp igjen så raskt etter bybrannen i 1890 om det ikke hadde vært for pomorhandelen med trelast. Trelast handelen besto helt til pomorhandelens tid var over.
I 2020 ble verden kjent med Covid-19. En del begrep ble innført, karantene, isolasjon og avstand. Dette var begrep som slett ikke var fremmede i forbindelse med sykdomsbekjempelse i Finnmarks eldre epidemihistorie.
Finnmarks befolkning led i flere hundre år under epidemier, pandemier og grasserene (alvorlige) sykdommer. Nyere forskning har fattet nærmere interesse for pomorhandelen og sykdomsspredning. Pomorhandelen var litt som et tveegget sverd. På plussiden var det vekst og handel med Russland, på minussiden var det oppblomstringer av mange slags alvorlige epidemier.
Russland ble tidlig i deler av Europa sett på som «epidemiens mor», især gjaldt det koppene og kolera. Også vårtorskefiske, med stort innslag av fiskere fra Nordland og Troms, brakte med seg smittsomme sykdommer. Rug var hoved kornsorten som kom til Nord Norge med pomorene og som var nærmest allemannskost for store deler av kyst og fjordbefolkningen gjennom flere generasjoner. Ved lagring i tønner og bastsekker over lengre tid, var kornet utsatt for fuktighet både under den lange elvefrakten i Russland, og sjøvertsfrakten til Nord Norge. Forskjellige sopptyper kunne gjøre stor skade på kornet og gjør det farlig å spise. To sopptyper, Fusarium- mugg-sopp og Claviceps purpurea medførte betennelsesutbrudd i luftveiene og sykdommen meldrøye. (Jfr. Einar Niemi – Varanger årbok 2020)
Pomorspråk var et eget språk eller også kalt russernorsk. Nordmennene trodde de snakket russisk, mens russen trodde de snakket norsk. Språket døde ut etter hvert som grensene mot Russland ble mer og mer stengt etter den Russiske revolusjon (1917).
Gjennom de hundre år som pomorhandelen var en del av hverdagene i Finnmark, ble nok handelen, handelsuttrykk og erfaringen med de russiske overført fra generasjon til generasjon. Vår bestefar Mathis Mathisen var født i 1880 og vokste opp i Vargsund med pomorhandelsskip i nærmiljøet. Både faren og bestefaren handlet med pomoren i Pollen i Rognsund og han sjøl i Kvalsund. Det var pomorhavner både i Repparfjord, Hammerfest og Rognsund nært Vargsund. Han var fiskerbonde og kjente nok godt til den formen for kjøpslåing og bytte fisk med mel slik at familien hadde brød gjennom vinteren. Hans snakket samisk.
Russenorsk var sammensatt av omtrent like mye norsk som russisk, ca. 50 % av ordene hadde norsk opprinnelse, og 40 % hadde russiske, i tillegg var det noen lånord fra svensk, tysk, fransk, engelsk, kvensk, samisk. Samisk var nok en stor del av grunnlaget av Russernorsk – ikke så merkelig sett på bakgrunn av befolkningssammensetningen i Finnmark. Man ser det i en del betegnelser på fisk.
Kveite= russ: paltus, paltuska, baldasina- samisk: Balddis
Hyse= piksja og piksa- samisk: diksu
Sei= russ: sajda – samisk: saidi
En tenkt samtale mellom en samisk fisker og en pomorskipper
Utdrag fra «Russenorsk». Ingvild Broch/Ernst Håkon Jahr (Novus 1984)
En tenkt samtale mellom en sjøsamisk fisker og pomorskipperen, prinsipalen Voronoff kunne kanskje forløpe slik som under.
– Prinsipal paa slipom, eller njet? (sover skipperen eller er han oppstått?)
– Prinsipal sjisjas paa dekk. (Skipperen kommer snart på dekk)
– Dobro utrom, gammel god venn! (God morgen, gamle gode venn)
– Strasvi, strasvi? Tyi kopite ryiba på morgen (God dag, god dag. Du kjøper fisk på morgenkvisten?)
– Kak vara ju prodatli? (Hva varer har du at selge?)
– O, moja, mokka, groppa, bersta, kua-salt, kua-shjort, planka, futtera-lika etc. (Aa, jeg har mel, gryn, næver, saltkjød, koskind, planker, haandklæder etc.
– Davai paa moja kopum! (Vær saa god, køb hos mig)
– Troja paa vara trokkom trok? (Vil du bytte mot varer?)
– Njet, moja djængi, moja paa damosna grot djængi plati. Hos moja bolsjoi piksa og treska, lite subadtka og paltuska. Kak pris paa tvoya. (nei jeg vil have penge, jeg har mange penge at betale paa toldboden. Jeg har stor hyse og torsk, litt steinbit og småkveite. Hvilken pris betaler du?)
– Possjom staa it? (Hvor meget koster det?)
– Etta dorgli, værsego paa minder prodai! (Det er dyrt, vær saa god, sælg billigere)
– Kak ju spræk, paa minder! Njet og væn. (Hvad siger du, billigere! Nei, gode ven!
– Davai paa moja skip kjai drikkom (Vær saa god å drikke te om bord hos meg)
– Spasiba (Takk)
– Tvoja po-rejza? (Skal du reise)
– Moja rejza. A tvoja? (Jeg drar. Og du?)
– moja, kogda ven. (Jeg drar når det blir vind)
Pomorene var svært religiøse, og troen deres satte preg på både dagliglivet og kulturen. Kirken var det naturlige midtpunktet. Ikonene har en sentral plass i den russisk-ortodokse kirken. Ikonene betraktes som et jordisk bilde på det guddommelige. Hellige Nikolai var de sjøfarende og reisendes helgen. Han ble plassert i kahytten under reiser til Norge, og ble tatt med under fangst og fiske.
Vi har noen tidsvitner-øyenvitneskildringer fra denne tiden. Vår slekt i Kvalsund, oldefar Nils Persen og hans familie, kom i nær kontakt med russeren Voronoff/Varnoff og kjente Carl og Josefine Møllbach Buck, som eide handelshuset i Kvalsund. Nils og Kristines barn var jevnaldrende med barna i Buck huset.
De eide naboeiendommen til vår slekt oppe i Kvalsunddalen og var nok venner av familien. De hadde 8 barn. En datter het Martha. Hun var født i 1893 og var på alder med Oldefar Nils Persens datter Margit og hennes søstre. Martha flyttet til Oslo, men vokste opp i Kvalsund på farens butikk.
Hun fortalte om Voronoff, en stilig russer som alltid bodde hos dem. Som hun sier, han kom landverts (landveien i motsetning til sjøveien) til Kvalsund, i god tid før hans pomorskuter kom. Det var spådd om ham, at hvis han kom sjøveien ville han forlise. Hun husker klærne hans- han hadde som oftest en rød skjorte under jakken og blanke støvler som rakk ham til knærne. På hodet hadde han en kalott. Han var gresk-ortodoks og hadde med seg sin bønnebok og knelte ved sitt krusifiks.
Emil og Antona Emaus fra Stallogargo skriver at det var pomorbåter i Kvalsund havn – store pene skuter med mange seil. «Sudna» var betegnelsen på disse store skutene. Det var så flott å se på når de seilte gjennom Kvalsundet, og alle var glade når de kom.
I 2017 kom jeg over en bok om Pomortiden- Pomorhandel i pomorstrøk, skrevet av Odd Gustav Eriksen i 1971. Det var hans hovedoppgave i historie til filantropisk embetseksamen. Blant vedleggene fant jeg samtaler med informanter fra Kvalsund/Stallogargo. De het Antona født i 1898 og Emil Emaus født i 1889, var gift og bodde på Stallogargo med sine 5 sønner. Det var jo meget interessesant for meg eller oss som har forfedre fra dette område og artig informasjon fra vår bestefars samtid. De var 10-15 år yngre enn vår bestefar. Jeg tenker at de opplevelsene de hadde på denne tiden og det de så, det så og opplevde vår slekt i Storbukt, Kvalsund og Vargsund også.
To informanter fra Stallogargo
Emil og Antona Emaus skriver at det var pomorbåter i Kvalsund havn – store pene skuter med mange seil. «Sudna» var betegnelsen på disse store skutene. Det var så flott å se på når de seilte gjennom Kvalsundet, og alle var glade når de kom. Det var riktig stas da de kom. De kom tidlig på sommeren og dro sent på sommeren. Faren til Antona, han Andreas Johansen, fortalte at det hendte skutene kom to ganger i året. De kunne komme på høsten og ligge over vinteren og handle fisk og salte ned i store «tresjanka» -tretønner. Så reiste de når isen gikk i Kvitsjø-områdene i mai/juni med en fiskelast og rakk å komme seg tilbake til norske fiskersamfunn senere på sommeren og kjøpe mer fisk. Antona husker ikke skutenavn, men navnet på skipperen var Varnof. Han var en gammel, streng, religiøs mann og ble kalt prinsipalen. Det var de samme som kom hvert år. Han Varnoff hadde en tremastring. Det var hus på dekk. Det var hans rom. Russejunka-mannskapet, bodde under dekk.
Samovar og evig flamme
Det fortelles av en mann som var så heldig å bli buden inn i prinsipalens lugar at det var to ting man umiddelbart la merke til da man kom inn. Det ene var samovaren- tekokeren han hadde der og det andre var helgenbildet med en liten lampe med olje, veik og evig flamme. Det var ikke alle som ble buden på te fra samovaren. Han gamle Varnoff ga heller dram. Når de gamle kom fra pomorskuta, var mange godt i farta.
«De gamle kjerringene i bygda vår», fortalte Antona, «lurte på og spurte mannan når de kom fra russehandel hva slags tro har de i Russland og hva slags troende mann er han Varnof som gir dere dram?»
Far bytta fisk med mel
Vi var jo unge og lærte russisk raskt, fortalte Antona videre. Det var nødvendig å kunne litt språk. I ettertid vet vi at det var pomorrussisk/norsk eller russernorsk som folk kalte det. Det var et språk som utvikla seg i denne tida og ble et anvendelig språk å handle og kjøpslå med. Det var ikke noen spesielle forberedelser til russehandelen. Russen kjøpte makkefisken, den vi sjøl ikke ville ha og som de norske fiskeoppkjøperne ikke kjøpte. De ville kjøpe fersk fisk og salte det ned selv. Det var mest sei. Antona forteller hun fisket med faren og onkelen. Hun var eldste barn i en søskenflokk på 9. Etter som søsknene vokste til, måtte de bidra og hjelpe til å bli med på havet. Om vinteren var hun med onkelen på Klakken (en lokal kjent fiskeplass-en fiskegrunne) og fisket. Når pomorskutene kom, la de seg til skutesida med fangsten sin og mannfolka gikk om bord og snakka om fiskeprisen. Vi unge satt i båten og venta og ropte opp til de unge russerne og snakka russenorsk med dem. Jeg lærte en sang som jeg kan enda, sa hun. Vi fikk ikke bli med om vi så ville. Far bytta fisk med mel.
Emil og Antona Emaus
En familie på 10-12 pers brukte nok 6 matter mel i året
Pomorbåtene hadde med mel som var overskuddsvare i områdene de hentet varer fra, men de samme områdene hadde underskudd på fisk. Så en byttehandel tjente begge parter. Prisen på fisken var dårlig. Antona fortalte de måtte gi mange ganger fisk for å få en 100 kilos sekk mel. De kunne få mel eller kontanter. Fikk de mel for fisken, ble fisken taksert i båten. Ville man ha penger for fisken- kontanter, ble fisken veid. Det var utbetaling både i kroner og rubler. En rubel var to kroner og en kopek var to øre. I Øst- Finnmark var prisen f.eks om du hadde med 300kg fisk, da ville fiskeren ha 2 sekker mel(200kg). Om han hadde solgt fisken i byen hadde han fått 4/5 øre pr kilo. Av pomoren fikk han 8/10 øre. Det var god handel. Ellers så veide de i pud. 1 pud grovmel var 16 kg og sekkene veide gjerne 9pud, altså 144kg. De ble også kalt «melmatter» Disse sekkene var bastmatter og svært anvendelige i husholdet, feks til å gå på, de tålte vann og slitasje. De mindre sekkene på 4,5 pud eller 72kg kalte vi hampsekker og kunne også syes sammen og brukes til mye i husholdninga. Hvetemelet kom i sekker på 16 kg. Sekken var fin lerretssekk og kunne brukes til håndklær og vaskekluter. Om man bare kjøpte en sort grovt mel, siktet og soldet man melet helt til man stod igjen med noe man kalte grøpp. Det ble dyrefor.
Russisk lodjeskipper fra Arkhangelsk. Illustrasjon fra Ny Ill. Tidende, 1875
Vi mista ho «Nidaros»
Så var melet berga for den vinteren. Antona forteller at de hadde melstabbur hvor de oppbevarte alt melet. Det var mange som hadde slike melbuer. Hun forteller videre; «Det var grovt rugmel, hvetemel og havregryn. Etter hvert som melsekkene ble tomme, ble de vasket, bleika av sol og snø, tovet og laga til kopptuer og tuer av alle slag. Ble det lite mel fikk vi krite hos kjøpmann som på denne tida var Karl Buch. Han var handelsmann i Kvalsund i den tida russen var her og lenge etter. Han var en snill mann. Jeg husker en episode fra den her tida, sier hun. Vi hadde gått tom for mel og måtte til Buck å tigge mel på skyld. Noen ganger kunne vi gjøre opp skyld med fisk, andre ganger så skjedde dette. Vi hadde bare to kyr. Jeg husker enda navnet på den ene, Nidaros, en god og pen ku. Den henta han en dag fordi vi var skyldig. Han kom med åtringsbåten sin. vi ble stivpynta med forklær og det mor hadde av pent tøy og tilsagt at vi ikke måtte gå opp i øyan på han, holde avstand og hilse pent. Da han kom, sa han: «god dag små pier». Vi ble så glade, tenk han snakket til oss. Slik var det da. Kjøpmannen var overhodet i alt». Kjøpmannen likte nok ikke at pomorbåten kom, de handlet ikke sammen. Men, folk likte det. De fikk mat og betaling. Da russen hadde reist og vi måtte levere fisken vår til fiskemottaket, fikk far bare 4 øre for kiloen. En gang han kom, svarte Buck at de ikke kjøpte fisk i dag og far måtte ta vendereis med fisken. Det var det vi levde av, det var rart vi overlevde, det var harde tider, sier Antona.
Vasskringle, bombom og nøtter
En annen mann forteller at store unger-gutter, stakk flyndre og skata og solgte til russen. Russen tok alt. Da fikk de bombom, tørka kavring, russernøtter og vasskringle i bytte. Vasskringla var stor, rund, 5cm høy med hol i midten og var tredd inn på lange bastband. Bombom var sukkertøy pakket inn i vakkert papir. Russernøtter var små nøtter ikke større enn rosiner.
Da første verdenskrig startet i 1914, ble russen sendt hjem og innrullert i militæret. Pomorhandelen sluttet. Det ble en tung og vanskelig tid for fiskeren i Nord-Norge. Ingen kjøpte «makkefisken» sommerstid, og de hadde lite å leve av.
Da den russiske revolusjon var over i 1917, kom det pomorer tilbake, men med dem var det bolsjeviker, det vil si kommunister, som hadde en helt annen forståelse av og utførelse av handelen. «Pordoi»- «Gisla» var ord de brukte om fisken, at den var dårlig- sur. De kjøpte ikke «makkefisk» og kunne like gjerne kjøpe fisken av fiskeoppkjøperne og handelsmenn.
Da pomorhandelen sluttet, ble det en alvorlig nedgangstid også i Kvalsund. Vår bestefar Mathis Mathisen og flere andre av våre slektninger fikk vanskeligere økonomi i tiden som fulgte.
Det flerkulturelle Hammerfest i pomortida
Det er skrevet mye om pomor og russenorsken og noen øyenvitneskildringer er bevart. Jeg fant to skildringer og velger å ta med èn, for den omhandler Hammerfest og det flerkulturelle samfunnet.
Peter Adam Siljestrøm var fra Norrkøping i Sverige. Norge og Sverige var i en Personalunion i denne perioden (1814-1905) og det var populært med reiseskildringer. Han var i Hammerfest i 1838 og skriver:
«Den lilla staden hvrimlar af menniskor, och blandade om hverandra ser man Norrmenn, Qvæner (Finnar), Lappar och Ryssar, ibland hvilka de sistnemda i synnerhet utmerka sig, før deras på samma gång gravitetiska och sluga utseende, før deras nestan fotsida rockar och høga møssor samt långa, smutsrøda skegg, genom hvilket allt de gøra ett starkt afbrott mot de oansenliga Lapparna i deras letta sommardregt.
Køpmennen førstå vanligen någorlunda de trenne olika språk, som behøvfas før att underhandla med Ryssar, Lappar og Qvæner, och dessa å deras sida førstå æfven gemenligen nogot Norrska, så att handelsspråket utgjøres af ett slags rotvelska af det sednare språket och ettdera af de førra.
Om ej alla uttrykk blifva så grammaticaliskt riktiga, så hjelper man sig likvel fram, och fintlighet afhjelper i betydlig mån behofvet af ordbok: så visste till exempel en Ryss icke den Norrska benemningen på hud, men gjorde sig førstådd genom uttrycket koskjorta, som han i stellet begagnade.
Den sommar jag var der (1838), rådde på den lilla flekken en førbistring i tungomål, som gjorde att man kunde tro sig flyttad til någon af verldens størsta handelssteder: øfverallt hørde man om hvartannat Svenska, Norrska, Danska, Fransyska, Engelska, Tyska, Ryska, Finska och Lappska ljuda i øronen.»
Her har vi laget en liten eksempelsamling med ord og uttrykk
Drasvi, drasvi
God dag, god dag
Russejunka
Mannskap på pomorskuta
Prinsipalen
Skipper på pomorskuta
Rappagol
Finlender/kven (berm) finlenderen var dårlig likt
Jætka
Finlender
Sudna
Store pomorskuter
Bakkilan
Lærstøvler
Bolika
Melk gjæra i en slags tønne
Pordoi
Den er dårlig (om surna/makkefisk
Soia
Unge gutter hyra inn som kokker/mannskap
Medvina
Bare den sorten(mel)
Botski
En fustasjesalta fisk 500kg
Gisla
Sur (om fisk)
Tresjanka
Tretønner
Mahorka
En slags tobakk russen brukte selv og ikke solgte
Fustasje
Store fat til å salte fisk i (på Altamarkedet salta de reinkjøtt i den) de var i forskjellige størrelser. Fra 100 til flere hundre kg.
Klaverte båter
En spesiell båtbygger-teknikk
Å nate båter
Fuge mellom bord
Støvlene var smurt inn med eikolje/nøtteolje
oljen luktet forferdelig, og man kjente den på lang avstand (russelukt)
Russebolika
Russertønner/fat brukt til smøroppbevaring- smale nede, breie oppe og ganske høye
Platenæver
Brukt til taktekking under torva
En melmatte var 9 pud= 144kg
Et pud var 16 kilo. En familie på 10-12 pers brukte nok 6 matter mel i året
Hampsekk var halvparten 4,5 pud eller 72 kilo
Bastmatter ved dør og mye annet
En rubel var to kroner – en kopek var 2 øre
En sesong var 2-3mnd og utbetaling kunne være 100rubler
Toppsukker var noe de la på den salta fisken som var klar for utsending
Toppsukker, som så ut som en pyramide og hadde en vekt på fra 3 til 4 kg. pr. stk. – Det var den tids kaffesukker som ble klippet opp til småbiter, med noe som het sukkersaks.
Toppsukker var noe dyrere enn om en kokte kaffesukker selv. – Salg av dette var derfor noe begrenset av den grunn. – Salget av dette gikk helst til flyttsamene og andre
Grakslever
Fersk fiskelever lagt i store fat til trandamping
Man la merke til samovaren (tekoker) i prinsipalens lugar
Helgenbildet var det andre man umiddelbart så. Foran var en liten lampe med olje og veik som brant evig
Grøpp- gikk til dyrefor
Det grøvste melet som var igjen etter sikt og solding
Stomp
Langt, ovnsbakt surdeigsbrød. Vanlig i alle hjem
Nils A. Ytreberg (1896 – 1987) har skrevet om handelshistorien fra Finnmark i sine reiseskildringer: «Handelssteder i Finnmark».
Les utdrag fra hans reise gjennom Vargsund, Kvalsund og opp til Hammerfest:
Kvalsund handelssted
Komagfjord ligger i ly av Seiland; på sørenden av denne øya ligger Hakkstabben, som er nevnt under Handelsstedet Jupvik i Leirbotn. Vi reiser videre på innersiden av Seiland gjennom Vargsundet til Kvalsund. Det er for det meste liten vegetasjon langs leia; men i Kvalsund er det ennu forholdsvis grønt og vakkert. Stedet ligger godt til for trafikken gjennom det trange Kvalsundet.
Den første som begynte handel her, var Wilhelm Henric Klerck, som fikk gjestgiverbevilling på stedet 12. juli 1800 mot 1 rdl. årlig avgift. I 1803 fikk han utvist 21 tylvter tømmer til bebyggelse på stedet. Han er også omtalt under Handelsstedet Bossekop, som han siden flyttet til. Vi har også i kapitlet om Krigsårene i Finnmark 1807-1814 fortalt hvordan han organiserte kystvernet i Kvalsund, og deltok i forsvaret av Hammerfest 1809 (Ytreberg,1942).
Som nevnt under Bossekop, byttet han Kvalsund bort til Henrich Christian Henchel, som fikk gjestgiverbevilling her 11. mai 1812 mot 4 rdl. årlig avgift. Etter 1824 var denne regulert til 2 spd. Som vi har sett av Capell Brooke’s beretning, bodde også Aage Aagaard her omkring 1820, men flyttet kort etter til Hammerfest. Henchel var gift med Martha Sophie Kjølseth, visstnok datter av kjøpmann Berger Kjølseth på Loppa. Deres sønn Christian Henrik Henchel (1815-1839) var en tid handelsmann i Kvalsund (sammen med faren?). Han var gift med fru Aagaards kusine Gunhild «Birgitte» Irgens, men døde allerede etter et par års ekteskap i 1839. Enken ble da gift med hans bror Wilhelm Henchel, kjøpmann i Hammerfest.
Det er sannsynlig at W. Henchel arvet handelen i Kvalsund, og lot den bestyre ved faktor. I 1865 satt Svend Eriksen fra Dovre som handelsfaktor her, med kone og en ettårs gutt og 4 andre mennesker i huset.
Kvalsund ble kort etter kjøpt av Andreas Nørager Buck, sønn av dannebrogsmann Andreas Mølbach Buck, som i 1809 utmerket seg ved forsvaret av Hammerfest, og Anna Martha Nørager fra Bossekop. A. N. Buck var først skipskaptein og førte skuter for konsul Aagaard i Tromsø, inntil han ca. 1870 overtok Kvalsund (Ytreberg,1942).
Sønnen Carl Mølbach Buck ble eier av Keilen og Hjelmsøy, men bodde i Kvalsund, og den yngste, Aage Buck, ble eier av Spillet. Andreas Nørager Buck i Kvalsund drev tranbrenneri. Stedet har en delvis gammel bebyggelse, etter eldre billeder å dømme. Det er nu gått over til andre eiere (Ytreberg,1942).
Nils A. Ytreberg skriver i sin bok «Handelssteder i Finnmark» fra 1942:
Når vi skal videre nord gjennom Kvalsundet, bør vi sørge for medstrøm gjennom det trange løpet mellom Seiland og Kvaløya ved Akkarfjord. Vi svinger om Rypklubben og nærmer oss Hammerfest. Fjellene står nakne her omkring, skogen er borte. Men det har ikke alltid vært så snaut. På Lilienskiolds billede av Hammerfest fra slutten av 1600-tallet ser vi skogen stå tett oppover bakken mot kirken (Ytreberg,1942).
Hammerfest ble senere by; men her var handelssted lenge før den tid. Ved oktroyen av 1691 ble stedet en av de syv handelsplassene i Finnmark, og fortsatte siden å være ett av hovedopplagsstedene for monopolhandelen. Byen har den største og tryggeste hamna i hele Vestfinnmark, og ligger svært godt til for fiske, russehandel og trafikk på det sydlige utland. Under oktroytiden overvintret det flere ganger fartøy i Hammerfest hamn, som bød den beste sikkerhet om vinteren (Ytreberg,1942).
Vi skal ikke her befatte oss med stedets eldre historie, men ta utgangspunkt i den eldste kjøpmannsslekten på stedet, en slekt som fremdeles lever i Finnmark. Peter Christian Buck (1723-1784) fra Helsingør ble i 1740, bare 18 år gammel, sendt til Hammerfest som handelsfaktor. Bare to år senere ble han konstituert som kjøpmann, inntil en Jæger kom oppover fra København. Men da denne døde året etter, ble Buck ansatt som virkelig «Oberhandelsbetjent» eller «overkjøpmann». Buck hadde helt siden 1745 andel i villreinjakten på Kvaløy, satte ut kvitrev og hare her og på Håja, og forpaktet i 1773 veidet på Sørøya for 5 år, mot 22 rdl. årlig. I 1777 søkte han om å få kjøpe hele Kvaløya; men det ble avslått (Ytreberg,1942).
Peter Chr. Buck var gift med Anna Marie Elisabeth Kraft (1725-1801). Hennes far var oberst Even Pedersen Kraft og kommandant på Munkholmen ved Trondheim, hadde utmerket seg ved Fredrikstens beleiring 1718 og var en fetter av Anna Colbjørnsdatter. Anna Kraft kom som ung pike i huset til sin bror Jens Kraft, dengang prest på Ingøy. Det var 11 barn i ekteskapet, og en rekke sønner ble bosatt som handelsmenn i Finnmark. P. C. Buck ble i 1779 utnevnt til tollkontrollør i Kristiansand, der han fikk kanselliråds tite! og døde i 1784 (Ytreberg,1942).
Bestyrer av den kongelige handel i Hammerfest ble først hans eldste sønn Friderich (Fredrik) Buck (1745-1802 i Lebesby), men derpå fra 1781 en yngre sønn Jens Christian Buck, som var gift med Johanna Olava Brock, prestedatter fra Stange i Hedmark. Etter 1789 ble han selvstendig kjøpmann. I et tidligere kapitel er fortalt en del om handelen på Hammerfest i hans tid. Den yngre broren Marcus Wøldicke Buck ble (1764-1838 i Bergen) kjøpmann her sammen med broren (firma J. C. & M. Buck& Comp.), etter at Hammerfest 17. juli 1789 hadde fått kjøpstadsrettighet. Han var gift med Magdalene Marie Mølbach fra Kristiansand (søster av eidsvollsmannen Christen Mølbach) (Ytreberg,1942).
Brødrene Jens og Marcus Buck søkte i l798 om å få kjøpe Sørøya for 600 rdl., men det ble avslått. I 1809 forsvarte M. W . Buck med tapperhet sitt batteri på Hammerfest-siden, godt hjulpet av sin sønn Andreas Buck, senere handelsmann i Handelsstedet Kvalsund. En yngre sønn Peter Buck ble handelsmann på Handelsstedet Jupvik i Leirbotn, og den vakre datteren Marie Elisabeth Buck ble gift med N. P. Noodt, faktor i Talvik og senere kjøpmann og konsul i Hammerfest. To av sønnene omkom under overvintring på Spitsbergen, dit brødrene Buck hadde sendt de første fangstekspedisjonene fra Hammerfest. – Nevnes bør også at Jens Chr. Bucks datter Magdalene ble gift med kjøpmann på Hammerfest Hartvig Jentoft, som også eide flere handelssteder (Ytreberg,1942).
Blant handelsassistenter på stedet kan nevnes Emanuel Wadel, som var her i 1782 og senere flyttet til Handelsstedet Hasvik, der han omkom. I 1786 nevnes oberassistent Gabriel Muller; året etter betegnes han som «handelens fører». Assistent ved samme tid var Christopher Lorentz Buck, yngre bror av Jens og Marcus. Han hadde fra omkring 1776 vært ansatt ved handelen, og etter 1789 begynte han egen forretning i Hammerfest. Sammen med brødrene kjøpte har en brigg i Kristiansand, og de overtok i fellesskap beseilingen av Kjelvik og Kjøllefjord, der ingen handelsmann hadde meldt seg. Året etter var Buck atter i Kristiansand og byttet ut briggen med en større på 75 1/2 cl. («De trende Brødre»), som ble brukt i utenriksfarten. Samme året ble han gift i Kristiansand med Anna Adler Christensen, hvis far var prokurator her. Han fortsatte handelen på Hammerfest til 1797, da han flyttet til Trondheim. I 1795 var Ludvig Filip gjest i hans hus på Hammerfest, og 49 år senere mottok Buck, som da bodde i Molde, en minnemedalje i gull fra «de franskes konge» (Ytreberg,1942).
Hans handel i Hammerfest ble etter 1799 bestyrt av Jacob Hiorth, som også stod for handelen i Handelsstedet Jupvik i Leirbotn, og fra ca. 1805 av Sigfrid Akkermand. Denne var i 1801 betjent hos Hiorth og utmerket seg i l809 ved forsvaret av Hammerfest, der han siden ble kjøpmann. Akkermand ble gift med Gunild Knudsdatter, enke etter bøkker og gjestgiver Waad. Ved forsvaret av Hammerfest har vi nevnt Olaus Nielsen Hald, assistent hos Akkermand; han ble senere faktor på Handelsstedet Hasvik og Handelsstedet Sopnes (Ytreberg,1942).
I selve Hammerfest var omkring 1800 Peder Christensen Røst (1770-) eneste selvstendige kjøpmann ved siden av brødrene Buck. Han ble i 1802 gift med Mette Elisabeth Teilman, hvis far var tollkontrollør i Kristiansund. Han kommanderte i l809 ved en av kanonene på bysiden. På Fuglenes var Andreas Outzen kjøpmann fra ca. 1798. Han hadde tidligere vært assistent ved Talvik handel, og var gift med Martha Jemdtr. Senere flyttet han som kjøpmann til Måsøy. Handelsstedet på Fuglenes ble i 1820 kjøpt av engelskmannen John Rice Crowe, senere britisk konsul i Hammerfest og generalkonsul i Kristiania. Han var gift med Malene Marie Waad, datter av bøkker Waad (kfr. Jupvik). I samarbeid med sin landsmann Woodfall grunnla han Kåfjordverket, som i 1833 sammen med Fuglenes gikk over til et engelsk interessentskap. Omtrent samtidig med Crowe kom Aage Aagaard til Hammerfest (se Handelsstedet Jupvik i Leirbotn og Handelsstedet Kvalsund). Sammen med sønnen Bernhard Martin Aagaard drev han sitt store firma «Aagaard & Søn». Som bestyrer av etablissementet på Fuglenes ble ansatt Charles Robertson, som var født i Glasgow og først kom oppover til Kåfjord. I 1835 kjøpte han Fuglenes og startet sin egen forretning, som i løpet av et par generasjoner vokste til en av byens største. Firmaet C. Robertson har hatt filialer blant annet i Repvåg, Kjelvik, Honningsvåg, Kolvik og Opnan, Skjøtningberg, Berlevåg, Gamvik og Båsfjord. Charles Robertson var gift med Dorthea Olsen fra Kristiansund (Ytreberg,1942).
En annen ledende forretningsmann i Hammerfest ble Franz Heinrich Feddersen, født i Friedrichstadt i Holstein. Han kom i 1842 til Aage Aagaard i Hammerfest, var noen år i Tromsø og kom fra 1850 igjen til Aagaard & Søn. I 1861 startet han sammen med sin senere svigersønn Anders Rambech Nissen det kjente firmaet «Feddersen & Nissen». A. R. Nissen var sønn av skoginspektør Johan W. Nissen på Røros, og gift med Heinricke Feddersen. Firmaet har hatt en rekke filialer, blant annet i Tufjord og Stoppelfjord, Honningsvåg, Kjøllefjord, Berlevåg og Havningberg (Ytreberg,1942).
Videre bør nevnes firmaet O. J. Finckenhagen, som i 1880-årene hadde filialer i Måsøy, Spillet og Leirpollen, likeså Christian Gabriel Lenning, som ennu i 1865 med familie bodde på handelsstedet Gjesvær, men senere flyttet som kjøpmann til Hammerfest og lot Gjesvær bestyre ved faktor. (På dette stedet var P. O. Kjelsberg, tidligere assistent på Måsøy, gjestgiver i årene 1818 til ca. 1845. Siden var det nedlagt til Lenning kom dit.) Lenning var gift med Antonette Andrea Noodt fra Talvik (Ytreberg,1942).
Litteraturliste:
Anbefalt litteratur:
Hammerfest handelssted
Handelsstedet Hammerfest, på Kvaløya i Hammerfest kommune.
Byen Hammerfest ligger på 70,7 grader nord og var i over 200 år fram til 1996 ansett som verdens nordligste. I 2009 fikk Hammerfest varemerkebeskyttelse for «verdens nordligste by». Hammerfest by ligger på Kvaløya med bruforbindelse til fastlandet. Til tross for beliggenheten nord for polarsirkelen har byen en isfri havn. På Melkøya, rett utenfor Hammerfest, ligger landanlegget som behandler og kjøler ned gassen fra Snøhvitfeltet. Anlegget ble igangsatt høsten 2007. I 2005 kom Hammerfest på UNESCOs verdensarvliste med det nordligste målepunkt i Struves meridianbue.
Hammerfest har en lang historie med pomorhandel, ishavsfangst, fiske og fiskeindustri. Hammerfest by fikk byrettigheter 17. juli 1789, samme dag som Vardø, og disse 2 byene er de eldste i Nord-Norge. Bosettingen tok til allerede i perioden mellom 1250 og 1350, men det er funnet spor etter mennesker enda lenger tilbake i tid.
Nils A. Ytreberg (1896 – 1987) var en norsk historiker, lektor og forfatter. Han er særlig kjent for sitt omfattende lokalhistoriske forfatterskap om Nord-Norge.
Han skriver i sin bok «Handelssteder i Finnmark» fra 1942:
Når vi skal videre nord gjennom Kvalsundet, bør vi sørge for medstrøm gjennom det trange løpet mellom Seiland og Kvaløya ved Akkarfjord. Vi svinger om Rypklubben og nærmer oss Hammerfest. Fjellene står nakne her omkring, skogen er borte. Men det har ikke alltid vært så snaut. På Lilienskiolds billede av Hammerfest fra slutten av 1600-tallet ser vi skogen stå tett oppover bakken mot kirken.
Hammerfest ble senere by; men her var handelssted lenge før den tid. Ved oktroyen av 1691 ble stedet en av de syv handelsplassene i Finnmark, og fortsatte siden å være ett av hovedopplagsstedene for monopolhandelen. Byen har den største og tryggeste hamna i hele Vestfinnmark, og ligger svært godt til for fiske, russehandel og trafikk på det sydlige utland. Under oktroytiden overvintret det flere ganger fartøy i Hammerfest hamn, som bød den beste sikkerhet om vinteren.
Vi skal ikke her befatte oss med stedets eldre historie, men ta utgangspunkt i den eldste kjøpmannsslekten på stedet, en slekt som fremdeles lever i Finnmark. Peter Christian Buck (1723-1784) fra Helsingør ble i 1740, bare 18 år gammel, sendt til Hammerfest som handelsfaktor. Bare to år senere ble han konstituert som kjøpmann, inntil en Jæger kom oppover fra København. Men da denne døde året etter, ble Buck ansatt som virkelig «Oberhandelsbetjent» eller «overkjøpmann». Buck hadde helt siden 1745 andel i villreinjakten på Kvaløy, satte ut kvitrev og hare her og på Håja, og forpaktet i 1773 veidet på Sørøya for 5 år, mot 22 rdl. årlig. I 1777 søkte han om å få kjøpe hele Kvaløya; men det ble avslått.
Peter Chr. Buck var gift med Anna Marie Elisabeth Kraft (1725-1801). Hennes far var oberst Even Pedersen Kraft og kommandant på Munkholmen ved Trondheim, hadde utmerket seg ved Fredrikstens beleiring 1718 og var en fetter av Anna Colbjørnsdatter. Anna Kraft kom som ung pike i huset til sin bror Jens Kraft, dengang prest på Ingøy. Det var 11 barn i ekteskapet, og en rekke sønner ble bosatt som handelsmenn i Finnmark. P. C. Buck ble i 1779 utnevnt til tollkontrollør i Kristiansand, der han fikk kanselliråds tite! og døde i 1784.
Bestyrer av den kongelige handel i Hammerfest ble først hans eldste sønn Friderich (Fredrik) Buck (1745-1802 i Lebesby), men derpå fra 1781 en yngre sønn Jens Christian Buck, som var gift med Johanna Olava Brock, prestedatter fra Stange i Hedmark. Etter 1789 ble han selvstendig kjøpmann. I et tidligere kapitel er fortalt en del om handelen på Hammerfest i hans tid. Den yngre broren Marcus Wøldicke Buck ble (1764-1838 i Bergen) kjøpmann her sammen med broren (firma J. C. & M. Buck& Comp.), etter at Hammerfest 17. juli 1789 hadde fått kjøpstadsrettighet. Han var gift med Magdalene Marie Mølbach fra Kristiansand (søster av eidsvollsmannen Christen Mølbach).
Brødrene Jens og Marcus Buck søkte i l798 om å få kjøpe Sørøya for 600 rdl., men det ble avslått. I 1809 forsvarte M. W . Buck med tapperhet sitt batteri på Hammerfest-siden, godt hjulpet av sin sønn Andreas Buck, senere handelsmann i Handelsstedet Kvalsund. En yngre sønn Peter Buck ble handelsmann på Handelsstedet Jupvik i Leirbotn, og den vakre datteren Marie Elisabeth Buck ble gift med N. P. Noodt, faktor i Talvik og senere kjøpmann og konsul i Hammerfest. To av sønnene omkom under overvintring på Spitsbergen, dit brødrene Buck hadde sendt de første fangstekspedisjonene fra Hammerfest. – Nevnes bør også at Jens Chr. Bucks datter Magdalene ble gift med kjøpmann på Hammerfest Hartvig Jentoft, som også eide flere handelssteder.
Blant handelsassistenter på stedet kan nevnes Emanuel Wadel, som var her i 1782 og senere flyttet til Handelsstedet Hasvik, der han omkom. I 1786 nevnes oberassistent Gabriel Muller; året etter betegnes han som «handelens fører». Assistent ved samme tid var Christopher Lorentz Buck, yngre bror av Jens og Marcus. Han hadde fra omkring 1776 vært ansatt ved handelen, og etter 1789 begynte han egen forretning i Hammerfest. Sammen med brødrene kjøpte har en brigg i Kristiansand, og de overtok i fellesskap beseilingen av Kjelvik og Kjøllefjord, der ingen handelsmann hadde meldt seg. Året etter var Buck atter i Kristiansand og byttet ut briggen med en større på 75 1/2 cl. («De trende Brødre»), som ble brukt i utenriksfarten. Samme året ble han gift i Kristiansand med Anna Adler Christensen, hvis far var prokurator her. Han fortsatte handelen på Hammerfest til 1797, da han flyttet til Trondheim. I 1795 var Ludvig Filip gjest i hans hus på Hammerfest, og 49 år senere mottok Buck, som da bodde i Molde, en minnemedalje i gull fra «de franskes konge».
Hans handel i Hammerfest ble etter 1799 bestyrt av Jacob Hiorth, som også stod for handelen i Handelsstedet Jupvik i Leirbotn, og fra ca. 1805 av Sigfrid Akkermand. Denne var i 1801 betjent hos Hiorth og utmerket seg i l809 ved forsvaret av Hammerfest, der han siden ble kjøpmann. Akkermand ble gift med Gunild Knudsdatter, enke etter bøkker og gjestgiver Waad. Ved forsvaret av Hammerfest har vi nevnt Olaus Nielsen Hald, assistent hos Akkermand; han ble senere faktor på Handelsstedet Hasvik og Handelsstedet Sopnes.
I selve Hammerfest var omkring 1800 Peder Christensen Røst (1770-) eneste selvstendige kjøpmann ved siden av brødrene Buck. Han ble i 1802 gift med Mette Elisabeth Teilman, hvis far var tollkontrollør i Kristiansund. Han kommanderte i l809 ved en av kanonene på bysiden.
På Fuglenes var Andreas Outzen kjøpmann fra ca. 1798. Han hadde tidligere vært assistent ved Talvik handel, og var gift med Martha Jemdtr. Senere flyttet han som kjøpmann til Måsøy. Handelsstedet på Fuglenes ble i 1820 kjøpt av engelskmannen John Rice Crowe, senere britisk konsul i Hammerfest og generalkonsul i Kristiania. Han var gift med Malene Marie Waad, datter av bøkker Waad (kfr. Jupvik). I samarbeid med sin landsmann Woodfall grunnla han Kåfjordverket, som i 1833 sammen med Fuglenes gikk over til et engelsk interessentskap. Omtrent samtidig med Crowe kom Aage Aagaard til Hammerfest (se Handelsstedet Jupvik i Leirbotn og Handelsstedet Kvalsund). Sammen med sønnen Bernhard Martin Aagaard drev han sitt store firma «Aagaard & Søn». Som bestyrer av etablissementet på Fuglenes ble ansatt Charles Robertson, som var født i Glasgow og først kom oppover til Kåfjord. I 1835 kjøpte han Fuglenes og startet sin egen forretning, som i løpet av et par generasjoner vokste til en av byens største. Firmaet C. Robertson har hatt filialer blant annet i Repvåg, Kjelvik, Honningsvåg, Kolvik og Opnan, Skjøtningberg, Berlevåg, Gamvik og Båsfjord. Charles Robertson var gift med Dorthea Olsen fra Kristiansund.
En annen ledende forretningsmann i Hammerfest ble Franz Heinrich Feddersen, født i Friedrichstadt i Holstein. Han kom i 1842 til Aage Aagaard i Hammerfest, var noen år i Tromsø og kom fra 1850 igjen til Aagaard & Søn. I 1861 startet han sammen med sin senere svigersønn Anders Rambech Nissen det kjente firmaet «Feddersen & Nissen». A. R. Nissen var sønn av skoginspektør Johan W. Nissen på Røros, og gift med Heinricke Feddersen. Firmaet har hatt en rekke filialer, blant annet i Tufjord og Stoppelfjord, Honningsvåg, Kjøllefjord, Berlevåg og Havningberg.
Videre bør nevnes firmaet O. J. Finckenhagen, som i 1880-årene hadde filialer i Måsøy, Spillet og Leirpollen, likeså Christian Gabriel Lenning, som ennu i 1865 med familie bodde på handelsstedet Gjesvær, men senere flyttet som kjøpmann til Hammerfest og lot Gjesvær bestyre ved faktor. (På dette stedet var P. O. Kjelsberg, tidligere assistent på Måsøy, gjestgiver i årene 1818 til ca. 1845. Siden var det nedlagt til Lenning kom dit.) Lenning var gift med Antonette Andrea Noodt fra Talvik.
Ytreberg, N.A.(1942). Handelsteder i Finnmark.
Nils A. Ytreberg. Handelssteder i Finnmark. F. Bruns Bokhandels Forlag 1980- Han ble født 27. januar 1896 i Tromsøysund, og døde 23. juli 1987 i Oslo. Han var en norsk historiker, lektor og forfatter. Han er særlig kjent for sitt omfattende lokalhistoriske forfatterskap om Nord-Norge.
Les mer på Nasjonalbiblioteket
Kilder:
Litteraturliste:
Med støtte fra:
© All rights reserved – Arahavde 2021