Meny

Anders Larsen (1870–1949)

Sjøsamene langs kysten har en verdifull kulturarv og historie.
Anders Larsen var en pioner i samisk kulturliv mens han levde.

På denne plassen er det reist en bauta til minne om Anders Larsen. Han og familien
bodde på Fjordbotn skole her i Repparfjord. Herfra reiste han rundt og underviste i Refsbotn, Næverfjord og Komagnes fra 1902-1918. Anders Larsen kom til Kokelv i Kvalsund første gang som folkeskolelærer i 1895-1897. Det var der han bestemte seg for å ta lærerutdanning.

Som lærerskolestudent på Tromsø seminar (1897-1899) formulerte han en visjon: Samiske barn må få undervisning på samisk, slik at de «vedblir at elske sit morsmaal og sit folk». Mens Anders Larsen bodde i Repparfjord tok han initiativ til den første samiske nyhetsavisen Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren) 1904-1911. Dette var et viktig talerør for samenes sak. Redaktøren og fotografen Anders Larsen mente at veien til å løfte det åndelige nivå hos samene måtte gå igjennom deres eget morsmål. Å lære seg samisk handlet ikke bare om å øke sin selvfølelse, men også om å forbedre sin evne til å lære seg norsk. Avisen var sterkt imot fornorskningspolitikken. Skoledirektøren i Finnmark mente Anders Larsen drev samepolitisk virksomhet som redaktør og truet med anmeldelse.

I perioden 1904-1918 var Anders Larsen folkevalgt i Kvalsund kommune. I 1912 utga han den første samiskspråklige romanen Beaivealgu (Dagen gryr), en dannelsesroman om sjøsamen Ábo Eiras oppvekst og liv under den hardeste fornorskningstida i Norge. Like før sin død i 1949 sendte Larsen et manuskript på samisk til en bok om sjøsamene. Den ble utgitt med Just Qvigstads norske oversettelse i 1950. Først i 2014 ble boka «Mearrasámiid birra / Om sjøsamene» publisert både på samisk og norsk.

Mearrasápmelaččain lea árvvolaš kulturárbi ja historjá.
Anders Larsen lei ovdaolmmoš sámi kultureallimis.

 

Dán báikái lea ceggejuvvon muitobázzi Anders Larsenii. Son ásai bearrašiinnis
Vuotnabađa skuvllas dáppe Riehpovuonas, muhto jođii ja oahpahii Jáhkovuonas, Návvuonas ja Gámanjárggas gaskkal 1902 ja 1918. Anders Larsen bođii álggus Riehpovutnii go álggii álbmotskuvlaoahpaheaddjin Jáhkovutnii, ja barggai doppe gaskkal 1895 ja 1897.
Doppe son mearridii váldit oahpaheaddjeoahpu.

 

Go son lei oahpaheaddjiskuvlla oahppin Tromssa semináras (1897-1899), de sátnádii áigumuša: Sámi mánát fertejit oažžut oahpu sámegillii, vai sii “ain ráhkistit iežaset eatnigiela ja iežaset álbmoga”. Go Anders Larsen orui Riehpovuonas, de álggahii vuosttaš sámi ođasaviisa Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren) 1904-1911. Dat šattai dehálaš jietna sámi áššiide. Doaimma-headdji ja govvideaddji Anders Larsen navddii buoremusan loktet sápmelaččaid vuoiŋŋalašuvođa iežaset eatnigiela bokte. Ii sámegiela galgan oahppat dušše iežas iešdovddu buorráneami dihte, muhto maiddái iežas veaju dihte oahppat dárogiela. Aviisa garrasit vuostálasttii dáruiduhttinpolitihka. Finnmárkku skuvladirektevra navddii Anders Larsena bargat sámipolitihk-alaččat doaimmaheaddjin ja áittii váidalit su.

 

Anders Larsen lei álbmotválljejuvvon Fálesnuori gielddas gaskkal 1904 ja 1918. 1912 son almmuhii vuostta sámegiel romána Beaiveálgu (Dagen gryr), ovddidanromána mii muitala
mearrasápmelačča Ábo Eira mánnávuođa ja eallima birra garraseamos dáruiduhttináiggis Norggas. Jur ovdal go son jámii 1949, de sáddii Larsen sámegiel mánuskripta girjái mearrasápmelaččaid birra. Dat almmuhuvvoi oktan Just Qvigstad dárogiel jorgalusain 1950. Easkka 2014 almmuhuvvoi girji “Mearrasámiid birra / Om sjøsamene” sihke sámegillii ja dárogillii.

The Sea Sámi who inhabit Norway’s northern coasts have a rich history and cultural heritage. Anders Larsen was a pioneering advocate of Sámi culture throughout his life.

 

This memorial has been raised in honour of Anders Larsen, who lived with his family at
Fjordtobtn School here in Repparfjord. From here, he travelled the district teaching in Refsbotn, Næverfjord and Komagnes from 1902 until 1918. Anders Larsen first came to Kokelv in Kvalsund to teach in the elementary school(1895–1897). It was here that he decided to become a qualified teacher.

 

As a student at Tromsø Teacher Training College (1897–1899) he formulated a vision: Sámi children ought to be taught in the Sámi language so that they might “continue to love
their mother tongue and their people”. While Anders Larsen was living in Repparfjord, he
launched the first Sámi-language newspaper Sagai Muittalægje (the News Reporter), which
he edited from 1904 until 1911. This was an important mouthpiece for the Sámi cau se.
As editor and photographer, Anders Larsen believed that the way to help the Sámi people attain a higher level of education was through their mother tongue. Learning the Sámi language was not simply about “increasing people’s self-esteem”, but “also improved their
ability to learn Norwegian”. However, the newspaper was fiercely opposed to the prevailing
policy of Norwegianisation (assimilation of the Sámi people through suppression of their indigenous language and culture). The director of education in Finnmark County accused Anders Larsen, as editor of the newspaper, of being a Sámi political agitator and threatened to report him to the police.


Between 1904 and 1918, Anders Larsen held a seat on Kvalsund District Council. In 1912,
he published the first Sámi-language novel Beaivealgu (Dawn), a coming-of-age story
which follows its Sea Sámi protagonist Ábo Eiras as he grows to adulthood at a time when
the drive for Norwegianisation was at its most forceful. Just before his death in 1949, Larsen submitted the manuscript for a book about the Sea Sámi written in the Sámi language. Just Qvigstad’s Norwegian translation of the text was published in 1950. It was not until 2014, however, that the book Mearrasámiid birra / Om sjøsamene was published in both Sámi and Norwegian.

Teksten til venstre er tatt ut av Arahavde-skiltet for Anders Larsen. 

Sagnet om Arahavde

Sagnet om arahavde og kobberkjelen, ble en sterk kunstneriske inspirasjon i arbeidet med prosjektet «På sporet av Árahávdi».
I sagnet forteller Anders Larsen hva begrepet arahavde betyr.

«Det er alt før fortalt at samene fordum gjemte penger og sølvtøy i en kobberkjel og grov det ned under jorden. Et sådant gjemmested het arahavde. Syv år etter stiger hver jonsoknatt en blå røk opp fra et sådant gjemmested. Når de så røken, gikk en eller annen dristig mann dit og tok til å grave, men på kjelen lå alltid en orm eller stangvis okse som skremte graveren vekk. Men hvis han var så dristig at han nådde til å ta ormen fast eller gripe oksen i hornet, da svimte han visstnok av. Men når han kom til seg selv, holdt han pengekjelen i hånden. Skattegraveren var blitt rik.»

(Lærer Anders Larsen, «Om sjøsamene» Tromsø museum årshefte 1950, oversatt fra samisk av J. Qvigstad)

«Dat lea juo ovdal muitaluvvon ahte sámit dovle vurkejedje ruđaid ja silbadiŋggaid veaikegievnni sisa, ja rogge dan eatnan vuollái. Dakkár vurkensadji leai Árahávdi. Čieža jagi geažis badjána juohke jonssotika alit suovva dakkár hávddis. Go suova oidne, de manai soames duostilis olmmái dohko ja riemai roggat. Muhto gievnni alde veallá álo gearpmaš dahje dorolas vuoksá mii baldá roggi eret. Muhto jos son lea nu jállu ahte son dáibá dollet gearbmaša gitta dahje dohppept vuovssá čoarvái, de jámálga son gal; muhto go fas mielaidis ala beassá, de lea son doallame ruhtagievnni vuossis. Árahávderoggi lea šaddan rikkis.»

 

(Oahpaheaddji Anders Larsen, «Mearrasámiid birra», Tromssa musea jahkegirjjáš 1950, J. Qvigstad jorgalus
sámegielas)

“It has already been told that the Sámi of old hid money and silverware in a copper cauldron and buried it underground. Such a hiding place is called a ‘arahavde’. After seven years had passed, blue smoke would rise up out of such a hiding place every Midsummer Night. When they saw the smoke, one brave man or other would go over and begin to dig. But atop the cauldron, there always lay a snake or horned bull that frightened
the digger away. But if he had the courage to seize hold of the snake or the grip the bull by the horns, he would, apparently, faint away. But when he woke up again, he would be holding the cauldron full of money in his hand. The digger after treasure would have become rich.”

(Extract from teacher Anders Larsen’s book “The Sea Sámi”, as translated from Sámi into Norwegian by J.
Qvigstad and published in Tromsø Museum’s 1950 yearbook).

Av kunstner/ dáiddár / artist: Ragna Misvær Grønstad
Ragna Misvær Grønstad har tegnet skattekjelen i torvmyra.

Foto av Anders Larsen

Et utvalg fotografier av Anders Larsen, Fjordbotten skole og elever ved skolen.
(Klikk på bildene for å forstørre)

Anders Larsen (1870-1949)
fra Segelvik i Kvænangen

Anders Larsen (1870-1949),
riegádan Silvetnjárggas Návuonas

Anders Larsen (1870-1949)
from Segelvik in Kvænangen

Skolebarn ved Fjordbotn
skole ca. 1914

Skuvlamánát Vuotnabađa
skuvllas ca. 1914

Children at Fjordbotn
school approx. 1914

Foto: Anders Larsen. Norges arktiske universitetsmuseum

Foto: Anders Larsen. Norges arktiske universitetsmuseum

Fjordbotn skole ca. 1930

Vuotnabađa skuvla ca. 1930

Fjordbotn school approx. 1930

Fjordbotn skole fra 1907

Vuotnabađa skuvla 1907

Fjordbotn school from 1907

Sagai Muittalægje, forside/
ovdasiidu 1906

Sagai Muittalægje, front page /
ovdasiidu 1906

Om sagnet som inspirasjon

Da vi i Arahavde i 2017 startet et konkret samarbeid for å lage et sjøsamisk kunst- og kulturprosjekt, lette
vi etter kilder som kunne gi oss inspirasjon og drivkraft i prosjektarbeidet.
Den viktigste drivkraften vi i utgangspunktet hadde, var vår familiære sjøsamiske arv, tilhørighet og
identitet, og vårt ønske om å bruke kunst og kultur i dette arbeidet.

Vi startet et utforskende arbeid med å finne god litteratur, musikk, historiske kilder, fortellinger, kunstuttrykk, og å hente inn mer kunnskap fra egen slekt og vårt samiske nettverk.

I dette arbeidet leste vi boka til Anders Larsen «Om sjøsamene» Tromsø museums årshefte 1950, oversatt fra samisk av J. Qvigstad. Etter hvert fikk vi også lest den nye utgaven fra 2014: Mearrasámiid birra = Om sjøsamene og andre skrifter – hvor Ivar Bjørklund og Harald Gaski har skrevet artikler om Anders Larsen.

Anders Larsen ble en svært viktig inspirasjon for oss. Da vi leste sagnet om arahavde og kobberkjelen, ble det tydelig hva som skulle være vår sterke kunstneriske inspirasjon i det videre arbeidet.

I sagnet forteller Anders Larsen hva begrepet arahavde betyr; «Det er alt før fortalt at samene fordum gjemte penger og sølvtøy i en kobberkjel og grov det ned under jorden. Et sådant gjemmested het arahavde.»

Vi bestemte oss for å ta utgangspunkt i historien om og begrepet arahavde, og presenterte hvordan vi ønsket å jobbe med dette prosjektet for Kvalsund kommune med følgende beskrivelse:

«Vi tar utgangspunkt i historien om og begrepet arahavde som en inspirasjon. Vi vil fylle fiktive kobberkjeler med historiske «skatter» som vi henter fram. I en arahavde kan man finne ei god historie, hendelse eller et sagn, verdisaker, gamle redskaper, eller kanskje en sjøsamisk joik eller en sang.
Vi vil velge ut ulike lokasjoner i Kvalsund området for arahavdene, basert på faktiske hendelser, kulturminner aller annet som knyttes til disse stedene.
Ragna Misvær Grønstad skal lage et kart over kommunen som beskriver de forskjellige arahavdene. Dette kartet skal brukes i formidlingene.
Vi planlegger å formidle innholdet i «arahavdene» på flere måter. Det kan være med forestillinger, konserter, utstillinger, sansevandringer, temakvelder, foredrag, seminar, digital formidling m.m. Dette blir konkretisert i den endelige prosjektplanen sammen med Kvalsund kommune. Formidlingsarenaer blir i Kvalsund og Hammerfest.
Vi ønsker å skilte lokasjonene i naturen der de er. Slik kan «arahavdene» i ettertid bli besøkt av flere på tidspunkt som passer hver enkelt. De kan bli naturlige stoppesteder for hvile og til inspirasjon enten du hører til i kommunen eller er tilreisende.»

Det var veldig gledelig for oss at Kvalsund kommune ville samarbeide med oss om dette prosjektet, og både kommunen og vi ble prosjekteiere, med ulike oppgaver.
Prosjektets tittel ble først «På sporet av Árahávdi og de sjøsamiske skattekjelene i Kvalsund». Etter hvert ble Kvalsund innlemmet i Hammerfest kommune, og vi forkortet tittelen til «På sporet av Árahávdi».

Vi er svært takknemlig overfor Anders Larsen og hans viktige pionerarbeid for samisk språk og kultur, og særlig for den sjøsamiske kulturarven. Vi håper at Anders Larsen og sagnet om arahavde kan inspirere generasjoner videre til å synliggjøre og videreutvikle den sjøsamiske kulturarven.

Musikkvideo - Sangen om Arahavde

Her kan du se musikkvideoen fra teaterverkstedet «På sporet av Árahávdi» med elever fra Kvalsund og Kokelv skoler, og lese om hva elevene fikk være med på.

Tekst: Marit Johansen og Elisabeth Misvær.
Musikk: Elisabeth Misvær og Andrej Stepanov.
Film: Nyvoll film & foto.

Teaterverkstedet «På sporet av Árahávdi» ble gjennomført over to dager på Kvalsund skole med en forestilling/visning den tredje dagen 31.10.2019 (generalprøve og forestilling på Miljøbygget). Elevene fikk delta i arbeidet med å skape en scenisk formidling gjennom teater, musikk, bilder, sang og joik. Opplegget var for alle elevene på mellomtrinnet.
Marthe Nyvoll fra Nyvoll Film & Foto var med og filmet prosessen de tre dagene


Sangen om Arahavde
Sangen handler om sagnet om arahavde, og om Anders Larsen (1870-1949), som var lærer i Kvalsund kommune fra 1902-1918. Anders Larsen bodde med sin familie ved Fjordbotn skole i Repparfjord, hvor han også underviste. Han var en pioner i samepolitikken og i arbeidet for sjøsamiske barns mulighet til å få undervisning på samisk og norsk.
Nå kan alle elevene som deltok denne sangen og historien utenat, og de vet hvem Anders Larsen var.
I filmen hører vi elevene synger sangen sammen med Elisabeth og Andrej Stepanov på russisk trekkspill (Bajan-akkordion).

Det er en stor glede for oss å kunne formidle sangen og filmen på det første Arahavde-skiltet ved minnebautaen over Anders Larsen i Fjordbotten.

Bakgrunn for teaterverkstedet og om hvordan det ble gjennomført.

Mål
Prosjektet «På sporet av Árahávdi – de sjøsamiske skattekjelene i Kvalsund» sitt mål, har vært å løfte frem kunnskap om den sjøsamiske kulturarven i Kvalsund, og skape stolthet hos flere med sjøsamisk bakgrunn. Et av tiltakene i prosjektet var å ha et teaterverksted for barn og unge i Kvalsund der vi ønsket å stimulere til at barn og unge kunne få lyst til å lære mer om samisk språk og kultur.
 I teaterverkstedet skulle elevene jobbe fram en scenisk forestilling basert på samiske myter og historier fra Kvalsund, blant annet om Stalloen (steinen som det knytes mange sagn og historier rundt).

Da vi i Arahavde i 2017 startet et konkret samarbeid for å lage et sjøsamisk kunst- og kulturprosjekt, lette vi etter kilder som kunne gi oss inspirasjon og drivkraft i prosjektarbeidet.
Den viktigste drivkraften vi i utgangspunktet hadde, var vår familiære sjøsamiske arv, tilhørighet og identitet, og vårt ønske om å bruke kunst og kultur i dette arbeidet.

Vi startet et utforskende arbeid med å finne god litteratur, musikk, historiske kilder, fortellinger, kunstuttrykk, og å hente inn mer kunnskap fra egen slekt og vårt samiske nettverk.

I dette arbeidet leste vi boka til Anders Larsen «Om sjøsamene». Tromsø museums årshefte 1950, oversatt fra samisk av J. Qvigstad. Etter hvert fikk vi også lest den nye utgaven fra 2014: Mearrasámiid birra = Om sjøsamene: og andre skrifter – hvor Ivar Bjørklund og Harald Gaski har skrevet artikler om Anders Larsen.

Anders Larsen ble en svært viktig inspirasjon for oss. Da vi leste sagnet om arahavde og kobberkjelen, ble det tydelig hva som skulle være vår sterke kunstneriske inspirasjon i det videre arbeidet.

I sagnet forteller Anders Larsen hva begrepet arahavde betyr; «Det er alt før fortalt at samene fordum gjemte penger og sølvtøy i en kobberkjel og grov det ned under jorden. Et sådant gjemmested het arahavde.»

Vi bestemte oss for å ta utgangspunkt i historien om og begrepet arahavde, og presenterte hvordan vi ønsket å jobbe med dette prosjektet for Kvalsund kommune med følgende beskrivelse:

«Vi tar utgangspunkt i historien om og begrepet arahavde som en inspirasjon. Vi vil fylle fiktive kobberkjeler med historiske «skatter» som vi henter fram.

I en arahavde kan man finne ei god historie, hendelse eller et sagn, verdisaker, gamle redskaper, eller kanskje en sjøsamisk joik eller en sang. 

Vi vil velge ut ulike lokasjoner i Kvalsund området for arahavdene, basert på faktiske hendelser, kulturminner aller annet som knyttes til disse stedene.

Ragna Misvær Grønstad skal lage et kart over kommunen som beskriver de forskjellige arahavdene. Dette kartet skal brukes i formidlingene.
Vi planlegger å formidle innholdet i «arahavdene» på flere måter. Det kan være med forestillinger, konserter, utstillinger, sansevandringer, temakvelder, foredrag, seminar, digital formidling m.m. Dette blir konkretisert i den endelige prosjektplanen sammen med Kvalsund kommune. Formidlingsarenaer blir i Kvalsund og Hammerfest.

Vi ønsker å skilte lokasjonene i naturen der de er. Slik kan «arahavdene» i ettertid bli besøkt av flere på tidspunkt som passer hver enkelt. De kan bli naturlige stoppesteder for hvile og til

Anders Larsen (1870-1949) EN SAMISK PIONER

Avisredaktør, forfatter og lærer i Kvalsund sokn 1895-97 og 1902-18 i skolekretsene Repparfjord, Refsbotten, Næverfjord og Komagnes. 

1870

Født i Segelvik i Kvænangen i Nord-Troms.

1895 – 97

Lærer i Kokelv i Kvalsund sokn.

1897 – 99

Lærerutdanning ved Tromsø seminar (senere Tromsø lærerskole) der han møtte rektor Just K. Qvigstad, en anerkjent lappolog.

1899 – 1902

Lærer i Rafsbotn i Alta.

1902 – 18

Lærer i Kvalsund sokn: Repparfjord, Refsboten, Næverfjord og Komagnes.

1904 – 1911

Grunnlegger av og redaktør for den første nordsamiske nyhetsavisa Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren).

1912

Skreiv og utga romanen Beaiveálgu på eget forlag. Boken regnes som den første samiskspråklige romanen.

1918

Familien Larsen flyttet fra Repparfjord til Troms.

1949

Anders Larsen døde i Sørvikmark i Trondenes i Troms.

1950

Like før han døde sendte Larsen manuskriptet Mearrasámiid birra med beskrivelser av sjøsamenes kultur, verdier og forhold til Just K. Qvigstad, tidligere rektor - og Larsens lærer - på Tromsø seminar. Manuskriptet var på samisk og ble utgitt av Tromsø Museum - posthumt - i Qvigstads norske oversettelse i 1950 med tittelen Om sjøsamene.

2012

På samefolkets dag - 6. februar - avholdes en privat, liten markering på muren etter Fjordbotn skole - like ved skolen der Larsen var lærer - for å markere at det var 100 år siden den første samiske romanen Beaiveálgu kom ut.

2013

Beaiveálgu utgis på nordsamisk og norsk. Norsk tittel Dagen gryr. Forlag: CálliidLágádus

2014

Mearrasámiid birra/ Om sjøsamene utgis av CálliidLágádus. Redaktører: Ivar Bjørklund, Harald Gaski. 

2019

Minnestein over Anders Larsens lærervirke i Repparfjord, Refsbotten, Næverfjord og Komagnes avdukes i Fjordbotn av ordføreren i daværende Kvalsund kommune, Terje Wikstrøm.

Arkivopptak fra NRK 1986, med Agate Hansen.

Agate Hansen var elev ved Fjordbotten skole mens Anders Larsen var lærer der. I dette arkivopptaket intervjues hun om sin oppvekst i Repparfjorden. Hun bodde i Hammerfest i sitt voksne liv.

Fortellinger fra tidligere elever ved Fjordbotten skole

Reidun Erdal (1929) og ekteparet Åse (1929) og Helge M. Hansen (1932-2021) var elever på Fjordbotten skole midt på 30-tallet og inn i krigsårene. Det var etter at Anders Larsen hadde flyttet fra kommunen. Her forteller de om sine minner fra denne tida.

ekteparet Hansen sitter i en koselig stue

Ekteparet Åse og Helge M. Hansen forteller om barndom og skolegang på Fjordbotten skole:

Åse og Helge er ektefeller og bor i dag på Kvalsund bosenter. De giftet seg i 1954 og er mine foreldre. Mor mi gikk først på Klubben skole og startet før far min. Begge to gikk på Fjordbotn skole før og etter krigsutbruddet i 1940. De gikk til fots til internatet i Repparfjord, sammen med søsken som fulgte dem. Denne skolen lå på samme plass som skolen Anders Larsen bodde og underviste på.

Severine Monsen var bestyrerinne. De hadde en lærer som het Milch, han var fra Hammerfest. De bodde på internatet 2-3 uker i slengen og deretter hadde de pause. Helge forteller at der var to rom, et jente- og et gutterom. Guttan bodde oppe på loftsrommet og der var senger til 7-8 gutter.

Det var unger i ulik alder som bodde sammen. Helge husker navn som Ole Johan Olsen, Helge Johnsen, Albert Kristiansen, Rolf Hansen, Åge Paulsen og Odd Næss. På skolen gikk også unger som bodde ved siden av skolen; Gunnar, Trygve og Odd Andersen. Kåre Hofseth og Aksel Sandnes fra Markop var eldre enn Helge og gikk på høyere skoletrinn. Åse husker Ovedie fra Goskat i Fægfjord, som var like gammel som henne.

Til og fra skolen
Når de tre ukene var over så gikk de hjem. Ungene gikk den lange veien til Klubbukt og videre til Brennsvik hvor far min bodde. På vinteren var det mange ganger så mye sne i Roggeluft, at de måtte klatre opp i bergan ved flo sjø. Ved fjæra sjø så var det lettvint å gå rundt.
Åse: vi gikk sammen, ofte med søster mi Ida, Åsta og en gutt. Ved flo sjø måtte de klatre og hjelpe oss yngre. Uff, det var slitsomt – og vi gikk direkte hjem.

Åse forteller at hun først gikk på Klubben skole. Etter krigsutbruddet var det skummelt når de tyske flyene hørtes og de kunne se tyskeran gikk langs veien. Mest skummelt var det når det var mørkt. Om sommeren gikk det fort å gå, men selvsagt var det verre om vinteren. Der var ikke vei, men bare en sti til/i Repparfjord. Det tok et par timer å gå fra Klubben til Repparfjord.
Helge: det tok minst tre timer når det var dårlig vær.


På skolen
På skolen måtte vi gjøre det og det og det var greit. Vi hadde ikke håndarbeid, men sprang mye ute og så bar vi vann. Vi henta vann fra Monsen sine eller fra elva i nærheten og bar det ned til huset.

Vi sang sanger og i de religiøse timene skulle det være salmer, alt ettersom læreren la opp til. Læreren var veldig streng, men han var ikke så religiøs innstilt. Vi hadde bibeltimer og ferdig med det.


Språk
Det gikk på norsk, det skulle være norsk. Det var ingen av elevan som trossa det, men norsk skulle det være. Alle skulle forstå. Vi lekte sammen på norsk, sammen med de minste og med de største.

Åse: Helge pratet og forstod lappisk og kan fremdeles det. Han pratet forresten med Mari Boine på samisk. Hjemme pratet vi norsk. Æ forstår, men snakker ikke samisk. Søster mi pratet lappisk, men (etterhvert) glemte hun det.


Klær
Vi brukte vanlige klær, sko og komager, men komager var glatte. Sko var best, spesielt når vi skulle gå ned i fjæra.


Mat
Åse forteller at de spiste fiskesuppe, men det klarte hun nesten ikke å få ned. Det var sånn stygg smak i den. Malt tørrfisk? Grøt spiste vi og det var godt.
Vi var oppe i bakken og plukket bær, de pleide å være med selv etter skolen, bl a tante Henny (Andersen). Vi plukket bær til kjøkkenet og til Severine fra Lyngen. Hun ble gift med Mattis Monsen.


Hendelser
Helge: Det var lite gledelig i alt som skjedde. Utenom skolen var det nok å ta i sammen. De fleste hadde… vi hadde en angst hele tiden om hva som kunne skje. Storklubben ble bomba fra Batteriet i Kvalsund, ofte på formiddagen og ettermiddagen. Skremmende og for et bråk! På ettersommeren i 43, bomba de Hammerfest, det var så mange fly i lufta og så mange scener, det var tusener! Vi fulgte med hvor bomben gikk. Det ble sluppet enormt med bomber, det var farlig – og vi visste ikke hvor de traff. Det lyste opp hele himmelen! De kunne utslette hele byen.

Det var et fly som ble skutt ned i Kvalsund, det var spenning med dette russerflyet. Det ble skutt ned ved brua – ved Fosnes huset. Flyet skulle ta knekken på ammunisjonsbåten. Torpedoen traff heldigvis ikke, den gikk under båten, hele Kvalsund landet kunne blitt blåst i lufta. Dramatisk!

Vi hadde fri fra skolen i 14 dager, kanskje. Da måtte vi gå i fjøsen, for vi hadde fjøs. På den tida var fjøsen fast i huset og der var kyr og sauer.

Helge: I godt vær måtte vi hente torv. Først slapp vi torva ned på bakken. Og så jobba vi nede i fjæra og henta fisk opp. Vi måtte jobbe litt.

Om sommeren fiska vi med fiskestang og et lite garnstøkke. Med garn – så var det det fineste og vi hadde garantert fisk. Det var mange måta å fiske på.

Han forteller at han også var med på å stable torva, da tok de store lomper og delte de i mindre deler med en torvspade.


Om skolegang
Vi var ikke ferdig med skolen før i 1945, da vi var evakuert til Troms fylke og spredd noen her og noen der. Vi fikk ikke full skoletid og tapte tiden på skole i Repparfjord, fordi tyskeran overtok Repparfjord skole i 1942 og skoleungene kom ikke inn der mere. Tyskeran hadde den helt til 1944 (evakueringen). Vi tapte skolegang, selv om vi fikk et år i Klubben med Kirsti Leiros og Lilly Nilsen fra Slettelva. Det var bare et år, så var det evakuering.

Helge: Vi tapte undervisning, men så fikk vi Finnmark skolen – elevene ble samlet sammen og sendt til Finnfjordbotn i Sør-Troms. Det var elever fra Kirkenes til Talvik og vi gikk til -46.

Åse: ikke jeg, for jeg var «for gammel» (hun var 15 år). I Kvalsund hadde fredsvennene kurs for ungdom, men vi som bodde i Klubben kom ikke inn på den ordningen.

I Finnfjordbotn var mange elever og lærere, men vi lærte veldig mye. Det var lagt opp til at vi skulle kunne følge med. Der var et internat der også. Vi kunne gå på kveldsskole og følge med. De fleste lærte nok der aller mest.
Helge: Æ måtte bare like skolen, ellers var det ingen poeng. Det kom an på læreren om han klarte å følge opp, men det kom seg etter hvert – når æ begynte å tenke sjøl.

Så kom den siste fasen da vi ble konfirmert, etter at vi hadde vært i Finnfjordboth. Noen ble konfirmert i Sør-Reisa kirke. Æ ble konfirmert i Kvalsund, men måtte vente til året etter. De måtte få ting i orden her oppe først. Æ ble konfirmert i 1947.
Åse: Æ, Reidun Erdal og Mossa Henriksen gikk ilag på konfirmasjonsskolen og ble konfirmert i 1946. Æ fikk ny kjole, den var blå og så hadde æ den rutete kåpa på mæ.


Danmarksferie
Helge var i Danmark i fire uker. Det var en del av skolen og elever fra Finnmark som gikk på Finnfjordbotn skole, ble sendt derfra til Danmark på ferie:
Vi reiste med hurtigruten til Trondheim og tog til Oslo. Åsså reiste vi fra Oslo med båten Kronprins Olav til København. Det var en fin tur! For vi var en hel flokk med elever som kjente hverandre og var glad for at vi fikk en sånn tur, elever fra Kirkenes til Alta. Det var litt av en opplevelse. Da vi kom til Århus ble vi fordelt. Æ bodde på bondegård, det var to gamle som var gårdeiere og ei yngre som drev gården. Det var velstandsfolk. Før vi kom hadde de hatt noen elever fra Tyskland, som var sendt hjem før vi kom. Der hadde vi det kjempebra! I etterkant fikk æ tilsendt et fotografiapparat fra dattera som drev gården og av fredsvennene i Kvalsund fikk æ vite hvilken film som skulle brukes til apparatet.


Oppreisning for tapt skolegang
Senere – med tiden fikk vi erstatning for tapt skolegang. Det søkte vi om å få. Kalle Juliussen (broren til Helge) søkte etter frist, og han fikk også. Det var ingen poeng å avslå søknad. Det var så mye usikkerhet med skolegangen, tapt skolegang over hele fjøla!

Skrevet av Wivi Helene Hansen

Reidun Erdal forteller om barndommen og skolegangen på Fjordbotten skole

I dag er det ikke mange igjen av de som gikk på Fjordbotten skole innerst i Repparfjord. Reidun Erdal
er født i 1929 og var elev ved skolen fra midt på 30 tallet og inn i krigsårene. Jeg besøkte henne i
2019 på Kvalsund sykehjem hvor hun har en trivelig leilighet. Min mor og onkler har gått foran og
etablert forholdet med Reidun og hennes slekt og familie gjennom arbeid og vennskap. Slik fikk våre
familier god kontakt og hadde nytte av hverandre. Det var nok sånn i hele Kvalsund, man hadde
omsorg for hverandre. Det var fellesskap. Slektskap ble høyt verdsatt.

Reidun forteller her litt om hvordan det var å bo på internat og å gå på skole innerst i Repparfjord:

Jeg gikk bare 5 år på Fjordbotten skole. Tre år før det ble krig og to år under krigen. Tyskerne tok
skolen i 1942. Jeg husker meget godt min første dag på skolen. Jeg var 8 år i 1937 da jeg begynte på
Fjordbotten skole. Kusina mi- ho Magnhild Olsen, gikk allerede der i 2.klassen. Hun var veldig
påhenganes, ville bare vel, men jeg følte meg litt så uff. Det ble for mye, for nært, jeg ville være litt
mer aleina. Vi bodde på internat. Det gikk nå veldig greit- det var en snill husbestyrerinne der. Når vi
først kom på skolen, så gikk det tre til fem uker før vi dro hjem. Været bestemte også om vi kunne gå
hjemover. Når jeg tenker over det hadde jeg ikke så mye hjemlengsel. Det var bra på skolen og på
internatet. Når pappa var på fiske, var det jo allikevel ikke noe artig å være hjemme. Da var det bare
husbestyrerinna vår Helga og jeg i Erdal.

Når alle lekser var gjort på ettermiddagen, var vi ute og lekte et par timer før kveldsmat som var
klokka 19. Jeg pleide å se over leksene igjen og så var det i seng klokka 21. Ute lekte vi sangleker. Jeg
husker ikke hva de het, men Kjerringa med staven husker jeg. Så var det noen ringleker. Vi fant alltids
på noe.
På skolen likte jeg veldig godt regning, når jeg bare fikk taket på det. Skjønnskrift var pyton, men det
var nå greit. Jeg syns sjøl at jeg aldri fikk til noe. Vi hadde bare norsk, ikke samisk. Læreren kunne ikke
samisk. Det var jo leit! Hjemme snakket pappa og jeg samisk med bestemor Serine helt til hun døde i
1941 da jeg var 12 år. Vi var sjøsamer og jeg gikk med kofte som unge. Det ble en slutt på det. Jeg
husker jeg skjentes på samisk om det var noe jeg syntes var urettferdig. På skolen var det noe vi kalte
sitte-inne timer. Vi leste høyt fra leseboka. Vi hadde bibelhistorie. Katekismen måtte vi lære utenat.
Vi pugget ikke salmevers, nei vi lærte bare å synge med en gang. Alle de sangene vi lærte den gangen
er borte vekk nå. Ho Helga, ga meg ikke lov å synge. Du synger som «ei kråka skrik», sa ho. Det var jo
reine galskapen, hadde jeg fått synge, hadde jeg gleda meg mer over sang. Dit vi evakuerte, var det
en familie jeg gikk mye hos. Jeg var venninna med dattera der. De hadde en emissær, en talar. De
sang og han spilte gitar. De andre sang med, jeg sang ikke.

– Synger ikke du? spurte han
– Nei, svarte jeg
– Tull og vas, var svaret hans

Tenk han fikk meg til å synge. Jeg ble stadig stødigere. Hver ettermiddag gikk jeg dit og han hadde
sangtimer med meg. Da vi fløtta tilbake til Erdal og jeg gikk etter krettura, da brukte jeg stemmen.
Aleina på fjellet der sang jeg høyt.

Jeg har alltid likt meg i naturen. Jeg syns det var koselig å gå ved elva og å høre elva «prate». I
Erdalelva fikk jeg ofte kilos fisk. En gang fikk jeg en 2.5 kg laks ved brua våres.
– Har du fått den der, spurte pappa glad? Nå har vi middag, laksemiddag!

En gang det var en fremmen kar der ved elva våres. Det var solskinn og varmt. Jeg kikka meg rundt og
sa til ham:
-Nå får vi regn, elva sier det.
Han flirte nå da, men en halvtimes tid etter pøste det ned. Han forsto ikke hvordan jeg kunne finne ut
av det. Det er bare å lytte til naturen.

 

Fra omgangsskole til daglig skoleskyss

Gløtt fra Kvalsunds skolehistorie. «Selv om undervisningsspråket i skolen i utgangspunktet var samisk, førte den gryende norsk-nasjonalismen etter 1814 til et stadig økende press mot fornorskning av den samiskspråklige befolkningen.» En artikkel av Jens Berg-Hansen.

Av Jens Berg-Hansen

Den første forordningen som regulerte skolene på landet kom i 1739, men allerede før 1700 var det en form for undervisning i Kvalsund. Thomas von Westen, som i forbindelse med samenes kristning besøkte Finnmark i 1717, forteller at soknepresten i Hammerfest hadde undervist en samegutt som tjente hos han, og siden sendte han til Kvalsund som lærer. Von Westen ga denne læreren æren for at Kvalsund-samene var godt opplyste. Han gikk inn for at det skulle opprettes fast skole i Kvalsund, og fra en innberetning fra 1724 vet i at det da fantes både lærer og forsamlingshus med skole i bygda. I biskop Hagerups visitasberetning fra 1734 finner vi den første læreren som er nevnt ved navn, Jakob Andersen, som omtales som «… en aldrig mann, stødig og god.»

I perioden fram til ca. 1850 må det ha vært vekslende skoletilbud i Hammerfest landdistrikt, med samiske og norske omgangsskolelærere, og et «elendig» skolehus i Kvalsund er også nevnt. Kvaliteten på lærerne var også vekslende, bl. a. er det nevnt en lærer i landdistriktet som ikke kunne skrive (!). Selv opprettelsen av lærerseminaret på Trondenes (senere flyttet til Tromsø), førte ikke umiddelbart til noen forbedring. Vanskeligheter med å finansiere skoletilbudet spilte også inn – i mange tilfelle hadde befolkningen verken evne eller vilje til å bidra. Likevel finner vi elever som klarte seg bra, f.eks. Lorents J. P. Holmgren fra Kvalsund, som etter grunnutdanning i hjembygda tok lærereksamen ved Tromsø seminar i 1861, var lærer i Kvalsund, lærer og kirkesanger i Kistrand og Alta, Før han i 1887 ble styrer ved Hammerfest folkeskole og kirkesanger samme sted. I Kistrand og Alta var han ordfører, i Hammerfest bystyremedlem, og han var stortingsmann for Finnmark 1885-88. Han var også kirke- og rettstolk i samisk og kvensk.

Ny skolelov i 1860 førte til et utvidet fagtilbud og etableringen av flere faste skolehus. I en innberetning fra 1887 finner vi skolehus på Komagnes, i Fjordbotten (Repparfjord), og på Klubben. Ellers ble det drevet skole i leide lokaler. Omkring 1870 skal det ha vært 5 skolekretser og en lærer i Kvalsund herred. Det ble praktisert turskoleordning, slik at læreren flyttet fra skolekrets til skolekrets. Under turene var det mange elever som måtte bo på skolen.

Selv om undervisningsspråket i skolen i utgangspunktet var samisk, førte den gryende norsk-nasjonalismen etter 1814 til et stadig økende press mot fornorskning av den samiskspråklige befolkningen. Dette utløste til slutt skoleloven av 1889, som slo fast at undervisningen skulle foregå på norsk. Som en overgangsordning ble det i Nord-Norge tillatt å bruke samisk og finsk som hjelpespråk i undervisningen, og å bruke tospråklige lærebøker, men adgangen til å bruke lærebøker med samisk tekst bortfalt tidlig. Et unntak var Kokelv, som etter dispensasjon hadde lov til å bruke samisk i kristendomsundervisningen fram til 1910. Likevel var det så sent som i 1901 3 samiske og 1 norsk/samisk skolekrets, samt en omgangsskole for samiske barn.

I 1902 kom en ung seminarist, Anders Larsen, til Kvalsund herred som lærer i Repparfjord og Kokelv. Her ble han til 1918. Han var sjøsame fra Kvænangen, og under sitt opphold i Kvalsund herred, utga han en samiskspråklig avis. Selv om han ikke engasjerte seg mot fornorskningen i skolen, var han opptatt av å bevare det samiske språket i familiesammenheng og som kirkespråk. Det har vært antydet at hans virksomhet førte til opprettelse av statsinternatet i Kokelv 1921. Generelt var internatene sett på som viktige brikker i fornorskingsprosessen.

Før internatene ble problemene med elever som bodde langt fra skolestedene løst dels med omgangsskole og dels med at elevene var innkvartert hos slektninger eller bodde på skolene under skoleturene. Innkvartering var ikke det samme som internatdrift – elevene hadde gjerne mat og sengetøy med seg når de bodde hjemmefra. Men etableringen av Kokelv internat gjorde at herredet så mulighet for flere internater, gjerne drevet av staten. Det siste lyktes ikke, men det ble satset på kommunal drift. Det første kommunale internatet kom i Neverfjord i 1928, etter innkjøp av et større hus som ble tilgjengelig etter at gruvedriften i Porsa tok slutt. Så fulgte Komagnes internat i 1930, og Repparfjord internat i 1936. De første årene etter krigen ble det satset på privat innlosjering i alle internatkretsene. Bare Kokelv og Neverfjord internater ble gjenreist.

Ved krigsutbruddet (2. verdenskrig) var det skolehus på Halsen, i Repparfjord, i Kokelv, på Stallogargo, i Neverfjord, og på Komagnes. Krigen skapte mange problemer, med sviktende lærerdekning, og mange skolehus ble overtatt av tyskerne. I tillegg gjorde mangelen av klær og sko at enkelte elever fikk stort skolefravær.

Etter evakueringen ble skolebarna spredt rundt i resten av landet, men mange av barna fra Kvalsund kommune fikk et skoletilbud i internatskoleleiren i Finnfjordbotn. Her var tidligere lærer i Kokelv og tidligere skolestyreformann i Kvalsund, Isak Leiros, styrer skoleåret 1945/46. Men Leiros var tidlig tilbake i Kvalsund, og gjenvalgt som skolestyreformann tok han fatt på arbeidet med å få skolene i gang igjen. Allerede vinteren 1946/47 var skolebrakker gjenreist og undervisningen gjenopptatt i samtlige skolekretser. I 1949 ble Leiros tilsatt i den nyopprettede skoleinspektørstillingen, og kom til å prege gjenreisningen av skoleverket i Kvalsund kommune fram til han gikk av i 1969.

I løpet av 1950-årene var det bygd permanente skolehus i Kokelv, Repparfjord, Klubben, Fægjord, på Halsen og i Neverfjord, og også internatene i Kokelv og Neverfjord ble gjenreist. På Komagnes var elevtallet så lavt at det ikke ble bygd permanent skole, i stedet ble elevene innkvartert på Neverfjord internat og gikk på skolen der.

Noen av skolebygningene fikk en relativt kort brukstid. I 1964 ble det opprettet skoleskyss på strekningen Skaidi – Kvalsund. Dette førte til nedleggelse av Repparfjord og Fægfjord skoler. Repparfjord skole skulle senere gjøre tjeneste som leirskolested i perioden 1978 – 87.

Behovet for ekstra skolegang etter fullført folkeskole førte til opprettelse av frivillig framhaldsskole i Kvalsund fra høsten 1953. Denne ordningen skulle vare til den ble avløst av ordningen med 9-årig skole. Her var Kvalsund tidlig ute i forhold til de fleste nabokommunene. Undervisningen kunne starte allerede i 1964 i et nytt og tidsmessig sentralskolebygg, som skulle ta mot ungdomstrinnet fra hele kommunen. Sammen med at skolen den første tiden også tok mot elever fra Hasvik kommune og fra Vargsund-distriktet i Alta kommune, førte dette til et betydelig innlosjeringsbehov. I stedet for å bygge internat, valgte en å satse på privat innlosjering, administrert av skolen, med faste satser og felles regler. Ordningen viste seg å fungere bra, og på det meste var ca. 70 elever innlosjert i eller nært Kvalsund tettsted.

Etableringen av gruvedrift i Repparfjord førte til en betydelig tilflytting til kommunen, og det førte til en økning elevtallet, særlig i Kvalsund krets, fram til 1980, selv om det i løpet av 1970-åra ble slutt på å motta elever fra andre kommuner. På topp hadde kommunen over 325 elever i grunnskolen, før antallet ble halvert mot slutten av 1980-tallet, på grunn av fraflytting og lavere fødselstall.

1970-åra var preget av utviklingsarbeid på ungdomstrinnet, både gjennom deltakelse i sentralstyrte forsøk i norsk og matematikk, og lokalt utviklingsarbeid under paraplyen «Lokalsamfunnet i undervisningen». Samtidig ble samarbeidet mellom skolekretsene styrket gjennom felles kurs og planlegging, og lokalt læreplanarbeid foregikk i alle kretsene, også utløst av nye læreplaner på 1980-tallet. Fra 1975 ble Kokelv skole 9-årig, og 3 år etter gikk de siste elevene derfra ut fra ungdomstrinnet i Kvalsund.

Endringer i bosettingen og bedre veiforbindelser førte også til endringer i internatdriften. Ved veiutløsning til Saraby i 1976/77 falt behovet for internatdrift i Neverfjord bort, og skoleanlegget ble ombygd og påbygd med bedre undervisningsrom og en forsterket grendehusfunksjon. Kokelv fulgte etter. Elevene fra Selkop gikk over til skoleskyss, og det var færre elever fra Revsneshamn. Skoleanlegget ble ombygd, bl.a. med svømmebasseng, og «miniinternatet» fikk plass i en ny bygning. Skoleåret 1982/83 gikk en over til privat innlosjering av de 5 gjenværende elevene fra Revsneshamn.

Mot slutten av 1970-tallet ble Klubben og Stallogargo skoler ombygd og påbygd med nye kroppsøvingsrom, noe som gjorde at disse skolene fikk en styrket grendehusfunksjon.

Fra 70-åra utviklet skoleskyssen seg til et lite ruteselskap. Det var ruter til Kvalsund fra Skjåholmen, Stallogargo, Saraby, Klubbukt og Repparfjord, og i en periode var det til og med en bandvognrute mellom Brennsvik og Klubbukt når veien var vinterstengt. En hovedårsak var ungdomstrinnet ved Kvalsund skole, som betjente skolekretsene med unntak av Kokelv. Med synkende elevtall skulle det også fylle et annet behov. Klubben og Stallogargo skoler ble etter hvert udelte, og nærmet seg grensen for dispensasjon. For Stallogargo krets var dette relativt problemfritt, da skoleskyss-strekningen til Kvalsund var kort, men for Klubben skole var det en smertefull overgang, med lang skoleskyss. Selv om Neverfjord skole også etter hvert var nedleggingstruet, valgte en her en løsning med oppvekstsenter, en kombinasjon av barnehage og skole, noe som gjorde at en kunne opprettholde driften fram til 2014. Samme løsning ble valgt i Kokelv, som nå har 20 elever på 1. til 10. trinn, samt 3 barnehagebarn. Det hører med til historien at kretsene Neverfjord, Stallogargo og Klubben ikke er formelt nedlagt, så driften kan tas opp igjen dersom elevtallet tilsier det. De tre skolebyggene gjør i dag tjeneste som samfunnshus/grendehus.

Kvalsund 1.-10.-skole har i dag under 70 elever, mot over 200 da elevtallet var på topp. Både i Kvalsund og Kokelv er det etablert SFO (skole- fritidsordning).

Kvalsund kommune står nå like foran en sammenslåing med Hammerfest. Et av argumentene fra motstanderne av sammenslåingen var at skoletilbudet ville bli svekket. Det er liten grunn til å frykte dette. Skoletilbudet i tidligere Sørøysund kommune ble ikke svekket ved sammenslåingen, og også utkantskolene ble opprettholdt så lenge det var mulig.

Det gjenstår å se hva en eventuell gruvedrift vil bety for bosetting og elevtall i Kvalsundområdet.

Opplysningene i denne artikkelen er stort sett hentet fra Gløtt fra Kvalsunds skolehistorie, utgitt av Kvalsund skolekontor i 1989. Her finnes også en liste over kilder.

Linker og litteratur

  • Bjørklund, Ivar. Anders Larsen – en samisk veiviser. Ottar 2014; Volum 301.(3) s. 10-19, UiT
  • Bjørklund, Ivar og Harald Gaski (red.), Anders Larsen. Mearrasámiid birra» – ja eará čállosat. Om sjøsamene – og andre skrifter. ČálliidLágádus, 2014. ISBN 978-82-8263-147-1
  • Lenke til Samisk skolehistorie. I bind 3 står det spesifikt om skolehistorien i Kvalsund: Les her

Les mer om Anders Larsens liv: