Anders Larsen (1870–1949)

Av Jens Berg-Hansen

Den første forordningen som regulerte skolene på landet kom i 1739, men allerede før 1700 var det en form for undervisning i Kvalsund. Thomas von Westen, som i forbindelse med samenes kristning besøkte Finnmark i 1717, forteller at soknepresten i Hammerfest hadde undervist en samegutt som tjente hos han, og siden sendte han til Kvalsund som lærer. Von Westen ga denne læreren æren for at Kvalsund-samene var godt opplyste. Han gikk inn for at det skulle opprettes fast skole i Kvalsund, og fra en innberetning fra 1724 vet i at det da fantes både lærer og forsamlingshus med skole i bygda. I biskop Hagerups visitasberetning fra 1734 finner vi den første læreren som er nevnt ved navn, Jakob Andersen, som omtales som «… en aldrig mann, stødig og god.»

I perioden fram til ca. 1850 må det ha vært vekslende skoletilbud i Hammerfest landdistrikt, med samiske og norske omgangsskolelærere, og et «elendig» skolehus i Kvalsund er også nevnt. Kvaliteten på lærerne var også vekslende, bl. a. er det nevnt en lærer i landdistriktet som ikke kunne skrive (!). Selv opprettelsen av lærerseminaret på Trondenes (senere flyttet til Tromsø), førte ikke umiddelbart til noen forbedring. Vanskeligheter med å finansiere skoletilbudet spilte også inn – i mange tilfelle hadde befolkningen verken evne eller vilje til å bidra. Likevel finner vi elever som klarte seg bra, f.eks. Lorents J. P. Holmgren fra Kvalsund, som etter grunnutdanning i hjembygda tok lærereksamen ved Tromsø seminar i 1861, var lærer i Kvalsund, lærer og kirkesanger i Kistrand og Alta, Før han i 1887 ble styrer ved Hammerfest folkeskole og kirkesanger samme sted. I Kistrand og Alta var han ordfører, i Hammerfest bystyremedlem, og han var stortingsmann for Finnmark 1885-88. Han var også kirke- og rettstolk i samisk og kvensk.

Ny skolelov i 1860 førte til et utvidet fagtilbud og etableringen av flere faste skolehus. I en innberetning fra 1887 finner vi skolehus på Komagnes, i Fjordbotten (Repparfjord), og på Klubben. Ellers ble det drevet skole i leide lokaler. Omkring 1870 skal det ha vært 5 skolekretser og en lærer i Kvalsund herred. Det ble praktisert turskoleordning, slik at læreren flyttet fra skolekrets til skolekrets. Under turene var det mange elever som måtte bo på skolen.

Selv om undervisningsspråket i skolen i utgangspunktet var samisk, førte den gryende norsk-nasjonalismen etter 1814 til et stadig økende press mot fornorskning av den samiskspråklige befolkningen. Dette utløste til slutt skoleloven av 1889, som slo fast at undervisningen skulle foregå på norsk. Som en overgangsordning ble det i Nord-Norge tillatt å bruke samisk og finsk som hjelpespråk i undervisningen, og å bruke tospråklige lærebøker, men adgangen til å bruke lærebøker med samisk tekst bortfalt tidlig. Et unntak var Kokelv, som etter dispensasjon hadde lov til å bruke samisk i kristendomsundervisningen fram til 1910. Likevel var det så sent som i 1901 3 samiske og 1 norsk/samisk skolekrets, samt en omgangsskole for samiske barn.

I 1902 kom en ung seminarist, Anders Larsen, til Kvalsund herred som lærer i Repparfjord og Kokelv. Her ble han til 1918. Han var sjøsame fra Kvænangen, og under sitt opphold i Kvalsund herred, utga han en samiskspråklig avis. Selv om han ikke engasjerte seg mot fornorskningen i skolen, var han opptatt av å bevare det samiske språket i familiesammenheng og som kirkespråk. Det har vært antydet at hans virksomhet førte til opprettelse av statsinternatet i Kokelv 1921. Generelt var internatene sett på som viktige brikker i fornorskingsprosessen.

Før internatene ble problemene med elever som bodde langt fra skolestedene løst dels med omgangsskole og dels med at elevene var innkvartert hos slektninger eller bodde på skolene under skoleturene. Innkvartering var ikke det samme som internatdrift – elevene hadde gjerne mat og sengetøy med seg når de bodde hjemmefra. Men etableringen av Kokelv internat gjorde at herredet så mulighet for flere internater, gjerne drevet av staten. Det siste lyktes ikke, men det ble satset på kommunal drift. Det første kommunale internatet kom i Neverfjord i 1928, etter innkjøp av et større hus som ble tilgjengelig etter at gruvedriften i Porsa tok slutt. Så fulgte Komagnes internat i 1930, og Repparfjord internat i 1936. De første årene etter krigen ble det satset på privat innlosjering i alle internatkretsene. Bare Kokelv og Neverfjord internater ble gjenreist.

Ved krigsutbruddet (2. verdenskrig) var det skolehus på Halsen, i Repparfjord, i Kokelv, på Stallogargo, i Neverfjord, og på Komagnes. Krigen skapte mange problemer, med sviktende lærerdekning, og mange skolehus ble overtatt av tyskerne. I tillegg gjorde mangelen av klær og sko at enkelte elever fikk stort skolefravær.

Etter evakueringen ble skolebarna spredt rundt i resten av landet, men mange av barna fra Kvalsund kommune fikk et skoletilbud i internatskoleleiren i Finnfjordbotn. Her var tidligere lærer i Kokelv og tidligere skolestyreformann i Kvalsund, Isak Leiros, styrer skoleåret 1945/46. Men Leiros var tidlig tilbake i Kvalsund, og gjenvalgt som skolestyreformann tok han fatt på arbeidet med å få skolene i gang igjen. Allerede vinteren 1946/47 var skolebrakker gjenreist og undervisningen gjenopptatt i samtlige skolekretser. I 1949 ble Leiros tilsatt i den nyopprettede skoleinspektørstillingen, og kom til å prege gjenreisningen av skoleverket i Kvalsund kommune fram til han gikk av i 1969.

I løpet av 1950-årene var det bygd permanente skolehus i Kokelv, Repparfjord, Klubben, Fægjord, på Halsen og i Neverfjord, og også internatene i Kokelv og Neverfjord ble gjenreist. På Komagnes var elevtallet så lavt at det ikke ble bygd permanent skole, i stedet ble elevene innkvartert på Neverfjord internat og gikk på skolen der.

Noen av skolebygningene fikk en relativt kort brukstid. I 1964 ble det opprettet skoleskyss på strekningen Skaidi – Kvalsund. Dette førte til nedleggelse av Repparfjord og Fægfjord skoler. Repparfjord skole skulle senere gjøre tjeneste som leirskolested i perioden 1978 – 87.

Behovet for ekstra skolegang etter fullført folkeskole førte til opprettelse av frivillig framhaldsskole i Kvalsund fra høsten 1953. Denne ordningen skulle vare til den ble avløst av ordningen med 9-årig skole. Her var Kvalsund tidlig ute i forhold til de fleste nabokommunene. Undervisningen kunne starte allerede i 1964 i et nytt og tidsmessig sentralskolebygg, som skulle ta mot ungdomstrinnet fra hele kommunen. Sammen med at skolen den første tiden også tok mot elever fra Hasvik kommune og fra Vargsund-distriktet i Alta kommune, førte dette til et betydelig innlosjeringsbehov. I stedet for å bygge internat, valgte en å satse på privat innlosjering, administrert av skolen, med faste satser og felles regler. Ordningen viste seg å fungere bra, og på det meste var ca. 70 elever innlosjert i eller nært Kvalsund tettsted.

Etableringen av gruvedrift i Repparfjord førte til en betydelig tilflytting til kommunen, og det førte til en økning elevtallet, særlig i Kvalsund krets, fram til 1980, selv om det i løpet av 1970-åra ble slutt på å motta elever fra andre kommuner. På topp hadde kommunen over 325 elever i grunnskolen, før antallet ble halvert mot slutten av 1980-tallet, på grunn av fraflytting og lavere fødselstall.

1970-åra var preget av utviklingsarbeid på ungdomstrinnet, både gjennom deltakelse i sentralstyrte forsøk i norsk og matematikk, og lokalt utviklingsarbeid under paraplyen «Lokalsamfunnet i undervisningen». Samtidig ble samarbeidet mellom skolekretsene styrket gjennom felles kurs og planlegging, og lokalt læreplanarbeid foregikk i alle kretsene, også utløst av nye læreplaner på 1980-tallet. Fra 1975 ble Kokelv skole 9-årig, og 3 år etter gikk de siste elevene derfra ut fra ungdomstrinnet i Kvalsund.

Endringer i bosettingen og bedre veiforbindelser førte også til endringer i internatdriften. Ved veiutløsning til Saraby i 1976/77 falt behovet for internatdrift i Neverfjord bort, og skoleanlegget ble ombygd og påbygd med bedre undervisningsrom og en forsterket grendehusfunksjon. Kokelv fulgte etter. Elevene fra Selkop gikk over til skoleskyss, og det var færre elever fra Revsneshamn. Skoleanlegget ble ombygd, bl.a. med svømmebasseng, og «miniinternatet» fikk plass i en ny bygning. Skoleåret 1982/83 gikk en over til privat innlosjering av de 5 gjenværende elevene fra Revsneshamn.

Mot slutten av 1970-tallet ble Klubben og Stallogargo skoler ombygd og påbygd med nye kroppsøvingsrom, noe som gjorde at disse skolene fikk en styrket grendehusfunksjon.

Fra 70-åra utviklet skoleskyssen seg til et lite ruteselskap. Det var ruter til Kvalsund fra Skjåholmen, Stallogargo, Saraby, Klubbukt og Repparfjord, og i en periode var det til og med en bandvognrute mellom Brennsvik og Klubbukt når veien var vinterstengt. En hovedårsak var ungdomstrinnet ved Kvalsund skole, som betjente skolekretsene med unntak av Kokelv. Med synkende elevtall skulle det også fylle et annet behov. Klubben og Stallogargo skoler ble etter hvert udelte, og nærmet seg grensen for dispensasjon. For Stallogargo krets var dette relativt problemfritt, da skoleskyss-strekningen til Kvalsund var kort, men for Klubben skole var det en smertefull overgang, med lang skoleskyss. Selv om Neverfjord skole også etter hvert var nedleggingstruet, valgte en her en løsning med oppvekstsenter, en kombinasjon av barnehage og skole, noe som gjorde at en kunne opprettholde driften fram til 2014. Samme løsning ble valgt i Kokelv, som nå har 20 elever på 1. til 10. trinn, samt 3 barnehagebarn. Det hører med til historien at kretsene Neverfjord, Stallogargo og Klubben ikke er formelt nedlagt, så driften kan tas opp igjen dersom elevtallet tilsier det. De tre skolebyggene gjør i dag tjeneste som samfunnshus/grendehus.

Kvalsund 1.-10.-skole har i dag under 70 elever, mot over 200 da elevtallet var på topp. Både i Kvalsund og Kokelv er det etablert SFO (skole- fritidsordning).

Kvalsund kommune står nå like foran en sammenslåing med Hammerfest. Et av argumentene fra motstanderne av sammenslåingen var at skoletilbudet ville bli svekket. Det er liten grunn til å frykte dette. Skoletilbudet i tidligere Sørøysund kommune ble ikke svekket ved sammenslåingen, og også utkantskolene ble opprettholdt så lenge det var mulig.

Det gjenstår å se hva en eventuell gruvedrift vil bety for bosetting og elevtall i Kvalsundområdet.

Opplysningene i denne artikkelen er stort sett hentet fra Gløtt fra Kvalsunds skolehistorie, utgitt av Kvalsund skolekontor i 1989. Her finnes også en liste over kilder.