Storbukt – en sjøsamisk bygd

Jeg var akkurat fylt 9 år da evakueringsordren kom.

«M/K Istind» het den gamle holken som tok oss med bort fra Saraby. Utenom mor og far var vi 9 søsken fra oss på skøyta, jeg var yngst. Ho Magda var 25 år og var i arbeid hos Gebhart i Hammerfest og ble evakuert derfra. Inger Marie (Maia) var 24 år. Ho var forlova med han Henning og han var maskinist ombord, han Ragnvald var 22 år, han Peder var 20 år, han Mathis var 18 år, ho Ester var 16 år, han Nils var 13 år, så var det ho Ingrid og ho var 3 år. Han Marenius våres og Karstein Restad ble ikke med båten da vi for. De ville ikke tvangsevakueres, blei huleboere på Sørøya og bodde hos han Johannes Mathisen. De var tøffe karer de der to. Da vi fòr rodde de over til Olderfjord og bygde en gamme. Det kom masse folk fra Seiland. Fra Olderfjord og fra alle små plassene langs kysten oppover, sånn som Rastaby, Jernelva. Det blei så folksomt. Nå regnet de med å bli tatt, så de dro med en båt over til onkel Johannes og evakuerte allikevel med ham. De fòr med Ishavsskuta til Gratangen. Der meldte Restad seg til politistyrkene og dro over til Sverige. Jeg husker da han kom tilbake etter krigen. Han pleide å lære Ragnvald å danse. De dansa utfor huset, hele natta igjennom. Karstein reiste på skole til Sverige da freden kom.  Han ble direktør for noe elektrisk, motor firma. Tida kom da de skulle bygge og starte opp kraftstasjonen her i Porsa. De skaut seg inn 100meter i fjellet. Karstein kom den 1.gangen de skulle starte opp. Onkel Nils Johnsen jobba der da og så at Karstein kom. Onkel fortalte om den her gangen. Han hadde en skøyta «Neshem»-den var ganske stor 40fot med en 14 hesters Bolinder-motor. Man trengte vann for å kjøle motorer, for å få mer kraft og spare brennstoff. Så, han hadde god erfaring med store motorer. De brukte sil, Nils hadde målt.

– Gje bare mere vann, var et båtuttrykk.

Onkel Nils hørte Karten si bak seg på samisk da de skulle starte opp kraftstasjonen

– Atte barre tjefta boris -Et av ordene betyr å spenne for.

Han kunne samisk han Karstein. 

Så fòr vi. Det var planlagt å seile til Vest-Lofoten, til Risvær. Første stopp var Olderfjord som er rett over sundet her fra Saraby. De gjorde klart for huleboere der. Det var butikk der. Da vi kom, bala de med en trestamp. Den var sikkert opp mot 2meter i diameter og den bar de opp halvveis i fjellsida. I skogen, tett med ris og busker rundt, ville de ha et lager med mel til huleboerne gjennom vinteren. Det var november, men det var ikke snø, så det var veldig mørkt denne sene kvelden. Vi måtte bli der over natta. Neste dag kom vi til Komagnes lengre inn på Seiland. Det var folkeskole der og fikk om bord en lærerfamilie med to sønner i 10-12 års alder. Eivågeid på Seiland var neste dag. Butikken hadde materiala. Der henta vi uhøvla bord rett fra butikken. Vi snekra hus over hele dekket, fra rorhuset til formasta og helt ut til begge rekkene. Romluka var åpen og det var en stige ned. Atter, bak på hekken, var det toalett. Da huset var ferdig sto vi der mange og så på bygget. Romlukene var tatt av og vi kikket ned i rommet hvor det var reid opp flere sengeleier. Vika er på samme sida som Eivågeid- en halv times kjøring. En stor familie kom på. Kona til Bartolfssen sin familie. Så dro vi til Hfest. Der kom banksjef Hay på med familien sin. Det ble sagt at han hadde med hele pengebeholdningen fra banken.

Fra Husfjorden på innersida av Sørøya, var vi 5 skøyter i lag. Vi gikk i en slags konvoi, men bare på dagtid. Fiskerskøytene het «M/K Istind», «Lilla», «Avanse», «Dagny» og «Laksen». Det ble snakket om at vi bare skulle ta det med ro og bare gå om dagen. Russen var kommet til Øst-Finnmark. Kanskje behøvde vi ikke reise så langt og kanskje kunne vi snu å reise hjem igjen. Dagen etter sto jeg på babord sida. En av de skolegutta, noen år eldre enn meg sto der og. Vi sto og holdt oss fast og så på de voksne som holdt på med tauverket. Plutselig stupte gutten rett i havet. Han sank som en storspiker. Det ble jo slått alarm skal du vite og den første som kom der bak på hekken, var han Bartolfsen. Han hadde enda på en dongery-trøya, minnes jeg, og store, blanke, svarte, høye trebonnstøvler. Han satte hælen i bakkekanten og dro de av, la hua ved støvlan og stupte rett ut der han gutten hadde falt og kom opp med gutten. Han overlevde. Hadde ikke Bartolfsen reagert så raskt ,hadde ikke gutten overlevd.

Da vi kom til Hasvik, hadde vi bare tenkt å passere. Slik gikk det ikke. Vår skøyte Istind hadde dårligst fart i konvoien. Der ble det skutt varselskudd med nedslag av granater rett foran baugen. Det var dramatisk. Vi måtte snu og kjøre inn til Hasvik. Tyskerne kom om bord og ga ordre om å hive all bagasje på sjøen, bare folk skulle med. Jeg tror ikke noen kasta noe overbord. Roald Pedersen ble min kamerat om bord. Han var 2 år yngre enn meg. Han brukte å steppe på hver kai vi la til på turen minnes jeg. Han fikk noen ører for hver opptreden han hadde. Vi to var overalt. En gang sprang Roald på bakken-et opphøyd dekkstykke. Der hadde vi to tønner, de var fylt med kjøtt og blod. Han hoppa på tønna og lokket bikka og han for nedi med den ene foten. Da ble jeg redd og stakk av og så ikke hva som skjedde etterpå.

Vi kom til Tromsø. Der ble vi avluset og fikk nye klær. Tenk noen av klærne vi fikk var jenteklær. Etter det dro vi til Svolvær og der var det ny avlusing. Endelig kom vi fram til Risvær. Vi hefta 7 dager på turen. På Risvær ble vi til juni 1945. Det var så koselig å bo på Risvær. Det var to store holmer og mellom dem var det som en fjord. Det var jo ikke bare å komme på en fremmend plass for en 8-9åring. Det var et par ting vi syntes var spesielt. Det ene var rypa som satt på kaikanten. Det var masse småkaier bortetter, men ingen drift der. Det var stopp på grunn av krigen og der satt rypa. En annen ting vi syntes var rart, var at ea var så tam. De lå bare der og vi kunne ta egget og det gjorde vi. Det var o ikke lov, men når nøden er stor, hva gjør du ikke? Ute på alle holmene var det ea som lå på egg. Folk eide de her holmene sjøl og det var forbudt å ta egg. Butikken vår var på fastlandet. Vi var heldige som hadde den lille båten som vi hadde hatt på slep bak «Istind». Den var fin å ha nå når vi måtte til fastlandet og handle melk og potet. Den brukte vi mye. Melk hadde vi i spann. Så var det den her gangen vi også fant ut å dra ut til holmen og hente egg etter handlinga. Det var bror min Nils, Mathis på Gressnes og jeg. Vi gikk rundt der på stor-holmen, men fant ikke stort og ikke hadde vi noe å sanke i heller. Han Mathis la egg i alle lommene og over alt mellom klærne. De som eide holmen så oss og kom kjørende med småbåten sin. Vi la på sprang ned til vår egen båt. Han Mathis løp i unnabakker, over tuer og stein. Da vi kom til båten, var alle eggene hans knust. Vi kom oss unna eierne, vi ble ikke stoppa. Da vi kom hjem, måtte Mathis tømme skall ut av alle lommene. Han vrengte av seg klærne for å skylle vekk eggrestene. Jeg tror ikke vi fikk med et eneste egg helt hjem, men melka berga vi. For det hadde seg sånn at melkespannet var bra kamuflasje. Egg man plukka sånn i naturen kunne være «stroppen», at det var påbegynt fugl i egget. Når vi fòr sånn rundt, måtte vi regne med å bli ransaka i båten. Det lærte vi raskt. Da var det om å gjøre å gjemme unna de stolne egga. Melkespannet var bra kamuflasje. Vi la egg i spannet. De «gode» eggan sank og de «stropne» eggan fløt, de gikk over ripa. Tenk de som ransaka så aldri i melkespannet, der lå det fullt av egg. Det var en fantastisk gjemmeplass. Sånne her raid tok vi om natta. Jeg var bare en guttunge, men jeg var oppe om natta. Det var lyst og fint.

Jeg tenker mange ganger på den lille gutten til sørøyfolket som også bodde på Risvær. De hadde mange gutter, men bare en jente. Den yngste sønnen het Pål og han drukna i Risvær, der utfor kaikanten. Det her var sønnen til han Storm-Peder. Han fikk navnet for han gikk ut uansett vær, storm som i stilla. «Nøringen» het skøyta hans. Det var jo tragisk med sønnen, men etter krigen kunne det gått enda verre. Han Storm-Peder gikk ut med skøyta og fullt mannskap. Skøyta sokk der ute på storhavet og han kunne mista hele mannskapet, men det gikk bra. Dette var etter krigen.

I juni 1945 bar det hjemover. Hjem til Saraby. Jeg hadde hatt det fint på Risvær, men gledet meg veldig til å komme til hjemplassen vår.

 Minner fra gjenreisinga i Saraby.
Når jeg tenker tilbake på de første minnene jeg har fra den tida da vi kom tilbake, er det nå ikke stort å ha noe minner om- det var ikke noe her. Det første som kanskje kan være et lite minne var at far min og bror min Peder hadde kommet før hit hjem. De reiste antakelig med ei skøyta eller Hurtigruta. Da de kom til Saraby, var det ingen andre her, det var bare de to. De gikk i fjæra og plukka sammen rækved, plankestubber og alt de kunne ha nytte av som hadde rekt i land. De plukka opp så mye at de fikk bygd et innsmett med tett tak, et lite innsmett for folk. Det var ikke så pent. Da de var ferdige med det, fikk vi andre selvfølgelig beskjed om å komme. Den her lille kåken er et slikt lite minne. Den lille kåken ble i ettertid brukt til fjøs til en ku. Kua hadde de kjøpt eller fått – den var svart. Jeg husker vi kalte den Sortland. Vi hadde vært tvangsevakuerte til Risvåg i Troms. Det var på hjemtur derfra vi tok med kua. Sjeldent ble storfe slakta til hjemmebruk, men seinare da den gamle kua blei slakta- jeg må bare si – det ble veldig fint tørrkjøtt av den gamle kua. Etter Sortland kom det ei hvit ku fra Sverige. Jeg tror alle fikk en hvit ku fra Sverige. Helt hvit, i motsetning til Sortland som var helt sort.

Hvorfor vi valgte å dra tilbake vet jeg ikke. Jeg trur kort og godt jeg må si at alle ville tilbake, alle ville helst reise hjem. Særlig vi som var evakuert til småplasser. Der var det ikke noen framtid for oss. Familien min kom hit og ble boende her i Saraby sammen med de andre familiene vi hadde levd med i flere tiår før tvangsevakueringa. Vi ble henta hjem med den lille gamle kutteren «Fisketind», ei skøyta som hørte til i Olderbukta på Seiland. – Det var han Johan Sjursen som eide den – han hadde kjøpte den før evakueringa. De der i Olderbukt og mora mi var slekt med han og han Gressnes også. Det var godt vær, en riktig fin sommer da vi kom tilbake gjennom fjorden her. Mye uslådd gress over alt– og så nysgjerrige vi var på se hvordan det var på hjemplassen vår. Jeg kan ikke huske om det var flere her i Saraby enn oss. Da vi måtte dra herfra de første novemberdagene i 1944, hang det en båt etter skøyta vi for med. Den båten ble berga begge veier og hang bak «Fisketind» da vi dro fra Bostad. Det var virkelig stor hjelp i at vi hadde den nå, det var med årer og fullt utstyr, kanskje også en juksa var der.

Om de fikk offentlig, kommunal hjelp til gjenreising vet jeg ikke. Jeg tror ikke de fikk noe økonomisk hjelp. Material til å bygge opp et nytt hus fikk de nok, men ikke til å bygge et slikt svært hus vi hadde før tvangsevakueringa. Det huset som ble bygd i 1946, er det huset som brødrene mine Nils og Ragnvald bodde i til slutt. Tenk så raskt det gikk å bygge opp det huset. Vi bodde den første vinteren i en tyskerbrakke, det var ikke store plassen. Vi var mange folk sjøl. Ragnvald havna på egen inngang og fikk eget soverom. De andre måtte opp på lavtaka loft. De gikk nå stigen opp. Søsteren min Maia var gift da. Hun og Henning må ha logge på det loftet til de bygde sjøl. Det husker jeg ikke. Men, det var en artig hendelse jeg husker godt. Det var sommer og fint vær. Vi hadde fått en levandes gris for å få oss flesk. Ragnvald hadde et laust vaskevannsfat, slikt et som alle hadde. På et tefat lå et stykke såpa. Alle døren sto nå åpen. En gang han skulle legge seg, der lå grisen i senga hannes og hadde tatt en god jafs av såpa, som en brødskiva – det flira vi godt av. Henning, svigerbror min, sto for å skyte grisen, når den tida kom. Kåre Fagerlund hadde en gammel tysk mauser. For å få den ubrukelig, var løpet bøyd. Tyskerne gjorde det. Kåre saga bort det som var krokete for å kunne bruke den.

Vi hadde også gjenreisingsbrakker her i Saraby. Slike brakker var satt sammen av flak. Flakene hadde 30 bord på begge side, var kanskje ikke isolert, 2 meter høy og en meter brei. Noen var malt grønn og var selvfølgelig brukt. Vår brakke var grønn. Jeg så aldri nye flak som ikke var malt. Da var de i så fall til store brakker, skoler og slikt, da var de umalte. Jeg vet ikke hvor de kom fra. Kanskje de ble bygd her. En brakke her blei litt halvrund. Det var en slik rundbrakke der onkel Johannes bodde, bortafor våres hus. Bakkegutta bodde der- før hadde de bodd på bakkekanten. Ikke noe var planlagt eller tilrettelagt av kommunene i denne tidlige fasen. Forsyninger var noe alle måtte ordne selv. Det vet jeg med sikkerhet.  Han Peder fortalte de hadde rodd bakom Seiland- i luftlinje rett over herfra. De rodde nesten til Hammerfest, tok vestover mot Kårhamn, så inn i Jøfjord. Der var en plass, jeg husker ikke hva den het, det var laga til et matlager. Folk kom roanes dit. Tror ikke far min var med- andre var med han Peder dit. Der fikk de mat. Det var den eneste plassen jeg har hørt at de henta mat. Jeg har lest og hørt etterpå hvem som ordna det, jeg trur det var det norske militæret. Det var bare en gang de henta mat der i Jøfjord – ellers dro de til Kvalsund og der sto bare kirka- mye mat gikk nok inn i kirka.

Før tvangsevakueringa bodde vi i hus– et hus som far min bygde, han var den første som hadde hus, trehus, i Saraby. Folk kalte han hus- Mathis – vieso-Mathis på samisk. Hjemme snakka de antakelig bare samisk. Forholdan ble sånn. Fars første kona, Susanne, omkom. Jeg vet ikke om vieso – om huset våres var bygd da. Det kom ikke småfolk med ho- de kom seinare. Etter at far og mor gifta seg, dukka det opp til oss en fosterbror – far var og henta Marenius Nilsen i fra Laksefjord- han var 8 år da han kom i 1918. Da snakka de bare samisk. De kunne norsk, men det gikk mest på samisk de første åra når det var bare de tre. Jeg prøvde å snakke norsk, hvis vi snakka samisk var det bare på skøy. Det ble flere unger her i de andre husa og i de husa snakka de norsk. Jeg kan enda enkeltord.

Balda – stoara-balda – storkveita
Låsa – stoaralåsa – storlaksen
Mathis Sandberg kalte Mathis ristbarni – fadderbarn

I 1942 skulle jeg begynne på skolen i Neverfjord og jeg gjorde det. Vanligvis var det slik før evakueringen, at alle bodde på internatet der. Da tyskeren kom, tok de internatet og der sto vi uten internat. Det varte ikke så lenge før jeg kom på den andre skolen. I Porsa hadde de en bygning de kalte «Storgården» som i begynnelsen var bygd for koppergruvene. Det var ment til kontorer. Det var i de her lokalene det var omfattende arrestasjoner i forbindelse med Lyra-senderen i 1944. Her fikk vi skole fram til sommeren 1944, et ganske stort rom ble klasserom. Kanskje jeg gikk der i 2 år. Jeg husker ikke hvem jeg gikk i klasse med. Det var vesentlig unger her fra Saraby og Porsastrand, der var et hus. Ole og Gunhild Sandberg sin sønn Ole Kristian og dattera Ranveig var nok begge to på den skolen. Da vi kom tilbake i 1946 ble det skole for meg etter hvert. Min søster Maia hadde gifta seg med han Henning fra Komagnes på Seiland. Der hadde de fått opp skolebrakka. Jeg skulle egentlig vært med Johansen-gutta -Johannes, Nils og Ole, de ble sendt til Finnsnes, på skole der. Men vi hørte ikke noe før vi kom hjem, jeg ville jo ikke til Finnsnes da. Jeg ble rodd over til Komagnes og ble å bo hos familien til Henning – de var nok en 13-14 stykker og bodde i en svær brakka- jeg bodde der nesten hele den første vinteren. Jeg hadde voldsom hjemlengsel. Jeg var jo ikke gamle karen – kanskje jeg var 10-11 år. Etter Komagnes ble det skole i Neverfjord i en likens brakka der, men der hadde jeg heldigvis en onkel å bo hos, han Mathis Mathisen. Kona het Elida Mortensen. Jeg bodde der i to år, gjorde meg ferdig med skolen. Jeg var hele tida i Neverfjord. Skoletilbudet kaltes todelt eller tredelt. Vi hadde lengere pauser, men jeg dro ikke hjem til Saraby annet enn til sommerferien. Jeg fikk i alt fire år på skolen. Læreren var en eldre dame som het Karoline Solbakken. Ho var fra Vestlandet og var gift med Nils Nilsen fra Rastaby. De andre elevene syntes ho var streng. Jeg syntes ikke det – jeg gjorde bare lekser og det arbeidet jeg skulle.

Noen år seinare fløtta ho Karoline Solbakken og familien til Alta. En skulle tro æ ingenting kunne som voksen mann etter så få skoleår, men jeg er stolt av det jeg har klart å gjort. 24 år gammel hadde jeg tatt fiskerfagskolen, en gratis skole i Honningsvåg. Jeg var en ung mann med uniform og dro og hilste på Karoline Solbakken. Maia hadde snakka med ho i ettertid, gammel-lærerinna hadde skrøtte sånn at jeg var flink på skolen- det var jo artig å høre. En ting jeg ikke har nevnt til noen. Jeg er sikkert en som trur på alt. Folk sier når man ser sol for første gang om våren da kan du ønske deg en ting. Hvert år ønska jeg at jeg skulle bli flink på skolen – uten å blinke, det er helt sant og jeg levde opp til det.

Kvive Anders kom hit, han skulle med å jakte rev. Marenius hadde kjøpt hagle-gevær fra Nygård i Porsa før han Nygård ble nazist. Under krigen var geværet nedgroven i møkkedungen. Jeg husker han fylte parafin og korka igjen begge løpene. Det var stadig razzia. Da var det opp med kjellerluka og ned i kjelleren – de fant aldri noe hos oss. Han Nygård var jo med på razziaene.  Han visste at Marenius hadde gevær – det hadde han jo sjøl solgt til Marenius. Så ble det revejakt. Det ble noe annet artig med revejakta og.  En kar som var fostersønn hos onkel Johannes, fikk lov å være med. Det var han Karsten Restad. Han var en artigkar. Han søkte om å bære haglegevær til jakt og det fikk han. Trengte ikke gjemme bort geværet. Han var også god på trekkspill, det hadde han med overalt. De rodde til onkel Nils Kvitberg, som hadde en gammel skøyta. Onkel Johannes hadde småseinot her og den store treroringen. Så rodde de til Kvitberg – Karsten satt helt i forskotten og spelte trekkspell. Det var en spirrevipp, en gammel mann som også bodde der. Han var så fæl å apes med sønn i huset – Det er sønnen Einar som fortelte hva Karsten gjorde med gamlingen:

– Karsten ladda krokpipa hannes med fyrstikk og svovel.

Ja, hvis han lyg så lyg æ og. Marenius og Ragnvald jakta også, etter tur. Når de fikk rev, flådde de den og gjorde den ferdig. Skinnet var mange ganger så veldig ødelagt, men de klipte bare bort det som var røyta bort og selgte til tyskerne -kalte det prima vare. Karsten var forhandler og bytta til seg tobakk og snaps. Karsten tok ikke peng, bare varer.

En gang reiste han far til Hammerfest. Han fikk tak i en hest. Den var skada, hadde trødd i spiker. Vi hadde den i flere år, men den ble aldri riktig god. Jeg synes det var så tøft det der han gjorde. Gamlingen var god å orge. Han hadde kjente folk i Lerresfjord. De hadde en skøyte som het «Ørna». Den her skøyta overlevde krigen ved å ta med evakuerte sørover. Hesten fikk han antakelig inn i skøyta med en kran. Den sto i en kasse, noe vi kalte en stall. Slik var det vanlig å flytte større dyr inn i skip. De kom hit og slapp ankeret utfor støa. De leide hesten bak på kutterhekken, skudde hesten forsiktig ut i vannet og den svømte sjøl i land. Ragnvald og Mathis hjalp til. De hadde ikke små-båt, de der toan hoppa bare i havet og svømte i land sammen med hesten.

Hjemme var jeg med i alt arbeid –ikke å slå, men jeg var med å rake eller bære høy til hersa. Likte jo nødig å hjelpe til om været var slik som i dag. Ellers var det fast arbeid å fiske kokfisk til mor. Det var det Nils og jeg gjorde da vi holdt på å bli skutt av tyskerne den gangen da porsagjengen ble tatt. Vi fiska den veien mot Porsa. Det var så mye tyskera overalt. Jeg så at de tyske soldatene fulgte oss med blikket da vi rodde rundt hele strandhuset der. Det var en mann som stadig så vår vei. Vi rodde hver gang han snudde seg bort. Vi var jo redd, vi var jo bare unger, men slik kom vi oss rett utfor han onkel Johannes. Nils stakkar sa:

– Her ror vi i land
– Nei, sa jeg, da blir vi skutt,

De hadde allerede skutt varselskudd, langt utfra havet. Nils sa at den kommer ikke etter oss. Vi var jo redd dem. De arresterte jo folk- det gikk nå bra.

Å få gjøre artige ting i fritid ble det lite av. Det var vanskelig å få lov å gå fra det daglige arbeidet, alle måtte hjelpe med det de kunne –det var alltid noe å gjøre. Alle gleda vi oss til lørdag, da fikk vi gå på fjellet og bli utover natta og fiske. Noen ganger sov vi over der på fjellet, uten telt. Rypesnare var ikke jeg med på å sette, men snøtitingen kom hvert år. Det var en hvit spurvefugl som stoppet i våre områder på sin tur enda lengre nord mot Svalbard og Grønland. Vi fanget dem i snare og åt dem- alle, hele bygda gjorde det. Emil Hendriksen og onkel Johannes var kristne folk. Jeg trodde ikke de tok snøtiting, men Selma, yngstedatteren til Henriksen, fortalte om titingsnarene hos dem. Hu huska hu hadde vært med på å jage fuggel til demmes snare –ikke alle var enig i det, så de tok også fugl. En smakfull jafs er en slik liten fugl, det var godt kjøtt, smakte som rypa.  Ka tid ble det slutt å fange titting tro? det ble kanskje slutt med velstand en gang på 50tallet.  

Nei jeg trur jeg hadde det bra- vi måtte alle gjøre det vi måtte gjøre – ja, jeg har hatt det bra. Noe jeg kom til å tenke på fra barndommen som er et godt minne. Jeg var siste mann som sto opp om morgenen- når jeg kommer inn kjøkkendøra kom ho mor med rømkollefatet hver morgen, så lenge jeg kan huske. Jeg var yngst – jeg var banet, ja det hørte jeg vel ofte. Rømkollefatet mitt kalte jeg Perlefat. Det var som perler rundt kanten og fatet var litt høyere. Med kvert måtte kanskje 2 og 3 ete rømkolle med kver sin skje fra et og samme fat.

Jeg ble konfirmert da jeg var 14 år– kanskje i 1950, i Kvalsund kirke. Vi var 26 gutter og 26 jenter. En samegutt og en samejente var blant oss. Gutten hadde enda sykkel. Det var noe vi andre hadde. Jeg kunne ikke engang sykle., et lærte jeg en kveld i Neverfjord.Gave kan jeg ikke huske at jeg fikk, men jeg fikk dress. De hjemme kjøpte en svart hatt til meg, den brukte jeg ikke mye. Mens jeg gikk på konfirmasjonsskolen, bodde jeg hos slekt 14 dager– Johannes og Gunnhild Jakobssen. Gunhild var slekt med oss. Jeg syntes det var tungt å bo der. Gunhild var syk med kreft og ropte sånn om natta. Ho hadde det fælt før ho døde. Kåre Berg Hansen var vår prest og sa:

– Dokker er akkurat som den 8 åringen jeg har hjemme i Hammerfest.

Vi var 5 år eldre enn sønnen. Presten viste til en for oss artig hendelse. Det var friminutt, presten var ikke der.En luring, en av konfirmantene fra Kokelv, hadde vært opp i tårnet og ringt med klokkene. Det var noe sånt- men jeg var alltid veldig snill gutt.

 Så ble det militæret-først Porsangmoen, da var det bare brakker der. Det var flere som fikk hoste og feber. Så ble vi spurt om hvem som ville til Lahaugmoen ved Lillestrøm- jeg var raskt oppe med hånda. Vi var 7 mann fra Finnmark som fikk dra. I 3 måneder var vi der. 30 grader og sol hver dag. Det var mat i massevis, vi kunne sjøl bare ause på tallerken. På Porsangmoen var det ikke et egg å få – her var det overflod. Det ble fritt for vann til å drikke og bade. De som hadde perm fikk dra til Torggata i Oslo. Hver lørdag var vi der og så betalte vi en krone hver dag for overnatting på et militærhotell i byen. Vi var på huk og bada i sjøen. Det var en flott tid.

Transkribert og nedskrevet av Marit Johansen. Teksten er godkjent av Andreas Andersen (2020).