Meny

Storbukt – en sjøsamisk bygd

I Storbukt er det registrert boplasser datert fra eldre og yngre steinalder og fram til vår egen tid. Folk har livnært seg med ressurser fra hav og land. I nyere tid har det vært drevet kombinasjonsbruk.

Tvangsevakuering og gjenreisning
Før tvangsevakueringen høsten 1944 bodde det totalt 70 personer i Storbukt. Det var gamle og unge, 14 familier med og uten barn. De fleste var i slekt, og alle hadde en sterk tilknytning til stedet. Det ble snakket samisk, kvensk og norsk. De fleste familiene livnærte seg av kombinasjonsbruk. 4. november 1944 ble hele befolkningen i Storbukt tvangsevakuert. Alle bygninger ble brent ned og alle husdyr ble drept.

Omtrent halvparten av de tvangsevakuerte kom tilbake til bygda. Folk begynte å sette opp brakker fra 1947. Gjenreisningshus kom opp fra 1950. Langt inn på 50-tallet bodde ennå noen i brakker. I dag kan man se 7 murer etter boliger og fjøs. I tillegg ligger det flere overgrodde spor etter de 14 familiene. Murene står som skulpturelle minnesmerker i landskapet. De minner oss om den grusomme krigshendelsen i november 1944, og om det livet som var her før krigen.

Postruta mellom Hammerfest og Storbukt
Postruta fra Hammerfest ble etablert i 1694. Postruta gikk hver fjerde uke sjøveien mellom Hammerfest og Kvalsund, med robåt. Med i båten var «postsamen» – en sjøsame med god kjennskap til naturforholdene.

Når man ikke kunne ta seg fram til sjøs på grunn av været, gikk postruta på langs over Kvaløya. Turen til fots over fjellet mellom Hammerfest og Storbukt er lang og krevende. «Postføreren» bar et låst postskap på ryggen, mens postsamen var veiviser. I Storbukt ventet «springmannen», en sjøsame med båt, som fraktet dem over til handelsstedet Kvalsund.

Goavdeluovttas leat registrerejuvvon orrunsajit gitta boares ja ođđa geađgeáiggi rájes dálá áigái. Olbmot leat eallán mearra- ja eananresurssaiguin. Dálá áiggis leat leamašan lotnolasdoalut.

 

Eváhkku ja ođđasishuksen

Eváhku ovdal 1944 čavčča orro oktiibuot 70 olbmo Goavdeluovttas. Ledje sihke nuorat ja vuorrasat, 14 bearraša mánáiguin ja mánáid haga. Eatnasat sis ledje fulkkežagat, ja buohkain ledje nanu čanastagat báikái. Sii hupme sámegiela, kvenagiela ja dárogiela. Eanas bearrašat elle lotnolasdoaluiguin. Skábmamánu 4. beaivvi 1944:s evakuerejuvvojedje buohkat Goavdeluovttas. Buot viesut boldojuvvojedje ja buot oamit gottáhalle.

 

Sullii bealli sis geat evakuerejuvvojedje, máhcce fas gillái. Olbmo ceggegohte bráhkaid 1947 rájes. Ođđasishuksejuvvon viesut ihte 1950 rájes. 50-loguin orro ain muhtumat bráhkain. Dál sáhttá oaidnit 7 viesso- ja návetmuvrra. Dasa lassin leat olu luottat báhcán dan 14 bearraša maŋis. Muvrrat leat dego muitobáccit eanádagas. Dat muittuhit min daid issoras soahtedaguin skábmamánu 1944:s, ja eallima mii lei ovdal soađi.

 

Boastarukto Hámmerfeastta ja Goavdeluovtta gaskka

Boastarukto Hámmerfeasttas ásahuvvui 1694:s. Boastarukto manai juohke njealját vahkku meara mielde Hámmerfeastta ja Ráhkkerávjju gaskkas, suhkanfatnasiin. Fatnasis lei “boastasápmelaš” – mearrasápmelaš geas lei buorre luonddumáhttu. Go dálkki dihte ii beassan meara bokte vánddardit, de manai boastarukto Fálá rastá. Lei guhkki ja gáibideaddji vázzit Hámmerfeasttas Goavdeluktii. “Boastadoalvu” guttii lássejuvvon boastaskábe sealggis, ja boastasápmelaš lei ofelaš. Goavdeluovttas vurddii mearrasápmelaš fatnasiin, gii doalvvui sudno márkanbáikái Ráhkkerávjui.

Settlements have been discovered in Storbukt, dating back to the early and later periods of the Stone Age and up until recent times. People subsisted on resources from the sea and land. Mixed farming was practised more recently.

 

Forced evacuation and rebuilding

Before the forced evacuation in the autumn of 1944, a total of 70 people lived in Storbukt. They included people of all ages, 14 families with and without children. Most were related and all of them had a strong connection to the area. Sámi, Kven and Norwegian were spoken. Most families subsisted on mixed farming. On 4 November 1944, the entire population of Storbukt was forcibly evacuated. All the buildings were burnt to the ground and all the farm animals were killed.

 

About half of the displaced people returned to the village. People started erecting shacks in 1947. Homes were reconstructed from 1950. People could still be found living in shacks into the late 1950s. Today, you can still see seven walls from onetime homes and barns. In addition, there are various, overgrown traces of the 14 families. The walls resemble sculptural monuments in the landscape. They remind us of the horrific acts of war in November 1944, and of the lives that flourished here before the war.

 

The postal route between Hammerfest and Storbukt

The postal route from Hammerfest was established in 1694. Every four weeks, a rowing boat would navigate the postal route between Hammerfest and Kvalsund. In the boat, there would be a “postal Sámi” – a Sea Sámi with good knowledge of the local environment.

 

When it was not possible to venture out to sea, due to the weather, the postal route would go along the coast of Kvaløya. The journey on foot over the mountain between Hammerfest and Storbukt is long and gruelling. The “postmaster” carried a locked mailbox on his back, while the postal Sámi led the way. In Storbukt, a Sea Sámi in a boat would be waiting to transport them to the Kvalsund trading post.

Teksten til venstre er tatt ut av Arahavde-skiltet for 
Storbukt – En sjøsamisk bygd

Tvangsevakuering og gjenreisning

Før tvangsevakueringen høsten 1944 bodde det totalt 70 personer i Storbukt. Det var gamle og unge, 14 familier med og uten barn. De fleste var i slekt, og alle hadde en sterk tilknytning til stedet. Det ble snakket samisk, kvensk og norsk. De fleste familiene livnærte seg av kombinasjonsbruk.

4. november 1944 ble hele befolkningen i Storbukt tvangsevakuert. Alle bygninger ble brent ned og alle husdyr ble drept.

Omtrent halvparten av de tvangsevakuerte kom tilbake til bygda. Folk begynte å sette opp brakker fra 1947. Gjenreisningshus kom opp fra 1950. Langt inn på 50-tallet bodde ennå noen i brakker.
I dag kan man se 7 murer etter boliger og fjøs. I tillegg ligger det flere overgrodde spor etter de 14 familiene. Murene står som skulpturelle minnesmerker i landskapet. De minner oss om den grusomme krigshendelsen i november 1944, og om det livet som var her før krigen.

Postruta mellom Hammerfest og Storbukt

Postruta fra Hammerfest ble etablert i 1694. Postruta gikk hver fjerde uke sjøveien mellom Hammerfest og Kvalsund, med robåt. Med i båten var «postsamen» – en sjøsame med god kjennskap til naturforholdene.
Når man ikke kunne ta seg fram til sjøs på grunn av været, gikk postruta på langs over Kvaløya. Turen til fots over fjellet mellom Hammerfest og Storbukt er lang og krevende. «Postføreren» bar et låst postskap på ryggen, mens postsamen var veiviser. I Storbukt ventet «springmannen», en sjøsame med båt, som fraktet dem over til handelsstedet Kvalsund.

Tidsvitnefortelling fra Henny Mary-Ann Andersen

Fritjof Karlsen kom roanes til oss og fortalte når vi måtte møte opp i Stallogargo. Vi hadde kjøttsuppe til middag den her siste dagen i Storbukt. Da alle var mette, tok søstrene mine Ragna og Lilly, kjøttgryta i hver sin hank og slang resten på veggen bak ovnen. Det var rart. Antona ba oss pakke med «Snill pike»-koppene vi fikk av mamma den siste jula hun levde i 1940. Jeg har den enda.

Tyskerne ropte og kommanderte alle at vi skulle skynde oss. De ropte og skrek: «`raus, `raus, schnell, schnell!». De hadde våpen. De drepte alle dyra våre. Da jeg gikk ut så jeg pappa komme opp fra fjøset. Han hadde et så trist ansikt.  Jeg glemmer det ikke.

Vi gikk til Stallogargo sammen med alle andre som hadde vært våre naboer i Storbukt. En lang rekke med mennesker. D/S Bodin var der da vi kom. Vi fikk ikke lugar- det var bare lugar til gravide og mødre med små barn. Jegsatte meg nede i maskinrommet tett inntil pappa og onkel Ola. Det var trygt å være der pappa var. 4.november la evakueringsskipet ut fra Stallogargo, jeg flyttet aldri mer tilbake.

Goavdeluovttas leat registrerejuvvon orrunsajit gitta boares ja ođđa geađgeáiggi rájes dálá áigái. Olbmot leat eallán mearra- ja eananresurssaiguin. Dálá áiggis leat leamašan lotnolasdoalut.

 

Eváhkku ja ođđasishuksen

Eváhku ovdal 1944 čavčča orro oktiibuot 70 olbmo Goavdeluovttas. Ledje sihke nuorat ja vuorrasat, 14 bearraša mánáiguin ja mánáid haga. Eatnasat sis ledje fulkkežagat, ja buohkain ledje nanu čanastagat báikái. Sii hupme sámegiela, kvenagiela ja dárogiela. Eanas bearrašat elle lotnolasdoaluiguin. Skábmamánu 4. beaivvi 1944:s evakuerejuvvojedje buohkat Goavdeluovttas. Buot viesut boldojuvvojedje ja buot oamit gottáhalle.

 

Sullii bealli sis geat evakuerejuvvojedje, máhcce fas gillái. Olbmo ceggegohte bráhkaid 1947 rájes. Ođđasishuksejuvvon viesut ihte 1950 rájes. 50-loguin orro ain muhtumat bráhkain. Dál sáhttá oaidnit 7 viesso- ja návetmuvrra. Dasa lassin leat olu luottat báhcán dan 14 bearraša maŋis. Muvrrat leat dego muitobáccit eanádagas. Dat muittuhit min daid issoras soahtedaguin skábmamánu 1944:s, ja eallima mii lei ovdal soađi.

 

Boastarukto Hámmerfeastta ja Goavdeluovtta gaskka

Boastarukto Hámmerfeasttas ásahuvvui 1694:s. Boastarukto manai juohke njealját vahkku meara mielde Hámmerfeastta ja Ráhkkerávjju gaskkas, suhkanfatnasiin. Fatnasis lei “boastasápmelaš” – mearrasápmelaš geas lei buorre luonddumáhttu. Go dálkki dihte ii beassan meara bokte vánddardit, de manai boastarukto Fálá rastá. Lei guhkki ja gáibideaddji vázzit Hámmerfeasttas Goavdeluktii. “Boastadoalvu” guttii lássejuvvon boastaskábe sealggis, ja boastasápmelaš lei ofelaš. Goavdeluovttas vurddii mearrasápmelaš fatnasiin, gii doalvvui sudno márkanbáikái Ráhkkerávjui.

Settlements have been discovered in Storbukt, dating back to the early and later periods of the Stone Age and up until recent times. People subsisted on resources from the sea and land. Mixed farming was practised more recently.

 

Forced evacuation and rebuilding

Before the forced evacuation in the autumn of 1944, a total of 70 people lived in Storbukt. They included people of all ages, 14 families with and without children. Most were related and all of them had a strong connection to the area. Sámi, Kven and Norwegian were spoken. Most families subsisted on mixed farming. On 4 November 1944, the entire population of Storbukt was forcibly evacuated. All the buildings were burnt to the ground and all the farm animals were killed.

 

About half of the displaced people returned to the village. People started erecting shacks in 1947. Homes were reconstructed from 1950. People could still be found living in shacks into the late 1950s. Today, you can still see seven walls from onetime homes and barns. In addition, there are various, overgrown traces of the 14 families. The walls resemble sculptural monuments in the landscape. They remind us of the horrific acts of war in November 1944, and of the lives that flourished here before the war.

 

The postal route between Hammerfest and Storbukt

The postal route from Hammerfest was established in 1694. Every four weeks, a rowing boat would navigate the postal route between Hammerfest and Kvalsund. In the boat, there would be a “postal Sámi” – a Sea Sámi with good knowledge of the local environment.

 

When it was not possible to venture out to sea, due to the weather, the postal route would go along the coast of Kvaløya. The journey on foot over the mountain between Hammerfest and Storbukt is long and gruelling. The “postmaster” carried a locked mailbox on his back, while the postal Sámi led the way. In Storbukt, a Sea Sámi in a boat would be waiting to transport them to the Kvalsund trading post.

Storbukt - der sjøfinnan bodde

Dette heftet som vi har valgt å kalle «Storbukt, der sjøfinnan bodde» er støttet av Sametinget.
Her forteller vi om livet i Storbukt, om tvangsevakuering og gjenreisning, og vi formidler tidsvitnefortellinger etter intervjuer gjort i prosjektperioden.

De som levde før oss

Tekst: Øyvind Sundquist

Vi har mange spor etter bosetting i Finnmark fra eldre og yngre steinalder. Det var særlig ytterkysten som først ble tatt i bruk og man skiftet trolig oppholdssted etter jakta og fangstsesongens endringer. Boplassene ligger ofte åpent til på strandterrasser i små bukter hvor man har lett tilgang til havet og med vid utsikt. Hovedfokus har vært på havets ressurser. Vi antar at de første bosetterne hadde lette boligkonstruksjoner, som telt eller små gammekonstruksjoner. Sporen fra eldre steinalder er svake og anes bare som små forsenkninger langs gamle strandterrasser.

Sporene fra yngre steinalder og tidlig metalltid er kraftigere. Boformen varierer fra små gammer til store hus på over 50 m2 og sees som markerte samlinger av groper i terrenget. Det skjer en endring i bosetningsmønstret i forhold til eldre steinalder. Menneskene blir mer bofaste og bor i små samfunn, av og til med landsbylignende sentra. 

Redskapsmaterialet endrer seg også. I eldre steinalder har man hugget til steinredskapene. I yngre steinalder blir teknikken med å slipe skifer utbredt og keramikk produseres og tas i bruk. 

Den karrige vegetasjonen som særpreger kystlandskapet i Finnmark gjør at sporene fra steinalderen ofte ligger oppe i dagen, eller like under tynne lag av mose og lyng.


Havstigning
Havet sto høyere før. Iskappen over Nordkalotten hadde trykket landet ned. Da den smeltet begynte landet å heve seg. Sakte trakk havet seg tilbake. De gamle strandlinjene kan sees i terrenget som striper i landskapet, særlig på vårparten når snøen begynner å tine. Strandlinjene følger dagens kystlinje, men ligger høyere opp.


Hva de forteller oss
Fornminnene kommer til oss når vi søker dem. De viser seg som ringformede avtrykk i terrenget, lett å gå forbi, men veldig til stede når vi først legger merke til dem. Forminnene er et speil som vi kan se oss selv og vår egen tid i. De livene som vi ser at andre har levd før oss, de sier noe om våre egne liv, våre verdier og våre prioriteringer. Også våre liv vil en gang stå igjen som svake spor i terrenget. 

 

Tidslinje 
12 000 – 4500 f.Kr. Eldre steinalder

4500 – 1800 f.Kr. Yngre steinalder

1800 f.Kr. – Kristi fødsel Tidlig metalltid

Kr.f. – 800 e.Kr. Jernalder

800 – 1050 e.Kr. Vikingtid

1050 – 1537 e.Kr. Middelalder

Tidsvitner fra Kvalsund forteller om tvangsevakueringa og gjenreisninga

Tidsvitnefortellingene fra Storbukt og Stallogargo finner du i heftet, men her kan du lese         tidsvitnefortellinger fra Kvalsund.

Egil Fredrik Johnsen, født 23. juni 1932, forteller om tvangsevakueringa.

I 1944 var jeg 12 år.

I november det året fikk vi ordre om å forlate hjemmet. Bygda vår skulle legges øde. Vi var en familie på 5 personer. Min søster Ruth var 10 år og min bror Arne 11 år.

Huset vårt var bare 5 år gammelt. Det skulle brennes. Triste saker. Ordre fra tyskerne var å møte på Pedersen-kaia den 4.november. Vi kunne ta med oss det vi kunne bære. Ved kaia lå det to fangstskuter som skulle føre oss sørover. Vi kom om bord i «Storøy». Vi var over 100 mennesker om bord. Kvinner og barn fikk plass i rommet. Jeg husker at pappa og jeg sov på dekk. Den gang hadde vi ikke soveposer, men pappa hadde tatt med sengeklær.

Det var heldigvis godt vær. Mat var det dårlig med.

Ved ankomst Tromsø ble vi transportert til noe som het «Lærfabrikken». Her skulle vi avluses. Om du hadde lus eller ikke, spilte ingen rolle. Vi fikk kjøttsuppe, den var tynn, men god likevel.

Fra Tromsø seilte «Storøy» til Mosjøen med oss. Der ble vi innlosjert i ei kirke. Det var fullt av folk i kirka og full aktivitet. Noen drakk og noen spilte poker. I en del av kirka holdt læstadianerne møte. I en annen del av kirka ble det elsket, sa de voksne.  Vi hadde jo sengeklær, så pappa og jeg sov på kirkegården.

Etter oppholdet i Mosjøen, ble vi sendt i kuvogner til Østlandet. Vi kom til Kløfta utenfor Oslo. Der lå vi i en AT-leir inntil vi ble sendt til vårt endelige oppholdssted. Stedet var Finstad nær Vormsund og Årnes. Vi kom til en familie som het Ole Jøndal. På Fenstad ble vi boende i et bryggerhus. Vi bodde trangt, men ellers hadde vi det bra. Vi var på en bondegård. Merket ikke noe til krig. Vi fikk nok av frukt og grønnsaker.

Reisen var slutt.

Else Regine Mathisen, født 15. mai 1935, skriver selv og forteller om tvangsevakueringa og gjenreisinga i Kvalsund.

Jeg var 9 år.

Ordren var evakuering. Vi måtte møte på kaia til Pedersen Mjånes med minst mulig bagasje. Det var to båter som skulle frakte oss. «Storøy» og «Asbjørn». Vi ble med «Storøy».

Vi var 10 unger fra 17 år til 6 måneder. Det var han Johan som var 17 år, ho Borghild var 16 år, ho Henny var 14 år, han Alfred var 12 år, han Paul var 11 år, han Erling var 7 år, ho Kari var 6 år, han Odd var 3 år og ho Inger var bare 6 måneder.

Da vi satt på kaia og ventet på å gå om bord, frøs jeg så veldig. De som hadde barn fikk køye. Jeg husker lite av turen til Mosjøen. Jeg var så sjøsyk. Jeg satt litt oppe på dekk, men så ble det kaldt og jeg måtte gå ned å varme meg. Så måtte jeg opp igjen fordi jeg ble sjøsyk igjen.

I Mosjøen ble vi innkvartert i kirka.

Etter 2-3 døgn ble vi frakta til Melhus. Her fikk vi helsesjekk og avlusing. Fra Melhus ble vi frakta med tog til Oslo, her kom vi til Røa leir. Vi fikk mat, frokost, middag og kvelds.

Etter noen dager ble jeg syk og ble lagt på sykestua. Jeg hadde fått gulsot og måtte leve på salt og fettfri kost.

Etter hvert fikk vi plass på en gård i Vormsund. Her bodde vi 3-4 måneder. Så måtte vi flytte igjen, til Haga. Her var vi vel 1år. Da flytta vi til Årnes/ Skugstad. Vi ble her til vi skulle reise hjem.

Pappa reiste nordover så snart de fikk klarsignal. Han fikk et såkalt «Svenskhus». Tomt fikk han av Pedersen Mjånes sine. Så var det bare å sette i gang bygginga. Da vi kom, var huset satt opp, såpass at vi kunne bo der. Alle var glade. Vi hadde overlevd tross alt. Vi var hjemme igjen.

Gjenreisinga
Pappa kom til Årnes og tok oss med nordover. Jeg husker ikke at vi kom til Kvalsund eller hvordan, men vi kom med hurtigruta fra Trondheim til Hammerfest i 1946.  Turen hadde tatt 5 døgn. Vi var samlet hele familien, jeg har skrevet oss ned etter alder. Mine foreldre Ida og Anders, Borghild, Henny, Alfred, Paul, æ, Erling, Kari, Odd og Inger. Mens vi enda bodde sørpå var det eneste de voksne sa; her skal vi ikke bli. Allerede fredsdagen bestemte far seg for å dra og var et helt år i Kvalsund før vi kom etter- Alfred var med. Han skrapte nok sammen til det her huset. Om det var Svenskhus de der plankehusan het- vet jeg ikke, men de satte opp et slikt der broren min Odd bor i dag. De fikk nok god hjelp til å bygge – jeg husker ikke at det ble snakka noe spesielt om det.

Folk bodde i kirka først, der bodde pappa og broren min og
Far og broren min Alfred bodde i kirka mens de bygde. Der var mange forskjellige folk og Pedersen handla med folk rett fra ryggsekken.  Egil Johnsen og faren Kristian var der – ikke broren Arne – bare Egil og faren. Der i kirka var det butikk og overnatting, folk sang, der gifta dem seg, jeg husker ikke at noen døde, ikke at det ble født noen heller, de gravide fikk vel ikke reise nordover. Det var vel bare de som pressa seg fram som kom det her første året. Det kom noen damer etter hvert, slik han Egil sa.

Huset pappa og Alfred hadde bygd var som et slott for oss
Det var herlig da vi kom til Kvalsund. Det var fint vær den dagen, det var deilig å komme til et hus som var våres. Det var nesten som et slott for oss, vi trodde vi var i himmelen. stor forskjell var dette huset fra det vi reiste fra i 1944, ja også fra det vi kom fra nå. Det huset vi bodde i før tvangsevakueringa hadde han far overtatt etter sin far. Det lå nede i Kvalsund – men så mista han det. Ved torvemyrene her oppe i dalen hadde han bygd en kåk – vi fløtta dit. Det var langt fra folk, trasig. Kåken hadde to rom nede, loft som en hems og der lå alle ungene- vi hadde to senger og resten lå på flatseng. På Årnes hadde vi bodd hos en bonde på en stor gård i selve huset der. Det var en stor stue som var delt i to –en del var kjøkken og den andre delen var soverom. Der bodde vi også trasig. Heldigvis var Paul og jeg i Danmark. Henny og Borghild tjente ute og Johan var i Sverige på kurs. Så det var bare Erling, Kari, Odd og æ, vi var bare 4 unger der.

Vi hadde så mange gode naboer rundt oss
Her, i våres nye hus, var det vegger og ovn, glass for vinduene, utedo og naboer – Skjeldnes sine var naboer her oppe- Arthur hadde ikke bygd hus enda – så var det Petter Larsen og Ada Løkvoll – Harry Fyhn bodde en stund litt lengre ned – her hvor vi bodde, het det Storjorda. Så vi hadde hus. Det var ikke panelt utvendig og ikke innvendig. Men her bodde vi. Det var et kammers, kjøkken og stua nede. Det var trapp opp i gangen. Oppe var det 3 soverom og stor gang – trappa tok ikke plass av arealet- han var snekker han far, han kunne bygge.

Vi hadde uttrekkssenger med kupler og utskjæringer
Da vi ble tvangsevakuert og dro fra Kvalsund med skøyta «Storsilda», kan jeg ikke huske at vi hadde med noe husgeråd i bagasjen. Det var lite å ta med-bare litt klær. Ikke så mye som en spegel hadde vi. Da vi kom tilbake hadde vi fått senger av folk der sørpå, flotte trekk-ut senger med kupler og utskjæringer. Vi hadde også med litt kopper og kar vi hadde fått i gave. Etter hvert kjøpte vi mer kopper og kar. Jeg husker vi hadde en kopp til hver, skulle en gjest ha noe å drikke måtte man vaske en kopp. Det var ikke så mye som nå, men vi berga oss. Det var en tid vi aldri glemmer-det var spesielt.

Folk kom på besøk til alle døgnets tider
Forholdet mellom folk i bygda var bra, man hjalp hverandre. Det var et veldig samhold de første åran vi kom. Folk var så glad for å være her og å være tilbake- de kom på besøk til alle døgnets tider. Om klokka var 12 på natta eller 7 om morgenen, så kom de. Pappa prata både samisk og finsk – vi ungene snakka bare norsk. Mamma kunne litt samisk, men snakka helst finsk. Jeg kan ikke huske jeg var på besøk hos noen på øya, det var som å reise ut i verden. Vi hadde mye besøk fra folk som bodde på øya– HanasBerit var ofte hos oss – jeg vet ikke hvorfor hun var så ofte. Det var mange fra øysida som var på besøk. Da gikk praten på samisk.

Det var brakker over alt – mange familier bodde sammen
Butikken vår var hos Pedersen Mjånes, etter hvert ble det Samvirket – da Kooperativet kom måtte vi handle der. Så kom Fiskesamvirket – pappa og Alfred bygde det. Nå står det til forfall. Det var gjenreisingsbrakker her. Petter Larsen og Løkvold sine hadde hver sin og Harry Fyhn hadde en liten brakke. På den andre sida av elva hadde Leonard en brakke, hos Mikkel Bårdsen der bodde mange – Inga med sin familie, Alfred Fredriksen, Mally og Johan, Jensine de var mange som bodde der til de fikk hus.

Etter krigen var det ikke hesteskyss til skolen, ikke spark heller, vi gikk.
Jeg var fylt 10 år da vi kom tilbake. Skolen var i en brakke på Halsen Vi gikk annenhver dag og Leiros var lærer. Noen av de som gikk i min klasse var Alfred Jacobssen, Egil Dalheim, Gunnar Holmgren og Bjørn Bjørnå. Det var både eldre og yngre unger i samme klassen. Markussen hadde en jente – Eli Palmer, Elsa Dalvik, Paula Holmgren, Bodil Israelsen og Ruth Johnsen var noen av jentene jeg husker. Jeg gikk en halv time til skolen i all slags vær. Jeg hadde jo begynt på skolen før vi ble evakuert. Da gikk vi hjemmefra og over elva- over isen den vinteren, over til Leonard Henriksen.  De guttene som kjørte hest innover for tyskerne ga oss skyss til skolen. Etter krigen var det ikke skyss. Vi hadde bare en spark og den fikk vi ikke ta med til skolen. Den måtte være hjemme. Vi var mange som gikk i lag. Arna Løkvold var like gammel som meg. Vi gikk sammen. Hun hadde også fødselsdag 15.mai. Vi var like gammel, men hun var en meter høyere enn meg. Nei, skolen ja, jeg kan egentlig ikke huske jeg var begeistra for noe på skolen eller likte noe fag bedre enn noe annet. Det var fint å ha venner.

Hjemme måtte vi ungene hjelpe med å vaske kopper, koste golvet, hente vann. Det var koll fyring med litt ved attåt. Vi stakk torv det første året vi bodde i nyhuset. Jeg måtte passe ungene, Inger og Odd måtte jeg passe. De andre søsknene mine var så store at de var ute og tjente og det var viktig.

Vi lærte å svømme sørpå, her i Kvalsund badet vi i elva
Jeg husker ikke om jeg hadde noe ønske om å gjøre spennende saker i fritida. Når jeg hadde hjulpet til i huset med det jeg kunne og sett etter småsøsken, var vi mange unger ute sammen. Jeg kunne ikke hoppe tau- jeg var dum når det gjaldt å hoppe tau. Men det var mye ballspill mot veggen helt til de voksne ropte at vi måtte slutte med det, de orker ikke høre på den bankinga. Jeg var 10 år da jeg lærte å sykle. Jeg hadde ikke sykkel. Vi hadde en sykkel her hjemme- det var kun til å komme seg til arbeid eller sykle innover mot Repparfjord-pappa likte det. Jeg var veldig glad i å bade. Vi lærte å svømme sydpå. Det var en liten elv der, ikke Vorma, er du gal der kunne vi ikke bade.  Vi hang som fluer ved elva, særlig Erling og jeg. Vi var god å svømme. Det var bygd opp et badeanlegg der- oppsamling av elvevannet, en slags dam. Jeg hoppa fra det største tårnet. jeg var ikke redd for vann i det hele tatt og elsket å bade. Da vi kom hit til Kvalsund, bodde vi jo også rett ved elva. Denne elva var kald, men var det godt vær, ja da var vi der nede. Det var ikke noe å stupe fra, men det var gøy. Per Øyvind, sønnen min, ble også god å svømme. Skolen hadde basseng, i karakterboka skrev læreren: det er en fryd å se ham svømme crawl. Det sto ikke noe spesielt i min karakterbok da jeg gikk ut av 7.klassen. Nei, jeg likte ikke tall, men jeg fikk dreis på håndarbeid. Da jeg kom på framholdskolen fikk jeg Meget Godt i håndarbeid. Jeg husker jeg sydde en kjole av blårutat stoff. Jeg setta mønsteret i kryss og snudde rutene så det ble vanskeligere, men også mye finere. Framhaldsskolen lå rett her nede. Det var ei stor brakke. I tillegg var det en for jente-elevan og en for gutter-elevan. Det var mange som måtte bo på skolen som kom fra Kokelv, Slåtten eller hadde lang vei hjem.

Så var skoletida over
Da jeg var 16 år begynte jeg som hushjelp hos fru Brattås. Jeg skulle passe dattera Turid. Jeg bodde der hos dem mens jeg gikk på Framhaldsskolen. Mannen var i veivesenet. Frua ble enka det siste året mitt på Framhaldsskolen. Jeg ble å jobbe der et år som barnepika for Turid og attpåtil spurte hun om jeg kunne ligge der om natta. Det gjorde jeg.

Jeg ble konfirmert i 1949
Her på Storjorda ble vi boende. Jeg ble konfirmert i 1949 i Kvalsund kirke. Det var ok – vi var på 14 dagers konfirmasjonsskole eller mer. Vi var mange, kanskje 52 stykker, som ble konfirmert denne dagen. Undervisning var i kirka. Tenk jeg fikk to kjoler til min konfirmasjon- søstra mi i Amerika sendte tøy. Vi fikk sydd en hvit og en grønn kjole og en kåpe. En kjole ble sydd av Emelie Hansen som var gift med Agnar. Jeg var hushjelp hos sydama i 14 dager som betaling for søm. Kåpa mi sydde Ada Løkvoll. Der var jeg også hushjelp for å få kåpa sydd. Hvite Amerikasko var i pakken fra min søster. Jeg var så fjong att.  Erna fra Tveelv var konfirmant sammen med meg, jeg hadde et bilde av oss fra da vi gikk inn i kirka. Jeg har det et sted i tølan mine. Jens Leistad fra Neverfjord var også konfirmant. Han bodde hos Petter Larsen. De var jo fra Neverfjord. Det var en fra Kargenes også- Sivertsen het han, så var det Olaug Larsen fra Storbukt- de bodde her på denne tiden. Vi gikk på framhaldsskolen sammen. Jeg fikk 25 kr i peng i konfirmasjonsgave. Jeg kjøpte meg en veske for de pengene. Det var flere rom i den- den veska ble med meg senere ut i den store verden. Selve konfirmasjonsdagen var det en seremoni om formiddagen og en om ettermiddagen. Det var en pause på en time eller to imellom. Så var det selskap. Det var en god middag her i huset. Som regel hadde man laks når det var sånne her store dager. Om det var kjøtt eller laks husker jeg ikke, men det var noe kremaktig til dessert. Det var bare oss sjøl til middag. Til kaffen kom Agnes og Einar på Tveelv og Inga og Valdemar Nilsen. De var mine gudforeldre. Sønnen til Inga og Valdemar, Bernt, var en god kamerat. Han var flink å være kamerat. Da jeg jobba på Dikemark, den som kom og besøkte meg, var han Bernt. Han gifta seg med ho Aud.

Større ansvar for eget liv
I 1950 dro jeg til Hammerfest. Jeg var akkurat ferdig med framhaldsskolen. Jeg fikk et tilbud hos en fotograf om å begynne der hos han i. Han hadde en liten forretning i tilknytning til fotograferingen. Neiii –– jeg turte ikke begynne på forretning – jeg likte ikke tall. Så jeg begynte som hushjelp. Jeg var vel 1,5 år hos den samme dama. Etter det jobbet jeg litt på Skaidi gjestgiveri – Jeg var jo 20 år og vel så det før jeg dro ut i verden, sydover.

21 år gammel begynte jeg på kjøkkenet – diet-kjøkkenet- på Dikemark sykehus i Asker. Jeg kjente ingen der. På min reise ut i verden kom jeg til Narvik. Der fikk jeg en huspost og var der i en måned og passa en unge. Da søkte jeg meg til et gjestgiveri litt sør for Ballangen – Ulsvåg het det der. Jeg trivdes ikke så godt- der så jeg en annonse om at de søkte folk på Dikemark. Jeg søkte på jobben og fikk den. Jeg tok et tog fra Narvik til Trondheim, bytta der og tok neste tog videre. Jeg visste ikke hvor Dikemark var, så da jeg kom til Østbanen, tok jeg faktisk drosje. Det kostet en halv formue, mye over 50kr. Da jeg kom dit, tok ingen meg imot. Heldigvis hadde de en resepsjon, jeg fikk nøkkelen til rommet og gikk og la meg. Dagen etter møte jeg opp på kjøkkenet hos frøken Ørn, et kjempestort kvinnfolk. Hun så bokstavelig talt ned på meg. Men jeg begynte på diet-kjøkkenet. Vi var to damer der -ho andre var så god å prate – steke egg, lage brunsaus, uansett hva vi gjorde, opp i kantina med riktig lapp i til hver pasient, alt måtte stemme. Der var jeg i 3 år. Jeg trivdes virkelig godt. Hadde eget rom. Jeg jobbet med veldig trivelige jenter. Alle bodde jo ikke der, vi var nok 5-6 stykker ialt– ei fra Tsjekkoslovakia la sine armer rundt meg, ble min beste venn. Kvalsund og mine folka så jeg ikke første året, da valgte jeg å dra på ferie til Kvikne med en jeg jobba sammen med.   Det andre året tok jeg ferien nordover.

Det var egentlig ikke så fremment å bo så langt borte hjemmefra og på fremmen plass. Jeg hadde jo bodd på Årnes. Det var ikke så langt til Dikemark, det var på samme togstrekning. Jeg følte jeg var kommet tilbake. Jeg har vært tilbake dit vi ble evakuert til. Tjernsmo- Haga stasjon het plassen vi bodde på. Der bodde vi i en villa og trivdes veldig godt før vi måtte flytte til Årnes. Vi var nok forvent der i skogen og kunne herje som vi ville. Jeg gikk på Auli skole. Det var langt å gå, det var ingen buss å ta, ikke hadde vi sykkel heller. Det kunne man bare drømme om. Når man må gå blir man god å beregne tid, skolen begynte halv 9 og klokka 8 måtte jeg begynne å gå hjemmefra. Egen klokke fikk jeg ikke før jeg var 20 år. 

Det var ikke det mest spennandes livet, men det var no mitt liv.  Når folk etter hvert

Transkribert og videreutviklet av Marit Johansen 2020

 

Andreas Andersen (1935) fra Saraby forteller om tvangsevakueringa og gjenreisinga.

Jeg var akkurat fylt 9 år da evakueringsordren kom.

«M/K Istind» het den gamle holken som tok oss med bort fra Saraby. Utenom mor og far var vi 9 søsken fra oss på skøyta, jeg var yngst. Ho Magda var 25 år og var i arbeid hos Gebhart i Hammerfest og ble evakuert derfra. Inger Marie (Maia) var 24 år. Ho var forlova med han Henning og han var maskinist ombord, han Ragnvald var 22 år, han Peder var 20 år, han Mathis var 18 år, ho Ester var 16 år, han Nils var 13 år, så var det ho Ingrid og ho var 3 år. Han Marenius våres og Karstein Restad ble ikke med båten da vi for. De ville ikke tvangsevakueres, blei huleboere på Sørøya og bodde hos han Johannes Mathisen. De var tøffe karer de der to. Da vi fòr rodde de over til Olderfjord og bygde en gamme. Det kom masse folk fra Seiland. Fra Olderfjord og fra alle små plassene langs kysten oppover, sånn som Rastaby, Jernelva. Det blei så folksomt. Nå regnet de med å bli tatt, så de dro med en båt over til onkel Johannes og evakuerte allikevel med ham. De fòr med Ishavsskuta til Gratangen. Der meldte Restad seg til politistyrkene og dro over til Sverige. Jeg husker da han kom tilbake etter krigen. Han pleide å lære Ragnvald å danse. De dansa utfor huset, hele natta igjennom. Karstein reiste på skole til Sverige da freden kom.  Han ble direktør for noe elektrisk, motor firma. Tida kom da de skulle bygge og starte opp kraftstasjonen her i Porsa. De skaut seg inn 100meter i fjellet. Karstein kom den 1.gangen de skulle starte opp. Onkel Nils Johnsen jobba der da og så at Karstein kom. Onkel fortalte om den her gangen. Han hadde en skøyta «Neshem»-den var ganske stor 40fot med en 14 hesters Bolinder-motor. Man trengte vann for å kjøle motorer, for å få mer kraft og spare brennstoff. Så, han hadde god erfaring med store motorer. De brukte sil, Nils hadde målt.

– Gje bare mere vann, var et båtuttrykk.

Onkel Nils hørte Karten si bak seg på samisk da de skulle starte opp kraftstasjonen

– Atte barre tjefta boris -Et av ordene betyr å spenne for.

Han kunne samisk han Karstein. 

Så fòr vi. Det var planlagt å seile til Vest-Lofoten, til Risvær. Første stopp var Olderfjord som er rett over sundet her fra Saraby. De gjorde klart for huleboere der. Det var butikk der. Da vi kom, bala de med en trestamp. Den var sikkert opp mot 2meter i diameter og den bar de opp halvveis i fjellsida. I skogen, tett med ris og busker rundt, ville de ha et lager med mel til huleboerne gjennom vinteren. Det var november, men det var ikke snø, så det var veldig mørkt denne sene kvelden. Vi måtte bli der over natta. Neste dag kom vi til Komagnes lengre inn på Seiland. Det var folkeskole der og fikk om bord en lærerfamilie med to sønner i 10-12 års alder. Eivågeid på Seiland var neste dag. Butikken hadde materiala. Der henta vi uhøvla bord rett fra butikken. Vi snekra hus over hele dekket, fra rorhuset til formasta og helt ut til begge rekkene. Romluka var åpen og det var en stige ned. Atter, bak på hekken, var det toalett. Da huset var ferdig sto vi der mange og så på bygget. Romlukene var tatt av og vi kikket ned i rommet hvor det var reid opp flere sengeleier. Vika er på samme sida som Eivågeid- en halv times kjøring. En stor familie kom på. Kona til Bartolfssen sin familie. Så dro vi til Hfest. Der kom banksjef Hay på med familien sin. Det ble sagt at han hadde med hele pengebeholdningen fra banken.

Fra Husfjorden på innersida av Sørøya, var vi 5 skøyter i lag. Vi gikk i en slags konvoi, men bare på dagtid. Fiskerskøytene het «M/K Istind», «Lilla», «Avanse», «Dagny» og «Laksen». Det ble snakket om at vi bare skulle ta det med ro og bare gå om dagen. Russen var kommet til Øst-Finnmark. Kanskje behøvde vi ikke reise så langt og kanskje kunne vi snu å reise hjem igjen. Dagen etter sto jeg på babord sida. En av de skolegutta, noen år eldre enn meg sto der og. Vi sto og holdt oss fast og så på de voksne som holdt på med tauverket. Plutselig stupte gutten rett i havet. Han sank som en storspiker. Det ble jo slått alarm skal du vite og den første som kom der bak på hekken, var han Bartolfsen. Han hadde enda på en dongery-trøya, minnes jeg, og store, blanke, svarte, høye trebonnstøvler. Han satte hælen i bakkekanten og dro de av, la hua ved støvlan og stupte rett ut der han gutten hadde falt og kom opp med gutten. Han overlevde. Hadde ikke Bartolfsen reagert så raskt ,hadde ikke gutten overlevd.

Da vi kom til Hasvik, hadde vi bare tenkt å passere. Slik gikk det ikke. Vår skøyte Istind hadde dårligst fart i konvoien. Der ble det skutt varselskudd med nedslag av granater rett foran baugen. Det var dramatisk. Vi måtte snu og kjøre inn til Hasvik. Tyskerne kom om bord og ga ordre om å hive all bagasje på sjøen, bare folk skulle med. Jeg tror ikke noen kasta noe overbord. Roald Pedersen ble min kamerat om bord. Han var 2 år yngre enn meg. Han brukte å steppe på hver kai vi la til på turen minnes jeg. Han fikk noen ører for hver opptreden han hadde. Vi to var overalt. En gang sprang Roald på bakken-et opphøyd dekkstykke. Der hadde vi to tønner, de var fylt med kjøtt og blod. Han hoppa på tønna og lokket bikka og han for nedi med den ene foten. Da ble jeg redd og stakk av og så ikke hva som skjedde etterpå.

Vi kom til Tromsø. Der ble vi avluset og fikk nye klær. Tenk noen av klærne vi fikk var jenteklær. Etter det dro vi til Svolvær og der var det ny avlusing. Endelig kom vi fram til Risvær. Vi hefta 7 dager på turen. På Risvær ble vi til juni 1945. Det var så koselig å bo på Risvær. Det var to store holmer og mellom dem var det som en fjord. Det var jo ikke bare å komme på en fremmend plass for en 8-9åring. Det var et par ting vi syntes var spesielt. Det ene var rypa som satt på kaikanten. Det var masse småkaier bortetter, men ingen drift der. Det var stopp på grunn av krigen og der satt rypa. En annen ting vi syntes var rart, var at ea var så tam. De lå bare der og vi kunne ta egget og det gjorde vi. Det var o ikke lov, men når nøden er stor, hva gjør du ikke? Ute på alle holmene var det ea som lå på egg. Folk eide de her holmene sjøl og det var forbudt å ta egg. Butikken vår var på fastlandet. Vi var heldige som hadde den lille båten som vi hadde hatt på slep bak «Istind». Den var fin å ha nå når vi måtte til fastlandet og handle melk og potet. Den brukte vi mye. Melk hadde vi i spann. Så var det den her gangen vi også fant ut å dra ut til holmen og hente egg etter handlinga. Det var bror min Nils, Mathis på Gressnes og jeg. Vi gikk rundt der på stor-holmen, men fant ikke stort og ikke hadde vi noe å sanke i heller. Han Mathis la egg i alle lommene og over alt mellom klærne. De som eide holmen så oss og kom kjørende med småbåten sin. Vi la på sprang ned til vår egen båt. Han Mathis løp i unnabakker, over tuer og stein. Da vi kom til båten, var alle eggene hans knust. Vi kom oss unna eierne, vi ble ikke stoppa. Da vi kom hjem, måtte Mathis tømme skall ut av alle lommene. Han vrengte av seg klærne for å skylle vekk eggrestene. Jeg tror ikke vi fikk med et eneste egg helt hjem, men melka berga vi. For det hadde seg sånn at melkespannet var bra kamuflasje. Egg man plukka sånn i naturen kunne være «stroppen», at det var påbegynt fugl i egget. Når vi fòr sånn rundt, måtte vi regne med å bli ransaka i båten. Det lærte vi raskt. Da var det om å gjøre å gjemme unna de stolne egga. Melkespannet var bra kamuflasje. Vi la egg i spannet. De «gode» eggan sank og de «stropne» eggan fløt, de gikk over ripa. Tenk de som ransaka så aldri i melkespannet, der lå det fullt av egg. Det var en fantastisk gjemmeplass. Sånne her raid tok vi om natta. Jeg var bare en guttunge, men jeg var oppe om natta. Det var lyst og fint.

Jeg tenker mange ganger på den lille gutten til sørøyfolket som også bodde på Risvær. De hadde mange gutter, men bare en jente. Den yngste sønnen het Pål og han drukna i Risvær, der utfor kaikanten. Det her var sønnen til han Storm-Peder. Han fikk navnet for han gikk ut uansett vær, storm som i stilla. «Nøringen» het skøyta hans. Det var jo tragisk med sønnen, men etter krigen kunne det gått enda verre. Han Storm-Peder gikk ut med skøyta og fullt mannskap. Skøyta sokk der ute på storhavet og han kunne mista hele mannskapet, men det gikk bra. Dette var etter krigen.

I juni 1945 bar det hjemover. Hjem til Saraby. Jeg hadde hatt det fint på Risvær, men gledet meg veldig til å komme til hjemplassen vår.

 Minner fra gjenreisinga i Saraby.
Når jeg tenker tilbake på de første minnene jeg har fra den tida da vi kom tilbake, er det nå ikke stort å ha noe minner om- det var ikke noe her. Det første som kanskje kan være et lite minne var at far min og bror min Peder hadde kommet før hit hjem. De reiste antakelig med ei skøyta eller Hurtigruta. Da de kom til Saraby, var det ingen andre her, det var bare de to. De gikk i fjæra og plukka sammen rækved, plankestubber og alt de kunne ha nytte av som hadde rekt i land. De plukka opp så mye at de fikk bygd et innsmett med tett tak, et lite innsmett for folk. Det var ikke så pent. Da de var ferdige med det, fikk vi andre selvfølgelig beskjed om å komme. Den her lille kåken er et slikt lite minne. Den lille kåken ble i ettertid brukt til fjøs til en ku. Kua hadde de kjøpt eller fått – den var svart. Jeg husker vi kalte den Sortland. Vi hadde vært tvangsevakuerte til Risvåg i Troms. Det var på hjemtur derfra vi tok med kua. Sjeldent ble storfe slakta til hjemmebruk, men seinare da den gamle kua blei slakta- jeg må bare si – det ble veldig fint tørrkjøtt av den gamle kua. Etter Sortland kom det ei hvit ku fra Sverige. Jeg tror alle fikk en hvit ku fra Sverige. Helt hvit, i motsetning til Sortland som var helt sort.

Hvorfor vi valgte å dra tilbake vet jeg ikke. Jeg trur kort og godt jeg må si at alle ville tilbake, alle ville helst reise hjem. Særlig vi som var evakuert til småplasser. Der var det ikke noen framtid for oss. Familien min kom hit og ble boende her i Saraby sammen med de andre familiene vi hadde levd med i flere tiår før tvangsevakueringa. Vi ble henta hjem med den lille gamle kutteren «Fisketind», ei skøyta som hørte til i Olderbukta på Seiland. – Det var han Johan Sjursen som eide den – han hadde kjøpte den før evakueringa. De der i Olderbukt og mora mi var slekt med han og han Gressnes også. Det var godt vær, en riktig fin sommer da vi kom tilbake gjennom fjorden her. Mye uslådd gress over alt– og så nysgjerrige vi var på se hvordan det var på hjemplassen vår. Jeg kan ikke huske om det var flere her i Saraby enn oss. Da vi måtte dra herfra de første novemberdagene i 1944, hang det en båt etter skøyta vi for med. Den båten ble berga begge veier og hang bak «Fisketind» da vi dro fra Bostad. Det var virkelig stor hjelp i at vi hadde den nå, det var med årer og fullt utstyr, kanskje også en juksa var der.

Om de fikk offentlig, kommunal hjelp til gjenreising vet jeg ikke. Jeg tror ikke de fikk noe økonomisk hjelp. Material til å bygge opp et nytt hus fikk de nok, men ikke til å bygge et slikt svært hus vi hadde før tvangsevakueringa. Det huset som ble bygd i 1946, er det huset som brødrene mine Nils og Ragnvald bodde i til slutt. Tenk så raskt det gikk å bygge opp det huset. Vi bodde den første vinteren i en tyskerbrakke, det var ikke store plassen. Vi var mange folk sjøl. Ragnvald havna på egen inngang og fikk eget soverom. De andre måtte opp på lavtaka loft. De gikk nå stigen opp. Søsteren min Maia var gift da. Hun og Henning må ha logge på det loftet til de bygde sjøl. Det husker jeg ikke. Men, det var en artig hendelse jeg husker godt. Det var sommer og fint vær. Vi hadde fått en levandes gris for å få oss flesk. Ragnvald hadde et laust vaskevannsfat, slikt et som alle hadde. På et tefat lå et stykke såpa. Alle døren sto nå åpen. En gang han skulle legge seg, der lå grisen i senga hannes og hadde tatt en god jafs av såpa, som en brødskiva – det flira vi godt av. Henning, svigerbror min, sto for å skyte grisen, når den tida kom. Kåre Fagerlund hadde en gammel tysk mauser. For å få den ubrukelig, var løpet bøyd. Tyskerne gjorde det. Kåre saga bort det som var krokete for å kunne bruke den.

Vi hadde også gjenreisingsbrakker her i Saraby. Slike brakker var satt sammen av flak. Flakene hadde 30 bord på begge side, var kanskje ikke isolert, 2 meter høy og en meter brei. Noen var malt grønn og var selvfølgelig brukt. Vår brakke var grønn. Jeg så aldri nye flak som ikke var malt. Da var de i så fall til store brakker, skoler og slikt, da var de umalte. Jeg vet ikke hvor de kom fra. Kanskje de ble bygd her. En brakke her blei litt halvrund. Det var en slik rundbrakke der onkel Johannes bodde, bortafor våres hus. Bakkegutta bodde der- før hadde de bodd på bakkekanten. Ikke noe var planlagt eller tilrettelagt av kommunene i denne tidlige fasen. Forsyninger var noe alle måtte ordne selv. Det vet jeg med sikkerhet.  Han Peder fortalte de hadde rodd bakom Seiland- i luftlinje rett over herfra. De rodde nesten til Hammerfest, tok vestover mot Kårhamn, så inn i Jøfjord. Der var en plass, jeg husker ikke hva den het, det var laga til et matlager. Folk kom roanes dit. Tror ikke far min var med- andre var med han Peder dit. Der fikk de mat. Det var den eneste plassen jeg har hørt at de henta mat. Jeg har lest og hørt etterpå hvem som ordna det, jeg trur det var det norske militæret. Det var bare en gang de henta mat der i Jøfjord – ellers dro de til Kvalsund og der sto bare kirka- mye mat gikk nok inn i kirka.

Før tvangsevakueringa bodde vi i hus– et hus som far min bygde, han var den første som hadde hus, trehus, i Saraby. Folk kalte han hus- Mathisvieso-Mathis på samisk. Hjemme snakka de antakelig bare samisk. Forholdan ble sånn. Fars første kona, Susanne, omkom. Jeg vet ikke om vieso – om huset våres var bygd da. Det kom ikke småfolk med ho- de kom seinare. Etter at far og mor gifta seg, dukka det opp til oss en fosterbror – far var og henta Marenius Nilsen i fra Laksefjord- han var 8 år da han kom i 1918. Da snakka de bare samisk. De kunne norsk, men det gikk mest på samisk de første åra når det var bare de tre. Jeg prøvde å snakke norsk, hvis vi snakka samisk var det bare på skøy. Det ble flere unger her i de andre husa og i de husa snakka de norsk. Jeg kan enda enkeltord.

Balda – stoara-balda – storkveita
Låsa – stoaralåsa – storlaksen
Mathis Sandberg kalte Mathis ristbarni – fadderbarn

I 1942 skulle jeg begynne på skolen i Neverfjord og jeg gjorde det. Vanligvis var det slik før evakueringen, at alle bodde på internatet der. Da tyskeren kom, tok de internatet og der sto vi uten internat. Det varte ikke så lenge før jeg kom på den andre skolen. I Porsa hadde de en bygning de kalte «Storgården» som i begynnelsen var bygd for koppergruvene. Det var ment til kontorer. Det var i de her lokalene det var omfattende arrestasjoner i forbindelse med Lyra-senderen i 1944. Her fikk vi skole fram til sommeren 1944, et ganske stort rom ble klasserom. Kanskje jeg gikk der i 2 år. Jeg husker ikke hvem jeg gikk i klasse med. Det var vesentlig unger her fra Saraby og Porsastrand, der var et hus. Ole og Gunhild Sandberg sin sønn Ole Kristian og dattera Ranveig var nok begge to på den skolen. Da vi kom tilbake i 1946 ble det skole for meg etter hvert. Min søster Maia hadde gifta seg med han Henning fra Komagnes på Seiland. Der hadde de fått opp skolebrakka. Jeg skulle egentlig vært med Johansen-gutta -Johannes, Nils og Ole, de ble sendt til Finnsnes, på skole der. Men vi hørte ikke noe før vi kom hjem, jeg ville jo ikke til Finnsnes da. Jeg ble rodd over til Komagnes og ble å bo hos familien til Henning – de var nok en 13-14 stykker og bodde i en svær brakka- jeg bodde der nesten hele den første vinteren. Jeg hadde voldsom hjemlengsel. Jeg var jo ikke gamle karen – kanskje jeg var 10-11 år. Etter Komagnes ble det skole i Neverfjord i en likens brakka der, men der hadde jeg heldigvis en onkel å bo hos, han Mathis Mathisen. Kona het Elida Mortensen. Jeg bodde der i to år, gjorde meg ferdig med skolen. Jeg var hele tida i Neverfjord. Skoletilbudet kaltes todelt eller tredelt. Vi hadde lengere pauser, men jeg dro ikke hjem til Saraby annet enn til sommerferien. Jeg fikk i alt fire år på skolen. Læreren var en eldre dame som het Karoline Solbakken. Ho var fra Vestlandet og var gift med Nils Nilsen fra Rastaby. De andre elevene syntes ho var streng. Jeg syntes ikke det – jeg gjorde bare lekser og det arbeidet jeg skulle.

Noen år seinare fløtta ho Karoline Solbakken og familien til Alta. En skulle tro æ ingenting kunne som voksen mann etter så få skoleår, men jeg er stolt av det jeg har klart å gjort. 24 år gammel hadde jeg tatt fiskerfagskolen, en gratis skole i Honningsvåg. Jeg var en ung mann med uniform og dro og hilste på Karoline Solbakken. Maia hadde snakka med ho i ettertid, gammel-lærerinna hadde skrøtte sånn at jeg var flink på skolen- det var jo artig å høre. En ting jeg ikke har nevnt til noen. Jeg er sikkert en som trur på alt. Folk sier når man ser sol for første gang om våren da kan du ønske deg en ting. Hvert år ønska jeg at jeg skulle bli flink på skolen – uten å blinke, det er helt sant og jeg levde opp til det.

Kvive Anders kom hit, han skulle med å jakte rev. Marenius hadde kjøpt hagle-gevær fra Nygård i Porsa før han Nygård ble nazist. Under krigen var geværet nedgroven i møkkedungen. Jeg husker han fylte parafin og korka igjen begge løpene. Det var stadig razzia. Da var det opp med kjellerluka og ned i kjelleren – de fant aldri noe hos oss. Han Nygård var jo med på razziaene.  Han visste at Marenius hadde gevær – det hadde han jo sjøl solgt til Marenius. Så ble det revejakt. Det ble noe annet artig med revejakta og.  En kar som var fostersønn hos onkel Johannes, fikk lov å være med. Det var han Karsten Restad. Han var en artigkar. Han søkte om å bære haglegevær til jakt og det fikk han. Trengte ikke gjemme bort geværet. Han var også god på trekkspill, det hadde han med overalt. De rodde til onkel Nils Kvitberg, som hadde en gammel skøyta. Onkel Johannes hadde småseinot her og den store treroringen. Så rodde de til Kvitberg – Karsten satt helt i forskotten og spelte trekkspell. Det var en spirrevipp, en gammel mann som også bodde der. Han var så fæl å apes med sønn i huset – Det er sønnen Einar som fortelte hva Karsten gjorde med gamlingen:

– Karsten ladda krokpipa hannes med fyrstikk og svovel.

Ja, hvis han lyg så lyg æ og. Marenius og Ragnvald jakta også, etter tur. Når de fikk rev, flådde de den og gjorde den ferdig. Skinnet var mange ganger så veldig ødelagt, men de klipte bare bort det som var røyta bort og selgte til tyskerne -kalte det prima vare. Karsten var forhandler og bytta til seg tobakk og snaps. Karsten tok ikke peng, bare varer.

En gang reiste han far til Hammerfest. Han fikk tak i en hest. Den var skada, hadde trødd i spiker. Vi hadde den i flere år, men den ble aldri riktig god. Jeg synes det var så tøft det der han gjorde. Gamlingen var god å orge. Han hadde kjente folk i Lerresfjord. De hadde en skøyte som het «Ørna». Den her skøyta overlevde krigen ved å ta med evakuerte sørover. Hesten fikk han antakelig inn i skøyta med en kran. Den sto i en kasse, noe vi kalte en stall. Slik var det vanlig å flytte større dyr inn i skip. De kom hit og slapp ankeret utfor støa. De leide hesten bak på kutterhekken, skudde hesten forsiktig ut i vannet og den svømte sjøl i land. Ragnvald og Mathis hjalp til. De hadde ikke små-båt, de der toan hoppa bare i havet og svømte i land sammen med hesten.

Hjemme var jeg med i alt arbeid –ikke å slå, men jeg var med å rake eller bære høy til hersa. Likte jo nødig å hjelpe til om været var slik som i dag. Ellers var det fast arbeid å fiske kokfisk til mor. Det var det Nils og jeg gjorde da vi holdt på å bli skutt av tyskerne den gangen da porsagjengen ble tatt. Vi fiska den veien mot Porsa. Det var så mye tyskera overalt. Jeg så at de tyske soldatene fulgte oss med blikket da vi rodde rundt hele strandhuset der. Det var en mann som stadig så vår vei. Vi rodde hver gang han snudde seg bort. Vi var jo redd, vi var jo bare unger, men slik kom vi oss rett utfor han onkel Johannes. Nils stakkar sa:

– Her ror vi i land
– Nei, sa jeg, da blir vi skutt,

De hadde allerede skutt varselskudd, langt utfra havet. Nils sa at den kommer ikke etter oss. Vi var jo redd dem. De arresterte jo folk- det gikk nå bra.

Å få gjøre artige ting i fritid ble det lite av. Det var vanskelig å få lov å gå fra det daglige arbeidet, alle måtte hjelpe med det de kunne –det var alltid noe å gjøre. Alle gleda vi oss til lørdag, da fikk vi gå på fjellet og bli utover natta og fiske. Noen ganger sov vi over der på fjellet, uten telt. Rypesnare var ikke jeg med på å sette, men snøtitingen kom hvert år. Det var en hvit spurvefugl som stoppet i våre områder på sin tur enda lengre nord mot Svalbard og Grønland. Vi fanget dem i snare og åt dem- alle, hele bygda gjorde det. Emil Hendriksen og onkel Johannes var kristne folk. Jeg trodde ikke de tok snøtiting, men Selma, yngstedatteren til Henriksen, fortalte om titingsnarene hos dem. Hu huska hu hadde vært med på å jage fuggel til demmes snare –ikke alle var enig i det, så de tok også fugl. En smakfull jafs er en slik liten fugl, det var godt kjøtt, smakte som rypa.  Ka tid ble det slutt å fange titting tro? det ble kanskje slutt med velstand en gang på 50tallet.  

Nei jeg trur jeg hadde det bra- vi måtte alle gjøre det vi måtte gjøre – ja, jeg har hatt det bra. Noe jeg kom til å tenke på fra barndommen som er et godt minne. Jeg var siste mann som sto opp om morgenen- når jeg kommer inn kjøkkendøra kom ho mor med rømkollefatet hver morgen, så lenge jeg kan huske. Jeg var yngst – jeg var banet, ja det hørte jeg vel ofte. Rømkollefatet mitt kalte jeg Perlefat. Det var som perler rundt kanten og fatet var litt høyere. Med kvert måtte kanskje 2 og 3 ete rømkolle med kver sin skje fra et og samme fat.

Jeg ble konfirmert da jeg var 14 år– kanskje i 1950, i Kvalsund kirke. Vi var 26 gutter og 26 jenter. En samegutt og en samejente var blant oss. Gutten hadde enda sykkel. Det var noe vi andre hadde. Jeg kunne ikke engang sykle., et lærte jeg en kveld i Neverfjord.Gave kan jeg ikke huske at jeg fikk, men jeg fikk dress. De hjemme kjøpte en svart hatt til meg, den brukte jeg ikke mye. Mens jeg gikk på konfirmasjonsskolen, bodde jeg hos slekt 14 dager– Johannes og Gunnhild Jakobssen. Gunhild var slekt med oss. Jeg syntes det var tungt å bo der. Gunhild var syk med kreft og ropte sånn om natta. Ho hadde det fælt før ho døde. Kåre Berg Hansen var vår prest og sa:

– Dokker er akkurat som den 8 åringen jeg har hjemme i Hammerfest.

Vi var 5 år eldre enn sønnen. Presten viste til en for oss artig hendelse. Det var friminutt, presten var ikke der.En luring, en av konfirmantene fra Kokelv, hadde vært opp i tårnet og ringt med klokkene. Det var noe sånt- men jeg var alltid veldig snill gutt.

 Så ble det militæret-først Porsangmoen, da var det bare brakker der. Det var flere som fikk hoste og feber. Så ble vi spurt om hvem som ville til Lahaugmoen ved Lillestrøm- jeg var raskt oppe med hånda. Vi var 7 mann fra Finnmark som fikk dra. I 3 måneder var vi der. 30 grader og sol hver dag. Det var mat i massevis, vi kunne sjøl bare ause på tallerken. På Porsangmoen var det ikke et egg å få – her var det overflod. Det ble fritt for vann til å drikke og bade. De som hadde perm fikk dra til Torggata i Oslo. Hver lørdag var vi der og så betalte vi en krone hver dag for overnatting på et militærhotell i byen. Vi var på huk og bada i sjøen. Det var en flott tid.

Transkribert og nedskrevet av Marit Johansen. Teksten er godkjent av Andreas Andersen (2020).

Reidun Mathea Erdal, født 30. september 1929, forteller om tvangsevakueringa og gjenreisinga i Kvalsund.

I 2020 ble Reidun Erdal 91 år. I dag bor hun i omsorgsbolig i Kvalsund og synes hun har hatt et godt liv. Hun vil gjerne fortelle noe om det. Jeg møtte henne i den lille trivelige leiligheten hun har i Kvalsund 31. juli 2020.

Da vi ble evakuert, var jeg 15 år. Vi bodde i Erdal. Det var han pappa, hushjelpa vår Helga og jeg som bodde der. I tillegg tok pappa en gutt til seg som bare var 2 år, det var han Olger.  Mamma var død, hun døde i barsel sammen med lillebroren min da jeg var like over ett år gammel. Bestemor Serine døde da jeg var 12 år.  Vi hadde veldig god kontakt. Folk hadde lett for å si om bestemor at ho tøva. Ho kunne «se», ho kunne fortelle om alvorlige hendelser som ville komme. En gang vi satt på kjøkkenet fortalte ho meg om at folk skulle flykte opp i fjellet og andre skulle komme og brenne husa. Det skjedde jo.  

Vi slapp dyra våre løs og så de tyske soldatene brant huset vårt
Vi visste om evakueringa og gjorde oss klar til å dra. Han pappa grov ned og gjømte unna saker og ting vi var glade i og kanskje kunne få bruk for seinare. Dyra slapp vi løs, også satt vi der opp på bakken overfor huset og så at de brant våres hus og hus i Kakelv over fjorden. Den her første natta sov vi ute. Han pappa hadde kanskje tenkt at vi skulle bli, dra til fjells, men etter at han hadde tenkt gjennom natta og sett hva som skjedde, sa han neste dag at vi skulle dra derifra. «Libakken» kom. Onkel Per og onkel Anders Kvivesen eide «Libakken» og «Drønn», de to skutene vi dro fra Erdal med. 
Det var skikkelig kaos da vi skulle dra. Kanskje vi var en førti-femti menneska på hver båt. Nesten bare familie. Onkel Nils og ho Anna bodde i Kakelva, og de ble også med.

Pappa sydde soveposer til oss
Vi hadde ikke mye bagasje, bare det vi kunne bære sjøl. Jeg hadde vokst ifra alle klærne mine, så det var ikke mye å pakke. Jeg husker han pappa hadde fått tak i stoff så jeg skulle få meg ny kåpe, et nydelig blått stoff med litt mørkere blå spetter. Vi fikk aldri sydd den, så han tok med stoffet. Han sydde stoffet inn som fòr i soveposer han sydde til oss. Det gjorde bedre nytte der. Det ble kåpe på meg seinere, da vi kom til Vesterålen. Jeg brukte den i mange år etter konfirmasjonen helt til jeg ganske enkelt vokste fra den også.

Det var fint på Nordmela
Turen til Vesterålen var dramatisk. Vi ble skutt etter, vi ble avlusa, men vi endte opp i Vesterålen på en liten plass som het Nordmela. Da hadde vi vært underveis i nesten 4 uker. Jeg hadde det fint der, fikk mange venninner. Dagene gikk fort. Det ble ikke noe mer skolegang på meg. Læreren ble fengsla og mens vi var der kom det ikke noen ny lærer. Vi hjalp til med det vi allerede var vandt å gjøre hjemme, torveskjæring, høying, arbeid i hjemmet. Det var så fint samhold og så var det dans. Jeg koste meg virkelig der.

Gjenreisinga
På vårparten i 1946 fòr han pappa nordover for å se hvordan hjemplassen vår så ut. Han bygde en skjå der og kom og henta meg. Det var blitt sommeren 1946 og vi hadde vært borte i ett og et halvt år.

Vi hadde blitt tvangsevakuerte med «Drønn» og «Libakken» fra Futbukta hvor onkel Anders og tante Elen bodde. Den gangen i 1944 gikk ««Lillesund»» i tysk trafikk. Det var brødrene til pappa som eide de her tre skøytene. De første minnene jeg har fra da vi kom tilbake til Erdal er mange ting. Det første var nok da vi kom med ««Lillesund»» til under land. Vi sto alle og så mot Erdal da vi kom inn igjennom Kvalsundet.

Pappa bygde en kåk av sprengt material etter onkel Ole sitt hus
Det var snaut over alt. Jo nærmere vi kom så la jeg merke til en liten rød prikk. Prikken blei større. Det var kåken far hadde satt opp. Far hadde dratt sammen med noen mannfolk nordover da freden kom i 1945. Hjem skulle han, det var ikke noe spørsmål om noe annet. Hjalmar Mikalsen var skipper på ««Lillesund»». Flere mannfolk dro en tur i forveien og pappa satte opp den her lille kåken. Han hadde funnet material i fjæra. Det var material som var ferdig malt. Det var brukt material etter hus som hadde stått i Erdal fra før vi ble tvangsevakuert. Tyskerne hadde både brent og sprengt hus og noe av den materialen kunne han nytte. Onkel Ole sitt hus på andre sida av elva var et av de husa som ble sprengt og det var stort sett den materialen han hadde brukt. Det var både sårt og litt artig å komme hjem.  Det var sårt å se at alt var borte, alt var sprengt av og sletta bort. Det var bare den bitte lille kåken som vi så. Det trur jeg ikke går av minne mitt så lenge jeg lever.

En ku hadde vi med på skøyta, senere fikk vi en Nasjonal-ku også
Om bord på «Lillesund» var vi hele familien. Det var han pappa og jeg, og lille gutten Olger vi hadde tatt til oss. Så var det Helga og faren hennes, han Karl. Vi hadde ei ku med på skøyta og ei geit. Senere fikk vi ei ku til. Den kom vel noen uker etterpå, den var hvit. Pappa hadde vært og henta ho Dagros. Den ligna på den tyskeran tok av daga. Vi kjøpte kua dagen før vi starta fra Vesterålen. Slik hadde vi melk under hele turen oppover. Etter hvert blei det nå okse og. Tenk kua vi kjøpte, den gikk med kalv. Når den kalva, så var det en oksekalv det ble, så da var vi vel berga. Det kom flere kyr til Erdal med nasjonalhjelpen. Det var Nasjonal-ku det heta. Det var en innsamling dem hadde hatt sørpå. Da fikk vi to. tre kyr til. Jeg husker den ene. Det var ei stor, svær ku, så høy at jeg nådde så vidt opp på ryggen til ho. Jeg strekte meg på tå. Men som hu melka, ho blei aldri tørr. Det rare var, ho tok heller ikke kalv. Jeg måtte tidlig lære å melke. Det var Ikke spørsmål om å sitte på stas, man måtte jobbe. Men, det var no greit.

Pappa bygde et tømmerhus til oss
Nå hadde vi kåken å bo i. Så lenge vi bodde i kåken, var det trangt. Det var 4 rom på ei flata, alle bodde på et soverom, vi hadde en bittelita stua. Helgas far hadde eget soverom. Han var en vanskelig mann å ha i nærheten. Det var ikke så mye material man fikk tak i i begynnelsen. Han far høgde bjørk. Vi laga en provisorisk fjøs til å begynne med. Ytterst isolerte vi med torv. Etter hvert blei det nå litt av hvert bygd, både hus og fjøs. De lafta husan kom. Han far var snar å melde seg på. Det var full fart å få det opp. Vi fikk bygd oss et sånt tømmerhus. Bodde vel en vinter i kåken bare. Han fikk en mann å hjelpe seg Kjernen av huset i Erdal i dag er det samme tømmerhuset som ble bygget etter kåken. Huset ble bare bygd på og bygd på alle veier opp og ut, hit og dit. Helt til etter at jeg gifta meg bodde vi i det huset. Huset var helt urørt helt til vi flytta tilbake hit til Erdal fra Stallogargo. Det første vi måtte gjøre den gangen var å bygge ut for å få bad i kjelleren. Det var jo litt fint, men vi måtte fyre godt for å få varmt vann. Innlagt vann hadde vi fra det jeg kan huske. Det hadde pappa ordna lenge før krigen. Så fikk vi strøm, det var jo innlagt vann, vi bygde ut og så fikk vi bad oppe. Det var stadig forbedringer. Vi ble boende i Erdal. Eldste bror hannes pappa bodde på andre sida av elva. Døtrene hannes bodde der også. De fikk også bygd huset opp etter krigen Jeg fulgte ikke desto mer med, men pappa snakka ikke om at vi fikk statlig eller nasjonal hjelp. Kanskje vi måtte ta opp lån. Vi fikk omtrent den samme størrelsen på huset etter krigen som tyskeran brente. Det gamle huset hadde hatt 2 rom på loftet, og et stort stueloft. – i det nye huset var det tre rom og kjøkkenloft. Vi hadde fjøs før tvangsevakueringa og fikk opp stort fjøs etterpå også. Vi fylte det med vanlige Finnmarks-kyr.

Jeg snakka og forsto samisk før krigen, etter krigen forsvant språket for meg
Før krigen prata vi både samisk og norsk hjemme. Etter krigen prata vi mest norsk. Jeg kunne samisk helt til jeg var 2,5 år. Da snakka jeg bare samisk.  Så døde mor, og vi fikk tjenestepia. Det blei ho Helga Hansen. Hun kunne ikke samisk og da blei det til at jeg måtte lære norsk og så forsvant samisken helt for meg. Jeg forstår jo litt enda, men det er ikke det samme, man må kunne prate for å holde språket levende.

Jeg satte brøddeig og rodde sjøl til butikken
Ellers var det så ymse med det jeg måtte gjøre hjemme. En oppgave var å vaske koppan- morgen-middag-kvelds. Det var ikke nåkka spørsmål om noe annet. Mens vi var evakuert blei ho Helga, husbestyrerinna våres, sendt til Harstad og blei operert for åreknuta. Hun var 7 uker borte. De 7 uken nøtta jeg godt. Det skal jeg hilse å si. Da lærte jeg meg å bake brød. Jeg fikk jo aldri sett en brøddeig eller lage middag så lenge Helga styrte kjøkkenet. Da var jeg 14 år. Alt jeg ikke hadde nådd å lære før, lærte jeg nå, de her 7 uken. Ho hadde sagt at ho ikke skulle lære meg nokka. Men, nå lærte jeg og den lærdommen tok jeg med til Erdal.   Når vi skulle i butikken, var det å dra over til Fægfjord. En stund var det butikk på Klubben, men det var enklere å ro til Fægfjord. Jeg lærte meg å ro. Jeg rodde, det skjedde jo at jeg rodde aleina til Fægfjord og fiska kokfisk på turen tilbake. Jeg koste meg når jeg fikk gjøre det jeg hadde løst til. Det var ikke like artig når jeg ikke fikk gjøre det jeg hadde løst til, men det er det vel for alle unga.

Du verden, jeg følte meg fin konfirmasjonsdagen
I 1946 ble jeg konfirmert i Kvalsund kirke. Det begynte med 3 ukers konfirmasjonsskole. Det var jo langt til Erdal og Klubben, så vi var 3 jenter og 2 gutter som bodde hos Dagmar. Åse, Mossa og jeg ble kalt for Dagmar sitt trekløver, der kommer Dagmar sine trekløver sa folk da de så oss. Vi var så mye i lag. Konfirmasjonsdagen ble vi overhørt på formiddagen og konfirmasjonsseremonien var noen timer etter. Etterpå hadde vi et lite selskap hjemme. Det var ikke så veldig stort. Det var ikke vanlig å ha så mye selskap enda da. Jeg fikk en del penger og et testamente i gave. Pappa setta pengene inn på banken så de ikke skulle brukes opp. De ble ståanes der ganske lenge. Jeg tror faktisk talt jeg ikke brukte de pengene før etter jeg ble gift.  Jeg har enda gaven jeg fikk fra mora di, ho Antona i Storbukta. Kjole fikk jeg og. Skjelnes sine hadde en pleiedatter. Ho hadde fått noen klær. Av alle jentene som var der, passa kjolen meg. Jeg var så fin. Åse hadde kjole, så det var jeg som fikk den. Kåpa hadde jeg. Før vi ble evakuert, hadde pappa kjøpt stoff til kåpa og sydd soveposer til oss. Ei dama i Vesterålen, sydde kåpa til meg av stoffet. Sko hadde jeg også. De vi bodde hos, hadde hatt en datter- ho var ikke mere. Så jeg fikk et par sko, et par støvler og et par støvletter etter ho. Jeg var godt beslådd med skotøy. Kanskje det ligger noen lørvebiter igjen i Erdal- noe som har gjømt seg unna søppeldunken.

Det var grammofon og dans i Klubben
Jeg var kommet i arbeidsalder, det var 1000 ting å gjøre i Erdal. Det var ikke tid å ha så mye kontakt. De kom nå etter hvert de som bodde i Klubben. Det var bare lørdagskvelda jeg søkte kontakt med andre. Enten kom dem til meg eller jeg gikk til Klubben- det tok en halv time til en time å gå. Det var ikke vei – bare en sti.  Dans ble det. Det var en enkemann som hadde samla seg gamle planker og bygde et hus. Der ble det dans. Trekkspill var det ingen som spilte. Nei det var nå grammofon. Grammofon og masse plater var jo greit. Jeg kan godt huske den første lønninga mi- 150 kr i peng, en kjole og et par sko. De vi bodde hos da vi kom, hadde hatt butikk før- kjempefolk. Dattera i huset var sydame, hun sydde kjole til meg. Det kom godt med, vi hadde ikke så mye. En annen ting var at det ikke nøtta å ha peng du fikk jo ikke kjøpt noe. Det var enda rasjonering og ikke noe å få. Det var ikke bare enkelt. Pappa reiste til Tromsø, da fikk han tak i tøy og sånt som var vanskelig å få i Hammerfest eller Kvalsund. Far var jo fisker og fiska der nede og var på Lofoten etter det. De hadde jo «Lillesund» og farka med den nedover, dro til Lofoten og Øst-finnmarka etter det. Der det var fisk, der var dem.

Hele mitt liv har jeg bodd i Kvalsund
Jeg drog nå vel aldri bort fra Kvalsund og tok tjeneste. Jeg fòr bare rundtomkring og gjorde småfortjenesta. Helt til jeg havna på Stallogargo. Da var jeg over 30år, da blei jeg gift også. Jarle og jeg hadde vært gift i 5 år da pappa døde. Mannen min var veiarbeider. Jeg var anleggskokka. Nå hadde jeg riktig glede av den nyanskaffede, moderne vaskemaskina jeg hadde fått for konfirmasjonspengen. Jeg satte klærne på vask, dro på jobb og klærne var vaska da jeg kom fra jobb. Først var jeg kokka på storlinja over Hatter. Så slutta jeg der og begynte som kokka i veivesenet. De begynte med veien til Klubben. Jeg var kokk helt til de kom så langt som til Erdal. I Kvalsund har jeg bodd og arbeidet hele mitt liv.

Transkribert og videreutviklet av Marit Johansen i 2020

Bjørn Jenvald Nilsen (1946) forteller om gjenreisinga

Fadern satt på Grini under krigen. Han hadde flyktet fra tvangsevakueringsordren høsten 1944 og dratt til fjells og Bjørnklubben med dattera Aud og broren Ingolf. Der i Bjørnklubben ble han og broren sammen med to andre karer enige om å dra til Roggeluft til huset og hente geværet og noe mat de visste var der. Huset var enda ikke brent da de kom dit, og de fant heldigvis ikke geværet. Det ventet tyske soldater der og de ble tatt til fange. Han visste at dattera Aud var aleina der i Bjørnklubben bare med for henne fremmene folk.  Jeg vet ikke hvordan det var at søsteren Sølvide dro til Bjørnklubben og hentet datteren hans Aud, men hun gjorde det. Hun tok med seg jentungen og passet på henne på evakueringsturen til Glomfjord, og til krigen var over. I mens ble fadern, broren Ingolf og de andre mannfolka sendt først til Hammerfest, så Trondhjem og til slutt Grini. Han fortalte at han bodde i samme brakke og på samme rom som Otto Nilsen (1909-1982). På kvelden pleide Otto spille og synge. Det var der på brakka han skrev

Grini sangen. Fattern har den håndskreven fra den gangen. Da freden brøt ut og han slapp ut derifra, skulle han og alle hjem.

Modern og han hadde puska litt i lag før krigen. De ble gift på hver sin kant -modern til Kårhavn og fadern med ei dama herfra. Begge mista ektefellene under krigen. Fattern hadde aleneansvar for ho Aud. Etter krigen traff modern Astrid Olsen som fortalte at fadern var blitt enkemann. Det skal vel være sånn, svarte Charlotte. I avisa satte fadern inn:

– Charlotte hvor er du?

Så modern kom ho. Gammel kjærlighet ruster ikke. De gifta seg i 1946.

Alt var brent ned her i Roggeluft, men katta hadde overvintra, den var der da de kom.



Det første minnet jeg har herfra Roggeluft, er nok fra 1951. Da var jeg 5 år. Vi bodde i en kåk, lite skur eller brakke. Det var far og mor og søster mi ho Aud og jeg som bodde der. det var en brakke til, litt innover og lenger opp her.  Der bodde Nils Mathis Nilsen og kona Serine – bestemor og bestefar og onklene mine. Bestefar kom ofte ned til oss. Det hendte, når mamma hadde kokt mat, at hun sa når han kom                    

– Vil du ha mat? Her kan du smake.

Smake gjorde han, helt til han var mett.

Så var det å bygge opp igjen. Noe av det som var gjemt unna, fant de.  Jeg vet ikke helt hva, men litt husgeråd- utover det vet jeg ikke. Skulle de få tak i nytt, da måtte de nok kjøpe det. Bestefar eide hele eiendommen helt til der jeg bor i dag. Han søkte krigsskadeerstatning han som alle andre. Onkel Eilif skulle bygge opp igjen. Han skulle ikke få erstatning om ikke han sto som eier av eiendommen. Så han og fadern delte eiendommen mellom seg. Jeg var bare 3-4 år da lensmannen kom, men jeg husker det. I Harstad var Finnmarkskontoret. De var her og så. Onkel Eilif bygde nytt hus av deler fra den brakka de hadde bygd opp først. Han bygde der det gamle huset sto før krigen. Det gamle huset hadde ikke hatt mur. Tidligere brukte man enten bare påler eller stabla stein og satte huset oppå det. Nå støpte Eilif mur, han støpte grunnmur og hand- blanda sement og alt. Det må ha vært i 1951, for da vi fløtta, holdt onkel Eilif på å sette opp huset i Roggeluft. En del av kåken ble seinare brukt som vedsjå. Da vi henta sakene våre holdt onkel Eilif på med tomta.

Fadern og Anders Kvivesen jobba hos frk. Henny Danielsen i Fægfjord. Hun hadde butikken i en brakka og hus der og ville bygge lager ved siden av. De reiv brakka, bygde et lager og resten av brakkeflaka fikk fadern. Pedersen Mjånes hadde alt annet av materialer og utstyr og ellers bestilte de det de trengte. Lille huset ble satt opp av brakkeflak fra Fægfjord. Panelings-bord og golvbord og all annen material ble henta i Kvalsund. Fattern rodde dit. Det tok en god time hver vei. Det å ro til Kvalsund var nå greit, før rodde de til Sørøya for å fiske.

Oldefar- han Stokkeberg Bård, far til bestemor- ga eiendom til alle sine barn- han eide alt innenifra Stokkeberg og helt til Brennelva. Bestemor fikk ikke. Oldefar var en hardhaus- han sa dattera hadde gifta seg med en invalid. Bestefar Nils halta, han hadde falt av dissa da han var guttunge. Stokkeberg-Bård var tøff og i tillegg var han læstadianer. Det ble fortalt at han og bestefar Nils hadde avtalt å sette garn. Før han gikk på møtet, sa han til bestefar at garna måtte være i båten når han kom hjem. Man skulle holde helligdagsfred som var helt til søndag kveld etter kl.17. Han oldefar fikk oppstrekk av trosbrødrene:

– Nå, du setter garn på en søndag?
– Det er ikke jeg, det er han Nils, svarte han kjapt

Dette husker ikke jeg, det var før krigen. Han oldefar døde i 1937.

Hjemme gikk det mye på samisk. Mamma kunne forstå, men snakket ikke. Hun fikk ikke tunga til å slå. Vi flytta da jeg var 5 år i 1951, til Kvænangen.  Der snakka de ikke samisk- bare som hemmelig språk.  Vi kom tilbake til Kvalsund i 1956. Bestefar døde før vi kom. Kona til onkel Arne snakka ikke samisk- ikke naboen og ikke mamma. Det samiske ble mellom fattern og onklan og bestemor, det var ikke som før og jeg lærte det ikke. I dag tenker jeg, jeg skulle jo lært.

Vi flytta til Kvænangen i 1951. Modern var der fra. I Kvænangen flytta vi inn hos søstra hennes i Vassnes. Da bestemor ble syk, ble modern og tante enige om å dra hver sin gang til Jøkelfjord. Nei, det gikk ikke, så vi fløtta dit. Vi bodde i Jøkelfjord til i 1956, da var jeg 10 år. Vi var 4 gutter som var omtrent på samme alder. Jeg har masse gode minner fra tida i Jøkelfjord. Det var trygt og godt å bo der. Bestefar hadde 4 brødre og særlig gammelonkel Olav passa på oss ungan som smeden. Han lekte med oss og fortalte eventyr. Vi var ofte i naustet hos gammelonkel Harald, han bygde og reparerte båter. En St.Hans rodde alle over til Tverrfjord og overnatta der. Fadern trivdes ikke der i Jøkelfjord, så etter noen år, fòr vi tilbake til Roggeluft.

Modern og frk. Danielsen var gode venner. Det var ikke vei utover til Roggeluft. De gangene vi var på besøk fra Kvænangen, så satt vi hos henne i Fægfjord og venta på å få skyss over fjorden. Det var en bra plass å bli ført over til. Bussen kom dit, hun hadde telegraf, butikk og post, det var naturlig å stoppe der. Det var noe jeg reagerte på da vi fløtta tilbake hit. I Jøkelfjord når båtan kom på land, kom alle springanes til for å hjelpe. De var jo 5 brødre som bodde nært hverandre. Det var godt med hjelp, spesielt om det var vind. Men, her var det ikke sånn. Når noen la til i våres fjæra, kunne det kanskje komme en slentrende. Her var ikke så mange sterke karer.  

Skolen var inne i Repparfjord. De hadde setta opp en brakka der. Søster mi Aud gikk der. I Kvænangen hadde jeg begynt på skolen og gått 1. og 2. klassen. Nå begynte jeg i 3.klassen på Fjordbotten.  Det var nok 52 unger på skolen da jeg gikk der inne. Jeg bodde i Futbukt hos Markussen sine. Vi gikk til skolen, det var ikke mer enn 1 km å gå.  Det var langt når vi skulle gå hjem lørdager. Jeg husker flere ganger det var et hælsikas vær. Da gikk vi helt oppunder fjellet for å få le. Skolen sto der minnebautaen står i dag. Det var 2 delt skole- 1-2-3 klasse var sammen 4-5-6-7. klasse var sammen. Man veksla på og fikk to uker hver. Det var kaldt, kald bygning og kaldt klasserom. En stor helsikas ovn sto der og holdt varmen. Det var vann innlagt, lærerbolig og en 3 seters utedo. Lærerinna våres hadde ikke lærerutdannelse. Hun var 19 år og fra Oslo. To ganger hadde vi tidlig sommerferie. Et år ble en lærer på skolen arrestert. Lensmannen kom- vi var uten skoletilbud allerede fra påsken 1957 – ingen skole ut skoleåret. Neste gang kom en framhaldskolelærer fra Kvalsund – da gikk vi fra 4-7. klasse på ettermiddagen og 1-3 formiddagen. Han hadde lange dager. Lærerinna våres tok juleferie, ho gifta seg i Kautokeino og flytta. Det var ikke vei. Ungene som bodde fra Skaidi til Folldal, ble henta med bil. Om vinteren var veien stengt, da måtte de gå en god km rundt. Jeg husker en gang det var så dårlig vær- forsvaret kom med beltevogn.

Jeg oppfatta ikke noe kontakt mellom Storbukt og oss. Vi hadde mye slekt der, bestefar hadde søsken der. Det kan selvfølgelig ha vært kontakt, selv om jeg ikke fikk det med meg.  Bestefar rodde rundt her og kunne være borte en uke. Mange gleda seg over og husker fortellingene hans. Paul Mathisen, fortælte meg en gang, når de så at bestefar kom da var det å skynde seg hjem for å høre hva han hadde å fortelle.

Ellers hadde jeg og vi unger stor grad av frihet, vi måtte finne på jævelskapen sjøl. Det var bare 2-3 stykker her i Roggeluft på min alder. Noen gikk på skole i Fjordbotten og andre i Klubben. Vi lekte som unger flest, gjemsel og sisten. Jeg fiska mye, ingen restriksjoner hverken livbelter eller noe sånt. Var båten på land, rodde mann. Det var så vidt jeg kunne løfta åran. Vi hadde husdyr, vi hadde sauer og høns. Jeg fikk 2 høns med fra Jøkelfjord av mamma sin tante Dina.

Vi hadde faktisk talt radio. Bestemor fikk radio fra Radiogavefondet. Søstra til bestemor hadde også radio, bodde på neset. Han bestefar gikk dit for å høre værmeldinga. De var god å prate begge to og prata bort hele værmeldinga. Det her var i slåttetida. Bestefar kom tilbake og sa til slåttefolket

– Det er bare å rake sammen. Det blir regn.

Folk raka sammen og regn ble det.

Teksten er transkribert og nedskrevet av Marit Johansen (2020)

Lokale fortellinger

Gerd Lorås forteller to spennende historier om Sjøjormen. Hennes mor Agnete Lorås er kilden til historiene.

 

SJØORMEN I STORBUKT – en sjøsamehistorie

Jeg føler meg født inn i eventyrene. Når mor Agnete 97 år, beskriver Finnmark synger hun «Det stig eit hav av alveland»

Bestemor Elen kom fra et sted ikke så langt fra Stallogargo, det er en liten bygd som heter Storbukt som ligger midt på den vakreste stranda du kan tenke deg, de små husene ser ut som dukkehus i det vide landskapet, Det er en diger rullesteinsfjære som forsvinner innover horisonten. I bergene bakenfor Storbukt ligger TROLLVANNET. Det er et uhyggelig sted, et veldig dypt vann, klemt mellom steinblokkene og sola klarer aldri å nå sine stråler dit ned. Det har aldri levd fisk i dette vannet og stemningen på dette stedet er uhyggelig. Om våren knuses isen på vannet av store snøras som ledsages av svære drønn når isen knuses på vannet og kastes utenfor stupene og ned i fjorden nedenfor.

Slik har det vært i uminnelige tider – og jeg hørte med skrekkblandet fryd på når mamma fortalt historien om hvordan en liten sjøorm i tidenes morgen greide å bukte seg helt opp til Trollvannet i Storbukt. Det var stille i folkesnakket i lange tider om sjøormen helt til at det begynte å forsvinne krøtter i dette området, da begynte folk å bli redde. Mor har sagt at de gamle fortalte hvordan dette forferdelige udyret jafset i seg både folk og fe. Når folk sto oppe på fjelltoppene kunne de tydelig se at ormen hadde vokst seg til et kjempeuhyre der den lå og buktet seg i det mørke dype vannet.

En natt under fullmånen hørte folk på den andre siden av fjorden et veldig bulder og brak oppe i fjellveggen. Helt forferdet så de den enorme sjøormen bukte seg nedover fjellsiden. Den hadde tatt med seg alt vannet fra Trollvannet for ved hjelp av vannmassene greide den å gli nedover de bratte bergene, Store jordmasser og stein fulgte med det svære dyret da den braste utover stupene og styrtet ned i fjorden, – og plasket etter den var så svært at en flodbølge reiste seg og slo innover strendene på den andre siden og lagde store ødeleggelser.

Ja vi kan se merkene etter der den skled ut på fjellsiden den dag i dag forteller Agnete, mamma til Gerd Lorås

I Norge finnes mange historier om sjøormer bl.a Seljordsormen og ormen i Horningsdalvatnet. Ellers i Europa fortelles det flere historier, alle kjenner til Loch Ness.

Men vi fra Kvalsund har altså vår egen sjøorm-historie

(bildet er slik Kittelsen tenkte seg sjøormer så ut)

Sjøormen
En historie av Gerd Lorås

Ι

De var sjøsamer på vei hjem fra Lofotfiske, det blåste syd/vestlig kuling, en vindretning som var perfekt for å bringe dem nordover. Båtene de seilte med var Nordlandsbåter, nærmere bestemt en type båt som heter åttring, noe som betydde at den hadde fire årepar og et råseil. I bakskotten satt rormannen, han visste hvordan man skulle manøvrere den smekre nordlandsbåten så den skar seg perfekt gjennom bølgene. En annen hadde ansvaret for seilet og forsto seg på hvordan ansvaret for seilet og forsto seg på hvordan det skulle håndteres under alle slags vindforhold.

Noen av mennene var erfarne og gamle sjøfolk. De hadde lært å lese havet og himmelretningene. En kunne se det på øynene deres, det var en kunnskap og innsikt som hadde gått i arv i generasjoner. Sjøsamene hadde bodd langs den værharde Finnmarkskysten i tusener av år. båtene hadde de bygget selv, de var blitt utviklet gjennom århundrene til å bli de beste havseilerne som kunne ferdes langs disse farlige havstrekningene.

Når torsken i store mengder begynte å sige inn mot Lofoten i januar/februar hvert år, trosset finnmarkingene mørketid og polarkulde for å få være med på dette eventyrlige fisket. Sjøsamene hadde seilt på Lofotfisket i hundrevis av år og de kunne manøvrere seg fram gjennom disse urene og farlige farvann ved hjelp av tyding av forskjellige naturfenomener. Om vinteren når mørket hadde lagt seg over landsdelen, hadde de rikelig med tid til å studere stjernehimmelen for å finne veien etter himmelkartet. Også bølgene og måten de beveget seg på kunne gi dem mye informasjon. Hørselen og lyttesansen var viktige faktorer. Alt har sitt språk, alle havstrekninger og langs en hver strand synges en ny sang. De kunne lytte til fuglene skrik og les av mønstrene de fløy i luften. Havpattedyr og fisk kunne gi dem sikre tegn. Luktesansen var ikke mindre viktig. Enhver sansing gav dem et kart å seile etter, noe som forandret seg avhengig av årstider, vær og vind.

Klærne var perfekt tilpasset deres liv ved ishavet. Ytterst hadde de et sjøhyre som var laget av garvet geit eller reinsdyrskinn., hårene var blitt skrapt av og skinnet var smurt inn med tjære og tran, slik at de ble helt vanntette. Under bar de noe som kaltes dorken, den hadde også lange ermer og var laget av saueskinn. Undertøyet var laget av vevd og strikket ull. På føttene hadde de typiske samesko og komager, hvor skinnet var behandlet på samme måte som sjøhyret og var vanntett. Komagene var fylt med sennagress, slik at de holdt seg varme på føttene. Skoene var surret rundt buksene med fargerike bånd, for å hindre snø og regn å trenge ned i dem. På hendene hadde de tykke sjøvotter av tøvet saueull, med en tommel på hver side. På den måten kunne de snu vottene slik at de ikke stivnet til en klo.

Alle kjente dem igjen når de kom seilende inn til havnene i Lofoten fra det mørke nord. De hadde respekt og frykt for disse sjøsamene, og de var også redd for deres trolldomskunster.

De så tydelig siluetten av luene deres mot den lysegrå vinterhimmelen. Det var de fire vinders lue. Disse sameluene var sydd slik at fire spisser pekte i hver sin retning, og ble båret av dette folket som hadde all kunnskap om disse vindene på Nordishavet. De ble kaldt verdens modigste sjøfolk.

Folk visste at de kunne beherske og lese alle slags naturfenomener. De hadde hørt om noen som kunne stoppe stormen og alle visste at flere av dem kunne stoppe blod. I Lofoten hendte det rett som det var at deres helbredere ble tilkalt for å hjelpe syke og skadde fiskere. De visste jo at disse urfolkene hadde klart seg uten leger i tusenvis av år ved hjelp av sine noider og seid-menn(sjamaner)

 

II

Stormen hadde lagt seg nå, men gammel-Peder mente det var andre tegn som tydet på at det ville være klokt å vente enda et par dager. Men mennene var ivrige etter å komme seg av gårde. Gammel-Peder var kommet så godt opp i årene at mannskapet hadde begynt å tvile litt på hans kunnskaper.

Det var et praktfullt skue da båtene la ut fra land med råseilene fullt oppspent. De vakre nordlandsbåtene avtegnet tydelige siluetter mot det hvite vinterlyset og vinden tok godt tak i seilene og de fikk god bør ut mot det åpne havstykket. Båten fra Storbukt la seg bakerst i følget og avstanden mellom båtene ble etter hvert større. Det ble fort mørkere og vinden økte i styrke, men mennene kjente havet og bølgene skremte dem ikke.

Men gammel-Peder var urolig, og de var ikke kommet langt før de skimtet noe svart som beveget seg der ute i havgapet. Det var sjøormen som var på jakt etter dem. De så bare det hvite i de oppsperra øynene til hverandre, og skrekkslagne så de hvordan sjøormen buktet seg i havbølgene der ute i horisonten. Den kom fort nærmere og halen lyste svart mot det hvite havskummet. Gapet på ormen var så svært at den kunne sluke både folk og båt i et eneste jafs. Noen begynte å rope på gud og andre på sola. De visste at sjøormen ikke tålte lyset. Men akkurat i det de seilte langs en fjellvegg hørte de gammel-Peder sin stemme rope gjennom drønnene fra bølgene som ble knust mot berget. Gammel-Peder pekte og ropte: LAND I LE!

Rormannen lystret ordre og båten satte straks kursen rett mot fjellveggen. Det var stummende mørkt innunder fjellet og braket fra havet var øredøvende. Men det var som om fjellet åpnet seg for dem og de kom i le og havet la seg og det ble smul sjø. Der fikk de hvile for sin angst. Fjellet hadde berget dem i sin trygge mørke favn. Det var helt stille og ingen sa noe, bare havet kunne de høre dure fjernt der ute. Slik lå de og hvilte til igjen uroen grep dem og de heiste seil og startet på reisen videre nordover.

Det var fremdeles mørkt og sterk syd/vestlig kuling og det gikk ikke lang tid før de sanset at sjøormen på nye hadde fått teften av dem. De så halen virvlet i skumsprøyten og snart var den så nær at de kunne de like inn i gapet på den, og rett inn i de fryktinngytende øynene på udyret. Da hørte de igjen gammel-Peder sin stemme rope ut mot stormen: «Finnes det torden og lyn, må du komme nå» Han hadde ikke før fått ropt det ut, før lynet flerret over nattehimmelen og tordenen overdøvet bråket fra havet. Skrekkslagne så mennene hvordan sjøormen kastet seg bakover og stivnet mens den langsomt sank ned i de frådene bølgene og ble borte foran øynene på dem.

Mennene var lamslåtte og tause, mens de stirret på gammel-Peder som satt og holdt seg fast i midt-skottet på båten, med sin fire-vinders lue godt trekt ned over ørene. Han hadde behersket frykten og brakt lyset inn- slik som seidemenn i tusener av år hadde gjort før ham,- nå har vi alle naturens tegn på at vi kan seile trygt videre. Gammel-Peder rettet opp ryggen mens han stirret utover det veldige havet. Han som var rormann og båteier til denne båten seilte noen år senere på nytt på Lofotfiske. På seilasen hjem til Finnmark kom han ut i storm og de kom i havsnød på samme havstykke der de noen år i forveien hadde møtt sjøormen.

Hankjente igjen det samme fjellet som hadde berget dem og han styrte båten på nytt inn mot det samme punktet i fjellet, mens han ropte: LAND I LE!

De styrtet rett inn i fjellveggen og nesten alle omkom.

 

Tresnitt i Olaus Magnus`(1490–1557) Historia de Gentibus septentrionalibus(de nordiske folkenes historie) utgitt 1555

Du finner også flere lokale historier i heftet om Storbukt.

Foto - bilder

Utsnitt fra «Vinden bærer bildene», Aquarell og pennetegning av Ragna Misvær Grønstad, 2020.

Storbukt før nedbrenning, malt av Charles Andersen fra Storbukt, 2021.

Foto: Postfører. Utlånt fra Norges Postmuseum.
Postfører Johan Petter Johannesen, født i 1859, trolig fra Stallogargo.

Foto: Utlånt av Marit Johansen
Nils Andersen og Antona Mathisen i Storbukt, trolig i 1935.

Foto: Utlånt av Marit Johansen
Ola Mathisen ved Storbrakka under gjenreisningen.    

 Foto: Utlånt av Marit Johansen
Gjenreisningsbrakka til Nils Andersen.
fra v. John, Isak, Kaare og Willy.

Aktuelle lenker:

Samiske kulturminner og landskap
Deler av norsk territorium er også samisk land, Sàpmi. Samisk bosetning i Norge strekker seg fra Nordre Hedmark til Øst-Finnmark. Innenfor dette vidstrakte området vitner de samiske kulturminnene om en rik og variert forhistorie og historie, med vekt på jakt, fiske og fangst, og senere også reindrift og husdyrhold.

Mearrasiida – et sjøsamisk senter i Billávuotna/Billefjord 
Mearrasiida er en stiftelse som arbeider med lokal/tradisjonell kunnskap, herunder bygging av små tradisjonelle båter, og med stedsnavn og andre kulturminner, språk og historie i sjøsamiske områder.

 Davvi álbmogiid guovddáš OS / Senter for nordlige folk
er et aktivt samisk kulturhus og urfolkssenter med nordområdene og Sápmi som arbeidsområde.