Meny

Båthavn og fiske

I Neverfjord har det lenge vært drevet fiske. Der er det en spesielt god havn. Værforholdene har vært et godt utgangspunkt for kombinasjonsbruk her.

Foto – Næverfjord. Fotograf, Hanne Sørnes. 

KOMBINASJONSBRUK OG FISKE

Folk i området har alltid levd av kombinasjons- bruk, fiske og jordbruk. En 33 fots båt ble bygd i Neverfjord der slippen senere stod. Slippen drev kontinuerlig, bare avbrutt av evakueringen. Etter krigen ble slippen bygget opp igjen og drevet frem til 1976.

Et skikkelig fiskebruk kom etter krigen, da 11 fiskere startet Vargsund produksjonslag. Fiske- bruket i Kvenklubben ble et permanent bygg fra 1952.

Les om Vargsundområdet I artikkelen fra Kvalsund kommune 150-år, skrevet av Neverfjordfolket:

FORTELLINGER OM FISKE

Sjøen har alltid vært grunnlaget for bosettinga i kommunen. De tradisjonelle sjøsamiske næringene, fjordfiske og jordbruk er i dag i ferd med å forsvinne. Vi har samlet noen fortellinger fra ulike steder i kommunen.

Fiske i Storbukt
De to bildene over er av Antona Mathisen og fetteren Nils Andersen. De sitter i båten til Mathis Mathisen – en liten kjeks, og er på land i Mathis sin fjæra hvor de greier(ordner) garn og bløgger fisk. Det at Antona fikk være med i båt å fiske, var spesielt. Det ble sagt at båt ikke var og fiske heller ikke var noen plass for kvinnfolk.

 Fiske var det som ga mat til huset. Både i form av kontanter, når fisken ble solgt på fiskebruket i Kvalsund eller Stallogargo, og som kokfisk i det daglige.

Familien hadde flere båter – blant annet en åttring, en kjeks og en større nordlandsbåt med seil. Antona fortalte at faren rodde med stor båt, kanskje en åttring, langt inn på 30-tallet. Båten hadde faren fått av svogeren «Tjevr-Ola». Det var mannfolka som fisket –Mathias Mathisen og Nils Mathisen i fra hennes hus. Hun husket også at brødrene hadde plass i Kvivesen sin skøyte fra Repparfjord. Når de fisket i Repparfjord, bodde mannskapet hos dem i Storbukt og når de fisket lengre ut, sov de i Torskefjorden. De ankret opp utfor marbakken (området i fjæra der det blir brådjupt) og rodde inn med lettbåten.

Prisen på fisk varierte fra antall fisk til hvilken sort. Det var veldig dårlige pris på nesten hele 20 og 30-tallet.


Lilly, John og Kåre Mathisen, Solveig Sandmo, Annveig Mathisen-ut på tur med familiens «spissa».


Mathis Mathisen haster forbi fotografen med en line i hendene.

Inne ved land fisket Storbuktingene småsei, sild og steinbit. De stakk flyndre på sandgrunnene i bukta. Flyndre var” finmaten” og ble gjerne solgt eller var festmat. Småungene fikk være med på å stikke flyndre. En måtte andøve (holde båten i ro), og en lå framme i båten og siktet med flyndreloddet. Rolf Karl Johansen fortalte at det ikke trengtes skotter/sjøkikkert i Storbukt, bare gode øyne. Loddet de fisket med var kalt jernstein. Det var et spisst jernstykke med løkke til å feste snøre i. To kveitekroker var retta ut og kveilet rundt steinen. Hele jernsteinen var tung, og det ble en voldsom fart til botten. Svusj, rett på en flyndre, så opp med den, kikke etter en ny, ned med søkket igjen. Dette husker Annveig Mathisen også som riktig spennende. Det var alltid god fiskelykke. All fisken kunne ikke prekeveres – behandles med en gang. Da lot de fisken ligge litt i tangen i flomålet. Slik holdt den seg fersk lenger. Om vinteren kunne man også oppbevare fersk fisk lengre ved å legge den i kule – legge den i snø, gjerne oppetter sjåveggen om været var stabilt kaldt.

De hang også fisk/fiskehoder til tørk på hjellen i fjæra, det ble tørrfisk og guano. Hel fisk som fikk henge gjennom vinteren – fosfisk – ble virkelig god tørrfisk, den kom ikke makkeflua på om våren. I kjelleren stod det en stor tønne med spekesild og en med spek-auar (speke-uer) Det var ingen som saltet uer så bra som han Mathis Mathisen. Skulle folk ha uer kom de til Storbukt og kjøpte av han.

Gamle fiskeriuttrykk basert på størrelse
Torsk 
Taretorsk – Smågjedd – kjevlingtorsk – Fjordtorsk

Sei
Godd (5cm ved kaia) – Grønnspor (15-16cm) – Småsei – Stabbsei (1.5 kg) – Storsei 

De fisket på «Klakken», de kalte det framlandsfiske. Der var stortorsken og småkveita. Familiene vokste opp ved havet og hadde stor respekt for det. Ingen kunne svømme, men det er kanskje ikke så merkelig. Det var kaldt i vannet og det fristet ikke til svømmeturer. Redningsvester var ikke vanlig. Det var å kle på seg stort oljehyre og støvler. I moderne tid sa vi alltid til Mathias Mathisen at han måtte ha redningsvest på.

«-Nei, svarte han, skal jeg, som ikke kan svømme, ligge der og plages og pines i hjel om jeg detter over bord». Ikke visste vel vi at han nesten hadde druknet en gang. 

Om noen rugget på båten, ble det sagt med alvor i stemmen:

– Sitt rolig i båten.

Da adlød man, uansett om det var voksne eller barn som sa det.

Trandamperi

Flere steder i kommunen hadde man trandamperi. Det å ha et trandamperi var viktig. Det var dårlige tider og alt på fisken måtte nyttes. Tran kunne selges til flere industrier. Tran ble brukt som brensel i tranlamper (kole), og som lærimpregnering.

På trandamperiet til Johannes Olsen i Stallogargo
Det å ha et trandamperi var viktig. Det var dårlige tider og alt på fisken måtte nyttes. Tran kunne selges til flere industrier. Tran ble brukt som brensel i tranlamper (kole), og som lærimpregnering. Mange i fiskeridistriktene produserte sin egen maling basert på hjemmelaget tran. I Stallogargo var det også store høye fiskehjeller i fjæra hvor de tørket fiskehoder og fisk.  Hodene ble solgt til dyrefor og fiskemel, fisken ble saltet og tørket og fraktet vekk fra bygda og i Kvalsund hadde Hofseth laget seg et klippfisklager. Man kløyvde fisken, skar bort ryggbeinet, la den lagvis med salt og tørka fisken til slutt.

På trandamperiet til Johannes Olsen i Stallogargo, jobba han Nikolay Johansen. Han kokte tran både der og hos han Figenschau i Kvalsund. Han Johan Kristian Figenschau var fiskeoppkjøper.

Trygve Johansen Laheim (1921) er det nærmeste vi kommer et tidsvitne fra denne tiden. Han klarer å fortelle så levende om hverdagene og har mange lune historier på lager fra egen oppvekst. Han husker handelsmenn, lensmenn, butikken, trandamperiet, fiskeriet, kameratene og naboene. Det han forteller om, var våre bygder en del av. De fra Storbukt og de fra Stallogargo gikk i de samme butikkene og beveget seg i det samme miljøet. De stoppet opp og slo av en prat og kjente de samme menneskene.

Handelsmenn på Stallogargo før krigen
Johannes Olsen prøvde seg med butikk på Stallogargo rundt 1920tallet. Han bygde et trandamperi i tilknytning til kai og butikkanlegget. Mellom kokeriet og kaianlegget sitt på Stallogargo hadde Olsen laget en skinnegang for å lette arbeidet med å få trana fra kokeriet til kaia. Det gikk ikke bra med Johannes Olsen sin handel. Han gikk konkurs. Damperiet fikk han aldri satt i bruk.

Etter Olsen ville Hågen Brækkan prøve seg med butikk på Stallogargo. Han gikk også konkurs etter hvert. Det var harde tider, det var dårlig pris på fisken, som resulterte i at folk hadde like å handle for og vanskelig å innfri sin gjeld.

Hågen gikk konkurs. Kanskje det hadde gått bedre om han hadde hatt denne plakaten ved kassa-apparatet:


Ikke til låns og ikke på borg, derover fanges fortred kun og sorg.

Penge på disken og varer i hende, gir all handel den skjønneste ende

For under navn jeg erklærer hu her, intet på veggen jeg skriver opp

Vil du så kom, nå er varene mine, pengene hit -og du kaller dem dine

Henstand gir venten og venten gir krav. Manen og stevnen er vennskapets grav

Nå vil jeg håpe enhver som har ære, intet hos meg på kreditt vil begjære.

Fra: Jacobsen, R. Kvalsund i Finnmark – bygdebok om Kvalsunds folk og forhold 


Nicolay kokte tran både her på damperiet til Hågen og i Kvalsund hos Johan Kristian Figenschaug. Figenschaug var fiskeoppkjøper. Han hadde butikk og fiskeoppkjøp mot Tappen i Kvalsund. Etter hvert slutta han med butikk og oppkjøp, han ble en gammel mann.

Hver dag gikk Nicolay Johansen til Hågen sitt damperi. Trygve var ofte der sammen med faren og lærte seg hvordan det skulle gjøres. Han fylte levra i en stor gryte med doble vegger. I mellomveggen helte han vann. Så fyrte han opp under og satte på lokket. Der boblet og kokte levra, når den ble lys grønn var det ikke mere tran å utvinne og prosessen var over. Da hadde han en stor sil som han brukte til å få ut levra av gryta med. Levra la han over i en diger tønne. Nå ble levra kalt for graks. Trana ble helt over i en annen tønne.

Med jevne mellomrom kom «Graksprammen til han Flor» fra Honningsvåg. Det var en skøyte på 35 til 40 fot. Den hadde styrhus bak med en liten lugar og en stor luke foran hvor de bare helte grakset ned. Det var vanlig å selge grakset til dyrefor. Trygve forteller han fikk være med en tur til han Flor i Honningsvåg.

Intervjuer med fiskere i Klubbukt

Elevene i Klubbukt laget skoleavis
Disse intervjuene er gjort rundt 1980 om sjølivet og hvordan jobbe som fisker før 1940.

Marentius Arild (f.1906) var pensjonist i 1977 og bodde i Oldervik i Klubbukt. Språket hjemme var finsk, men de snakket samisk med folk i området. Faren var fisker. Åtte søsken var de totalt.

Da æ voks opp rundt 1900 tallet var fisket levemåten for folk, noe annet var ikke å tenke på. Man blei så å si programmert til fiskeyrket. 7 år gammel batt æ min første garn. Som tolvåring batt æ et garn om dagen. Det var under regjeringen Nygårdsvold, i de arme 30-åran.
Vi fikk sendt tråd – ikke garn, til garnbinding. Det kom i store kvanta, med en søskenflokk på 9 – med mange hender, så var det et jafs, så var garnan ferdig. Til fløyt var det kavvel, – kork var ikke brukbart her inne i fjorden. Garnstein laga vi sjøl, ved å meisle skiferheller. Et innhakk på hver side av steinen – til feste av snøret. Den som skal være fisker, må være sterk og motivert for yrket.

Marentius forteller om seinotfiske:

Far min hadde part i ei seinot «Når de fiska sei, så gjorde de det på den måten at de ringa nota omkring flaket. Det var så kolossalt med folk at de gikk langt opp i bakkan med arman (på nota), for å hale på land. Det stod folk breidd i breidd helt ifra fjærsteinene og oppover bakkan på begge sidene.
Det var ikke lovlig å nekte folk å være med, for de trengte folk til dette. Likevel – de som kom etter at hanefoten (på nota) var kommet i land, de fikk ikke lott. 
Fangstens størrelse og antall folk som var med, avgjorde hvor stor lotten skulle bli. Fisken ble fordelt og unger kunne få kvartmannslott, deretter var det halvmannslott og hel lott.  Det hele var innvikla og æ lure no på om det alltid blei så rett, det var nå ikke så rart med regnekunsten, det som ble igjen når lottene var fordelt, kalte de «jakopierra» på finsk, det ble rest på norsk og det ble delt på dem som hadde gjort størst innsats.

Nota var ca 130 favner lang og 25 favner djup. Ved Seineset (ytterst i Klubbukt), kunne det være kolossalt med sei. Det har seg slik at seistimen kommer fra Kvalsund rett mot land.
Det var bare storsei som blei fisket. Så lenge æ kan huske blei det ikke kastet på småseiflak..
Seien blei råskjært, men i den tida da russen kjøpte, så bytta de med mel og gryn. Og hadde de ikke fisk, så ble de også fri for mel… men det var før mi tid.

Om seiling:
Seiling var en kunst. Ble det dårlig vær, så gjaldt det å holde hodet klart og bruke fornuft. I vanskelige situasjoner har æ alltid greidd å tenke krystall klart. Seiler du i storsjø, så må du styre unna de verste brott og skavler – ta båra litt på skrå. Ikke prøv å gå rett gjennom, for da fylles båten.

Om juksing:
Å jage med veldige drag, opp og ned – er forkastelig! Det skremmer jo fisken! Med små rytmiske tak – noen variasjoner iblandet, det er bedre.  Da blir fisken irritert og nysgjerrig og biter. Fisken trur at pilken er en annen fisk.

Den som skal være fisker, må være sterk og motivert for yrket. Trives du ikke med arbeidet, ja – da e det over og ut! Dærsom man like arbeidet, så e det ikke så nøye med søvn eller fri. Det gjør ingen skade om en arbeide døgnet på tamp.

Paul Paulsen. Vinterelv i Klubbukt
I Klubbukt under uværsperioder om vinteren, kunne det bli mangel på handelsvarer. Da var det å låne hos andre etter hver som folk blei fri for noe. Det kunne være kaffe og parafin (oa) Fisken kunne bli liggende i 14 dager i sneen før vi kom oss over til Kvalsund med han.

Det hendte at vi pressa oss over selv om været ikke var så bra, æ husker:

… en gang – det var lille julaften, han Johan og æ fòr over til Kvalsund. Vi kjøpte 100 kilo mel hver, pluss parafin og andre handelsvarer – som sukker og kaffe. På tur hjem begynte landvinden å blåse. Vi seilte innover fjorden til Tveelva, – vi hadde da mest unnavind.  Der lasta vi stein i båten. Han Johan var væl i tvil, så han spurte mæ om vi skulle legge over fjorden. Æ var bare i konfirmasjonsalderen.  “Du bestemme”, sa æ. Det blei hard vind over. Vi hadde bare fokka (det fremre seilet) oppe, – ikke storseilet, men åsså det blei for mye. Vi måtte ta fokka åsså ned, vi seilte bare med masta.
Det var på den tida at folk passa på og holdt øye med sjøen og vi så at det var folk i fjæra da vi nærma oss land. Dem hadde allerede gjort lunnan klar og vi styrte rett mot støa og kom oss ikke ut av båten før den var på tørra!

Det var på den tia folk kunne seile, det hadde de aldri klart nå. Det krevdes et ainna sjømannskap.

En gang, æ hadde ikke gådd ut av skolen ennå – æ blei med han Bård, han Amund og far min, til byen med rundfisk. Det var etter St.Hans og båten var en stor åttring, 33 fot lang. Ho Ida var åsså med, vi var de yngste.  Vi solgte fisken på Fugelnes.
På hjemturen blei det nordavind. Vi hadde en fir-roringsseil til den store båten og det var unnavind og god bør. Så blei det sånn råkk! Det var så vidt vi kunne se Sjåholmen.
Far min auste. Ida å æ satt framme og Bård satt bak å styrte.
Vi så kjæften hannes gikk, men vi hørte ikke ka han sa.
Det blei til sist så galt at vi måtte ta landfast i Kargenes, – ved storfjøsen du vet, og vi gikk opp til han bestefar til Helge M Hansen. – Der var vi til det spakna.

Åttringen var en stor båt. Den var åpen og uten noen kahytt foran eller bak. Den bruktes til notbåt om sommeren.  Det var 4-5 tollganger på hver side, med plass til to til å ro på hvert toft. Forrest var det de kalte kjempetofta, han som satt der, han hadde mæst innflytelse på styringa av båten.  Det skulle jo likevel et visst samspill til, men folk var vant til å stole på hverandre!
Åttringen blei seinere solgt til Grøtnesdalen i Troms.

Båtbygging i Porsanger og Kvalsundområdet

Tekst: Hans Oliver Hansen  
– Mearrasiida i Billefjord

Sjøsamisk trebåtbygging har tradisjoner tilbake før vikingtiden. Vikingene kjøpte båter fra sjøsamene i hele Nord-Norges kyst. Skattelistene forteller at senere, fra 1601, om Jæktebygging i Tana, Utsjok, Porsanger og Alta. Historiske kilder sier videre at båtbygging gikk hardt utover furuskogen, og tilgangen til materialer ble etter hvert begrenset.

Vi vet også at den gang før saga kom, ble stokkene kløvd i to, og en fikk ett bord fra hver side. Ved saging får man 6-10 måneder fra en voksen furu eller gran. Datidens øvrighet måtte anskaffe distriktene sager fra midler fra «Brændevinavgiftskassens» regning. Dette for å spare skogen. Men den senvokste skogen brukte lang tid å komme tilbake, og dette berørte selvsagt båtbygging i større skala. Klinkbyggerteknikken er gammel, men før det ble bordgangene sydd med tæger eller sener. Og før det igjen nådde skinnbåten.

  • Pågående forskning har kommet frem til at sjøsamene fra midt-Norge til Kola og videre østover, behersket klinkbyggteknikken veldig tidlig (mer enn 1000 år siden), og kanskje la føringer for den gangs nye teknikker.
  • Mindre emneskog, senere motorens inntog, og enda senere glassfiberens inntog, utkonkurrerte de små trebåtene. Så ødela siste verdenskrig resten av kulturen rundt det. Den nevenyttige håndverkere rundt det. De nevenyttige håndverkerne hadde, pga total nedbrenning nok med å bygge opp hjem og infrastruktur i Nord-Norge og Vest-Finnmark til Tana. Dem hadde rett og slett ikke tid å fortsette båtbygging selv om behovet for å erstatte trebåter ble stor under gjenreisningen. Staten gikk inn med midler til gjenoppbygging, og disse subsidiene økte båtbygginga i Nordland, båter som ble solgt opp hit. Men her oppe var det likevel veldig dyktige båthåndtverkere som bygde om båter, satte inn motorer m.v.
  • Søken etter båtkunnskaper fra tidligere tider er økende. Det har vi merka ved Mearrasiida i Billefjord. Under båtbygging har vi mye besøk av intresserte. Dette er vår lange historie som bør taes vare på. Hele den fantastiske sjøsamiske livsformen. 
  • Ildsjeler i kommunene bør få oppbacking for dette arbeidet. Vi har sametinget, Forbundet kysten ved sparebanksstiftelsen DNB som velvillig støtter gode prosjekter. Og andre kulturorganisasjoner samt FeFo.
  • Og det «brente» området som vi befinner oss i, bør få satt søkelys på seg. Vi finner neppe våres Neverfjordbåt, våres Kvalsundbåt m.m. Alle hadde sine former og egenskaper, utviklet i århundrer til det havet som ga og tok.

Den fæle ulykka østpå

Plutselig delte båra og vind lettbåten i to
Fiskeryrket har gjennom alle tider vært tungt og farefullt. Man har respekt for havet. Båtens
størrelse bestemte hvor langt man rodde fra hjemmet. Hjemmefiske eller framlandsfiske, var
gjerne i åpen båt en god times roing hjemmefra. Bortefiske, var gjerne med skøyte eller båt
med dekk. I historien under kunne det gått riktig galt. Erfaring og godt lederskap berget to
fiskeres liv under en dramatisk hendelse i 1947. En hendelse ingen snakket noe mere om.

De måtte ha han Mathias på slep, de fikk han ikke over ripa.
En nydelig sommerdag i 2018, var jeg Marit Johansen, invitert til Åse og Helge M. Hansen i Klubbukt. Vi er i slekt.
Helge og jeg er tremenninger, selv om det nært er en generasjon imellom oss. Vi åt og hadde
hyggelig prat i mange timer. Helge har dårlig helse. Jeg ville ikke slite ham helt ut og gjorde
meg klar for å kjøre hjem.

-Nei bli nå en liten stund til, jeg har en historie jeg vil fortelle deg. Den handler jo om din
slekt og.

Han sa han ikke hadde fortalt det her før, ikke engang til sin egen familie.

Helge M. Hansen (1932) forteller en selvopplevd hendelse
Å fiske i Repparfjord ga lite inntekt. Han hadde en gang spurt Ludvik Eriksen om det alltid
hadde vært så dårlig fiske i Repparfjord.

– Ja, du må aldri tenke på å fiske her, her er det ikke peng å tjene. Sildefiske og
torskenot er bra, men ikke juksa og framlandsfiske. Man må jo få betalt unna skylda
man har hos Frk. Danielsen

Helge fortalte at småsildefisket tømte all fisken bort. Det var fritt fiske av sild, det var direkte
rovfiske. Da forsvant torsken sin mat. Skulle man berge vinterkapitalen måtte man hyre på
større båt og dra øst- eller vestover.

Den her hendelsen Helge forteller om hendte like etter krigen, i 1947, han var bare 15 år.

Han Mathis Kvivesen eide ei skøyta som het «Lillesund». Vi var nok en 7-8 mann som hadde
fått hyre ombord. Det var han Arne, bror min, han var maskinist, så var det stefaren våres,
han Henrik Juliussen. Brødrene John og Mathias Mathisen fra Storbukt var med, det var også
han Ludvik Eriksen, han Mathis Andersen (Hallbakken), og han Jens Rønkvist.
Vi dro østover mot Vardø. Det var juksafiske. Da vi kom mot Persfjorden/Syltefjorden la vi oss
til der. Vi hadde en lettbåt på slep, en gammel lørva av en båt. Så mange mann som 7 kunne
ikke stå rundt ripa med juksa, så vi ble raskt enige om at to mann måtte gå i lettbåten og
fiske derfra. Det ble han Henrik Juliussen og han Mathias Mathisen. Vi vurderte det slik at de
var også de beste med juksa. Etter hvert som båten fyltes med fisk skulle de bare hive all fisk
på dekket hver gang de flytta på skøyta.
Det var litt vind-fra nordvest. Plutselig skjer en katastrofe. Lettbåten klångna i to, båra og
vind røkka båten i to.
Henrik og Mathias satt i den delen som rak av. Den andre delen hang enda etter skøyta.
Lillesund var litt i drift, den lå ikke med anker. Det var bra mannfolka satt i den løse delen, ellers hadde de blitt slengt rett ut i havet. Enda fløyt den ene halve båten. Den var tung og nå
måtte to mann berges. I daviten på sida av skøyta hang en livbåt. Den tok det litt tid å få ut.
Mathis Kvivesen kommanderte Arne og Helge å gjøre seg klar til å berge mannskapet i den
halve båten. Han Ludvik nekta dem bestemt dette:

– Nei, om noe mer nå går galt, da ville det råke med 3 mann fra den samme familien og
det kan vi ikke være bekjent. Nei, han John Mathisen og Mathis Hallbakken blir å
berge Mathias og Henrik.

Skippern lurer på hvordan de skal få berga den halve båten. Da tar Ludvik Eriksen
kommandoen igjen og sier:

– Her skal vi berge folket, ikke båten.

Mens mannskapet diskuterte, hadde den halve båten med Henrik og Mathias i fyltes godt
med vann. Ingen av dem kunne svømme. Det var jo store tunge karer som i tillegg hadde
støvler og søkk, våte klær.
John og Mathis heiv seg i livbåten, fossrodde mot de to som satt med halve kroppen under
vann. De fikk tak i Henrik og halte han inn i båten. Mathias var tyngre, han hadde allerede
havnet under vann. De stakk neven raskt ned i havet og fikk tak i luggen hans før han sank
videre ned. Hallbakken kauka bare til Mathias:

– Nå Mathias, nå skal du røkkes inn i båten.

Nei, de greide ikke få han over ripa, de fikk ha han Mathias på slep. «Hallbakken» hadde
heldigvis med tollekniven og nå slo han den hardt i ripa. Slik hadde Mathias noe mer å holde
seg fast i. Så rodde de mot skøyta der mannskapet sto klar til å ta dem imot.
Hallbakken fortalte seinere at de hadde blodsmak i munnen så tungt sleit de. Alle storma til
rekka. Ludvik kommanderte dem til å være forsiktig. De måtte løftes forsiktig så ryggen ikke
brektes. De ble løfta på romluka, så de skulle få spydd saltvannet ut. De fikk livbåten tilbake i
daviten. Mathias og Henrik fikk hver sin Cognac for å spy ut enda mer saltvann.
Nå bar det til Vardø til lege. Det tok oss en og en halv time å gå fra Syltefjord til Vardø.

– Bare gi mere trøkk, sa Ludvik, og de der to skal ned i lugaren.

Ludvik Eriksen var en stor, klok mann. Da de kom til Vardø og Mathias og Henrik var i gode
hender, mente Mathis de kunne fortsette med fisket.

– Nei, svarte Ludvik. Vi kom inn i dette sammen og vi drar herfra sammen.

Vi ble 3 dager i Vardø. Vi måtte være helt sikker på at alle var frisk.

Mens den gamle mannen fortalte, har øynene blitt fylt med tårer. Minnene om denne dagen
ble sterk. Å fortelle dette var tyngre enn han hadde trodd. Helge legger stillferdig til at om de
ikke hadde fått berga stefaren, hadde de blitt støyta bort fra Stenbukta. De var morløse og
da hadde de ikke hatt rett til å bli. Henrik sjøl snakka også om hendelsen i ettertid. Ikke spøk
med sjøen, den har sine alvorlige sider, sa han. Jens Rønkvist som også hadde vært med, var
en taus kar. Han hadde ikke stort å si om hendelsen i ettertid. Verken John eller Mathias
fortalte noen av sine om denne hendelsen.

Helge fikk spørsmål om hva man kunne tjene på en sånn tur?

– Ja, om du var hele høsten, hele vinteren med januar og februar da kunne det bli sånn
netto fordelt 128 kroner pr mann.

Wivi Hansen, Helges datter var til stede mens faren fortalte. Hun tenker at fatale valg kunne
blitt skjebnesvangert for familien til far min…. historien kunne fått tragiske følger…
istedenfor gjorde en klartenkt og sjøvant person en heltemodig innsats slik at alle overlevde
Helge Hansen døde i 2021. Jeg er takknemlig for at jeg fikk bli kjent med ham og at han ville
dele denne historien med oss.

Skrevet av Marit Johansen

Aktuelle lenker

Mearrasiida – et sjøsamisk senter i Billávuotna/Billefjord

Mearrasiida er en stiftelse som arbeider med lokal/tradisjonell kunnskap, herunder bygging av små tradisjonelle båter, og med stedsnavn og andre kulturminner, språk og historie i sjøsamiske områder. Formidlingen er hovedsakelig fra Porsanger, men noe er også hentet fra nabokommunene

Les mer: Mearrasiida – FORSIDEN

Nordlige folk

Nordlige folk er en portal om sjøsamene. Denne er et resultat av et pilotprosjekt, som i første omgang tar for seg sjøsamene i Nord-Troms.
Under temaet næring og naturbruk, finner du mye interessant å lese om fiske.

Les mer: Fiske – Nordlige folk