Dramatiske døgn i konvoien RA64. Ved Brensvika kan du se minnebautaen over Henry Mason Burr og lese om hendelsen fra slutten av siste verdenskrig.
Lensmannsbåten «Guri» kom i god fart gjennom Kvalsundet, men ga seg ikke til kjenne.
Nøytralitetsvakt
Trygve Laheim (1921)
Lensmannsbåten «Guri» kom i god fart gjennom Kvalsundet, men ga seg ikke til kjenne.
Ved krigsutbruddet erklærte Norge 1.september 1939 at landet ville forholde seg fullstendig nøytralt i krigen mellom Polen og Tyskland. Det ble satt opp nøytralitetsvakt slik som under første verdenskrig. 3.september, ble erklæringen gjentatt med hensyn til krigen mellom Frankrike / England på den ene siden og Tyskland på den andre siden. Marinen og Kystartilleriet ble delvis mobilisert for å ivareta Norges plikter og rettigheter som nøytral stat. Det ble satt opp et redusert nøytralitetsvern
Broren til Trygve, Aksel Johansen (1924), fortalte til han at et slikt nøytralitetsvern hadde de i Kvalsundet også. Mannskapet var utstyrt med «skarpe» våpen. I historien som følger hadde Ingvald Severin Johansen- Valle (1903-1978) vakt sammen med flere Kvalsundværinger. Aksel fortalte at alle skip som skulle gjennom Kvalsundet måtte identifisere seg. Det var enda ikke krig i Norge, så det var rolige og greie vakter. Før krigen het lensmannsbåten «Guri». Den kom aldri med gode nyheter og var dårlig likt av innbyggerne i Kvalsund. Nå kom «Guri» rundt Alnes på god fart gjennom Kvalsundet. Den ga seg ikke til kjenne. Vaktene hadde klar beskjed om å skyte dersom det kom skip gjennom sundet som ikke identifiserte seg. «Guri» identifiserte seg ikke. Valle skjøt mot lensmannsbåten. Lensmannen regnet nok med at alle kjente båten, og ga seg fremdeles ikke til kjenne. Da skjøt Valle igjen,
-Nei, i all verden, var det lensmannsbåten, utbrøt han?
Da først stoppet «Guri». Det var få som likte lensmannen og båten hans.
Valle beholdt geværet gjennom hele krigen. Han tok ikke med geværet sitt på evakueringsturen. Han pakket det inn i oljeklær og grov det ned i myra, før han forlot Stallogargo i 1944. Der fant han det igjen etter krigen da han kom nordover for å være med på å gjenreise bygda si.
Nedskrevet av Marit Johansen etter samtale med Trygve Laheim.
Det tok meg 50 år å lege krigens sår
Arnes far døde da Arne var 4 år gammel. Det eneste han husker av faren er at de skulle be til Gud slik om at faren skulle få leve. Faren dro for å få hjelp og familien så han aldri siden. Arne var foreldreløs da krigen startet. Moren døde den dagen da krigen brøt ut den 9. april i 1940. Hun rakk bare å høre på radioen om tyskernes innmarsj i Norge.
Arne var 19 år da han bestemte seg for å flykte vekk fra bygda og ordren om tvangsevakuering. Her er hans fortelling:
«I oktober 1944 var det sendt ut tvangsevakueringsordre til hele befolkningen i Kvalsund kommune. Avreisedato var satt og familien skulle bli hentet i Brensvika. Ingen visste hva som ville skje med oss som dro, eller med dem som ble igjen. Vi forlot hjemmet før det ble mørkt den dagen tyskerne kom og rodde til Djupvika. Vi dro til et skogkledt område. Der la vi båten opp mot en fjellknaus. Vi brukte seilet på hver side som vegger. Båten dekket vi til med torv. Det ble en varm gamme. På forhånd hadde de voksne ordnet med proviant. En dunk med smør, tørket kjøtt og kjøtt fra 2 kyr de slaktet før de dro og «brødmel». Vi sparte ikke på noe. Den gangen trodde vi at hjelpen straks kom, og at russerne og de allierte ville jage tyskerne vekk. Dunken med smør holdt nesten til jul, men de andre varene tok slutt før den tid. Det var fisk i sjøen, så vi klarte oss. Det var angsten og frykten som var det verste. Redselen for å bli oppdaget. Lillebror Helge var så redd at han ikke turte gå ut av gammen på 4 dager. Vi forsøkte å få han ut, men han nektet plent. Han var nervøs og livredd. Hørte vi lyder skvatt vi til. Om natten kunne vi gå utenfor, da kunne ingen se oss. Natten ble vår venn.
Vi rodde ca.4 kilometer fra Djupvika til Bjørneklubben. Der ble vi totalt 22 mennesker og i alt 4 familier. Vi bygde til sammen 4 gammer. Den største gammen fikk en familie på 7. Fra gammene i Bjørnklubben kunne vi se folk på flukt, folk som evakuerte. De dro med små motorbåter, små sjarker og noen små båter med større båter på slep. Vi satt på berget og skuet det hele dag etter dag. Det var grått og stille, og ikke et vindpust. Herfra kunne vi se inn i vika. Tyskerne var kommet dit. Jeg så kyrne ble slaktet i Brennsvik Det var tungt å se at tyskerne slaktet dyrene våre. De tyske soldatene tente på hjemmet vårt. Jeg så også at de brente huset på Kråknes på Kvaløya. Det var nok det første huset i Kvalsund som brant. Jeg husker alt sammen. Dette var opplevelser som er umulige å glemme. Hendelsene og minnene om de to månedene på flukt, sitter i sinnet, de følger meg inn i drømmene. Det har nok preget meg til å bli den jeg er i dag.
Familiefaren med 5 barn var stadig på jakt etter noe spiselig. Denne dagen den 12. januar var han også det. Han hadde med den eldste datteren. De kom ikke tilbake. Så forsto vi at noe var galt. De andre var gått til ro. Det var mørkt. Jeg hørte lave stemmer inne fra skogen. Da forsto jeg. Jeg reiste meg opp, gikk inn i gammen, og satte meg med ryggen til åpningen. Jeg sa ikke noe til de andre, men jeg skjønte det. Jeg visste at noe ville skje. Jeg fryktet at de skulle skyte oss. Plutselig ble døra vår slått opp. En tysker ropte «Hände hoch!». Det ble et veldig oppstyr, redsel og panikk. Vi var oppdaget og ble tatt til fange. Vi ble ikke dårlig behandlet. Alle ble satt i et potetrom i en båt, 22 mennesker på et knøtt lite kott og vi ble fraktet til Hammerfest. Vi bodde i Kullseng-Hansen gården, der hvor Folkets hus er i dag. 17. januar på kvelden ble vi losjert inn i lokalbåten Kvaløy. Da bar det sørover til Troms.
I Tromsø ble alle menn i alderen 18 til 50 år tatt til Krøkebærsletta. Der fikk vi ufrivillig stifte bekjentskap med fangevokterne «Pæra» og «Jomfru». De norske fangene hadde gitt de navnene etter det pæreformede ansiktet til den ene og etter det hvite uskyldige ansiktet til den andre. Selv om de så uskyldige ut, så var de fulle av ondskap innvendig. Det skulle ikke mye til for å framprovosere ett slag eller et spark.
Oppholdet mitt i Tromsø varte i 2 måneder. Deretter gikk turen til Trondheim. Der ble vi plassert i andre etasje på Ila fengsel. En stor sal var oppholdsrom, og soveplass måtte vi finne på gulvet. Ulltepper var dyne, og vannbøtter med drikkevann sto langs veggen. Ved siden av sto det tisse-bøtter. Om natten var det ikke alltid lett å bruke rett bøtte. Jeg glemmer aldri da jeg stakk hodet ned i feil bøtte for å drikke neste dag. Der var det ikke bare vann.
Vi ble fraktet fra Ila videre til Grini. Her i denne fange- og arbeidsleiren ble jeg til krigens slutt. Fysisk var krigstiden og tiden som fange nummer 18414 over, men inne i meg måtte jeg fremdeles bære minnene. Redselen forfulgte meg i drømmene, i marerittene løp jeg, jeg flyktet, noen var stadig etter meg. Det tok meg nesten 50 år å bli kvitt krigens sår»
Wenche Håkonsen (Tidligere journalist i Finnmark Dagblad) besøkte Arne Hansen i Klubbukt. Hun gjorde et intervju med ham. Slik ble jeg, Marit Johansen, kjent med Arnes og broren Helges dramatiske flukt fra de tyske styrker i 1944. Gjennom 15 år har jeg tatt vare på avisutklippene fra Finnmark Dagblad.
Tre utrolige hendelser ble på en dramatisk måte flettet inn i hverandre. Dette skjedd helt på tampen av 2.verdenskrig og frigjøringen av Norge. Huleboerne på Sørøya, Krigsseileren fra Stallogargo og kanonskytteren Mason Kirby Burr ble uskyldige brikker i det internasjonale spillet.
Dramatiske døgn i konvoi RA64
Utover høsten 1944 ble befolkningen i Finnmark oppfordret til frivillig å forlate sine hjem og reise sørover. Ikke mange tok denne oppfordringen. Det resulterte i en tvangsevakuering. 75000 mennesker fra Finnmark og Nord-Troms mistet sine hjem. Den samme ordren gjaldt også befolkningen på Sørøya. De hadde hørt hva som skjedde på naboøyene Kvaløya og Seiland. I stedet for å pakke for å dra fra Sørøya, pakket rundt 1000 sørøyværinger ned det nødvendigste og stakk til fjells. De gjemte seg i huler og hytter. Slik bodde de i noe tid. Det nærmet seg vinteren. Det ble uutholdelige tilstander uten tilgang på mat og den konstante aktiviteten til tyske patruljer i nærområdet, gjorde det nødvendig å avhjelpe situasjonen på øya. De fikk etter hvert kontakt med de militære og slik fikk deres uholdbare situasjon oppmerksomhet fra de norske styrkene. Etter mye kommunikasjon fram og tilbake, hentet britiske marinebåter ut 502 personer fra Sørøya 15.februer 1945 og førte dem til Murmansk. Selve overfarten til Russland tok bare en dag. En ny planlegging om å få alle de norske flyktningene overført på forskjellige handelsskip begynte. Murmansk var bare en mellomstasjon på veien til Scotland, Storbritannia. Det var ikke mye hjelp å få fra de russiske på stedet, men til slutt ble alle sørøyværingene plassert på forskjellige skip. 19 personer fikk plass på «SS Henry Bacon».
Murmansk-konvoien RA64
De dro ut fra Murmansk med konvoien som ble kalt RA64 lørdag 17.februar 1945 med kurs for Scotland. Det var 33 handelsskip i konvoien. «D/S Idefjord» var en av skipene hvor 12-13 flykninger hadde fått plass. Trygve Laheim, Krigsseileren fra Stallogargo, var ombord der, han var 23 år. «SS Henry Bacon» ble plassert bakerst i konvoien. Trygve Laheim bekreftet til meg i 2020 at det var et forferdelig uvær på denne turen. Det blåste opp til kraftig storm som raskt eskalerte til full storm. Stormen bare vedvarte og økte i styrke. Et slikt vær hadde ikke Trygve opplevd på sine 5 år som uteseiler, sjømann i utenriksfart.
(f.h) Mason Kirby Burr (1925-1945)
Kanonskytter på SS «Henry Bacon»
«SS Henry Bacon» fikk nådestøtet og sank
Av mange årsaker og uheldige omstendigheter ble «SS Henry Bacon» 23.februar 1945, hengende etter resten av konvoien. I tillegg var det nå blåst opp til orkan. De hadde mistet kontakten med konvoien, og de tyske bombeflyene fant det unnselige lasteskipet i det opprørte havet. Alle de norske evakuerte sørøyværingene ble beordret ned i skipet og det ble klargjort for kamp. Trygve Laheim husker han sto på «D/S Idefjord» og så at «SS Henry Bacon» mistet fart og at det ene kampflyet etter det andre gikk til angrep. 5 tyske Junkers ble skutt ned. «SS Henry Bacon» ble truffet av flere torpedoer og fikk nådestøtet. Kapteinen beordret alle de sivile i de eneste livbåtene som hadde overlevd kampen. Mannskapet ble oppfordret av kaptein Alfred Carini å gi sin plass i livbåten til de sivile. De gjorde det. Chief Haviland hadde blitt tildelt plass i en livbåt, men forlot plassen og ga den til en yngre mann. Sammen med 5 mann fra mannskapet ble livbåtene skjøvet klar av skipet. Nå var det bare kaptein Carini, Chief Donald Francis Haviland og noen få av mannskapet igjen på skipet. «SS Henry Bacon» var i ferd med å synke. I tilfelle de tyske bombeflyene kom tilbake for å senke livbåten med de sivile overlevende i, måtte maskingeværene på brua bemannes. Tre mann meldte seg frivillig, det var Mason Kirby Burr, Steve Hubert Allard og Frank Reid. Det dukket opp et britisk F4F Grumman wildcat som de signaliserte SOS til og fikk som svar at hjelp var underveis, men ville det komme tidsnok? Kapteinen og mannskapet gikk til lugaren, tok en siste skål for å holde varmen, de fikk hver sin flaske. De tok en slurk, skrudde korken på og kastet flaskene over rekka ut i havet og ropte etter dem;
– Vi kommer rett bak.
De ofret livet sitt
Kaptein Carini og Chief Haviland gikk tilbake til brua. Allard, Reid og Burr tok på hver sin redningsvest og hoppet over bord, ut i det iskalde Atlanterhavet. Der lå de da en forferdelig eksplosjon rev «SS Henry Bacon» i filler og metallrester fòr opp i lufta for så å regne ned over de tre som lå bare 30 yard unna. Noe traff Mason Kirby Burr og han døde der, noe traff Steven Allards arm som brakk. Reid var en god svømmer og til tross for 30 meter høye dønninger, fikk han tak i plank og rekved de kunne klamre seg fast til. De kom i kontakt med tre andre av mannskapet som også klamret seg til rekved. Sammen holdt de håpet oppe til den Britiske destroyeren «HMS Zambesi» kom dem til unnsetning. De hadde oppholdt seg i det iskalde havet i 3 timer. En etter en ble de reddet. Allard klarte ikke å holde seg fast til den livbøyen som ble kastet ut til ham. En av mannskapet på destroyeren hoppet resolutt ut i havet og bandt en tamp/et tau fast i Allards redningsvest og de begynte å dra ham inn. Det tragiske skjedde at redningsvesten ble revet i stykker og Allard, halvveis til redning, ble kastet ut i og forsvant i det frådende havet igjen. 28 av mannskapet omkom, alle de 19 sivile overlevde (oversatte utdrag av de siste timene til Hubert Steve Allard, hentet fra Siste Reise av «SS Henry Bacon»).
Sofie lå igjen i pleddrullen på tofta
I en annen del av Atlanterhavet vest for Lofoten, var livbåten med sørøyværingene oppdaget og de var i ferd med å bli reddet av den engelske destroyeren «HMS Opportune». De la seg tett opptil skipssida. Det var ikke enkelt å ligge stille der i det fryktelige været de hadde. Alle måtte klatre opp nettet som ble kastet ut over rekka. De ropte bare fra skipet at sistemann skulle skyve livbåten bort fra skipssida. En mann var sist. En marinegast på «HMS Opportune» hadde blitt satt til å hjelpe de sivile opp nettet. Han het Len Phillips og var 22 år. Det lå en pleddrull igjen på toftene. Han syns det var for galt å la den gå med den tomme båten og tok den opp. Da rørte den på seg. Det var et spebarn- han bar barnet forsiktig opp der mor og far, søsteren Inger, tanten, og 12 andre nordmenn ventet. Gleden var stor da alle var trygt om bord. Spebarnet var min far Rolf Karls kusine Sofie. Alle de norske flyktningene fra «SS Henry Bacon» kom vel fram til Loch Ewe, Scotland 28.februar og alle flyktningene ble innkvartert i leiren Neilston Camp utenfor Glasgow til etter krigsslutt.
Den tyve år gamle Mason Kirby Burr var kanonskytter på SS «Henry Bacon». Han var en av tre som ble oppfordret til å gi sin plass i livbåten av sin kaptein Alfred Carini. Han gjorde det. Alfred Carini fikk det norske Krigskorset post mortem (etter døden).
Vi bestemte oss for å lage en minnestein.
8.mai 1945 var endelig 2.verdenskrig over. Fortellingen om torpederingen av «SS Henry Bacon» og dødsfallet til Mason Kirby Burr fortsetter St. Hans i 1945.
I Brensvik i Kvalsund kommune var de tvangsevakuerte begynt å komme tilbake. Henrik Juliussen var kommet med sin familie og hadde begynt arbeidet med å gjenreise sitt gamle hjem, de måtte ha tak over hodet før vinteren kom. De hadde blitt tvangsevakuert november 1944 til Tromsø. Da evakueringsordren kom, hadde stesønnene Arne Hansen og Helge Hansen dratt til fjells med en del sambygdinger. Alle ble tatt til fange av tyskerne og sendt til Tromsø. Straks freden kom, la de på vei nordover og møtte restene av hus og fjøs som var helt eller delvis brent opp. Hver dag gikk de langs fjæra og leita etter rækved og annet som kom drivende på land. Det var ikke hver dag havet skylte noe opp. Materialer til bygging var kjærkomment, det var ikke noe å få kjøpt. Henrik Juliussen gikk også sine runder. Den her spesielle dagen gikk han i det samme området der Arne og Helge ikke hadde funnet noe. Han fortalte stesønnene senere at han så «nokka svært» som lå i fjæra, kanskje bare hundre meter borte. Han hadde gått nærmere for å se hva det var. Etter hvert som han kom nærmere, ble det han hadde sett mindre og mindre. Helt nært så han at det var jo nesten ingenting. Bare levninger. Noen beinrester av et menneske.
Under første verdenskrig hadde Henrik vært grensevakt mellom Norge, Finland og Russland. Han lærte den gangen hva han skulle se etter om han kom over en død person. Var det en militær, da skulle han ha et merke rundt halsen. Det merket fant han da han begynte å undersøke levningene. Han så at dette ikke var noen tysker, men en amerikaner, kanskje en alliert soldat som var truffet. Han hadde tidligere funnet flere døde tyske marinesoldater her i fjæra, men de hadde han bare kastet ut i havet igjen. Under krigen var det livsfarlig å ta tyske døde soldater på land.
Det viste seg at dette var soldaten fra «SS Henry Bacon», Mason Kirby Burr. Han skulle blitt 20 år i april 1945. Han hadde vært et av mannskapene det ikke var plass til i livbåten og som hadde gitt sin plass til de sivile sørøyværingene. Den skjebnesvangre fredagen 23. februar 1945 ble han drept momentant og nå ble han funnet her rett etter St. Hans samme år. Fire måneder hadde hans dramatiske ferd fra ute i Barentshavet til Brensvik tatt. Levningene til Henry Mason Burr ble hentet over til USA og han ble begravet på Arlington National Cemetery i Virginia.
Helge Hansen var akkurat fylt tretten år. Han forteller at han husker absolutt alt!
– Jeg vokste opp i Klubbukt og stedet der soldaten ble funnet var like ved, kanskje bare en kilometer unna. Vi har ofte funnet «skatter» i denne store strømkveilen i våres bukt. Vi har til og med funnet flere forliste fiskere som har drevet på land akkurat her. Vi tok straks kontakt med det norske- og amerikanske militæret. De etterforsket dette. De ville jo vite hva som var skjedd. Skipet ble senket langt ute i Barentshavet og så drev levningene hit opp til Finnmark. Hvordan kunne det skje? Etter evakueringa begynte vi å interessere oss for saken. Vi ville gjøre noe med det den yngste bror min, Kalle og jeg. Nå er Kalle død. Jeg er alene igjen med dette minnet. Vi ble enige, bror min og jeg, at vi skulle lage en minnestein. Vi ville at noe skulle stå igjen etter våres daga, noe som kunne vekke folks interesse. «Ka det her er? Kem han her var? Så kan de holde historien levandes. Vi lagde en minnestein. Vi støpte den med spesialsement.
Torsdag 1.sept 2005, ved 60 års markeringen av krigen, samlet vi 30 personer der ute. Steinen var klar og ble satt opp. Det var fint vi kunne samles og holde minnet ved liv. Vi har en arv å ta vare på som må føres videre til neste generasjon. Vi må ta vare på disse minnene. Jeg er glad vi fikk det til det vi planla. Nå får de etter oss ta vare på det.
(f.h) Helge Marentius (1933-2021 på sin 80 årsdag – Foto: Wivi Hansen
Karl (Kalle) Juliussen (1937 -2013) – Foto: Kitty Halvorsen
Et skip av samme type som SS «Henry Bacon». Foto fra US Navy, history.navy.mil
Kilder:
Les også denne spennende boken:
Alotta, R., & Foxvog, D. (2001) The Last Voyage of the SS “Henry Bacon”. Oslo: Tanum
Med støtte fra:
© All rights reserved – Arahavde 2024