Trolldomsprosessene

Trolldomsprosessene i Finnmark, som foregikk i perioden 1600-1692, var en sen utløper av de europeiske trolldomsprosessene. Overalt der trolldomsprosesser foregikk, var statens innvirkning av stor betydning Slik var det også i kongeriket Danmark-Norge. Det er ingen tvil om at staten gjennom kongens makt og embetsmenns virksomhet spilte en avgjørende rolle for prosessens forløp. Øverste embetsmann i Finnmark var kongens befalingsmann på Vardøhus festning. Hans tittel var lensherre fram til 1660 og etter det amtmann.

Konger i Danmark-Norge

• Kong Christian 1V    (1588-1648)
• Kong Frederik 111   (1648-1670)
• Kong Christian V      (1670-1699)
  
  

Embetsmenn i Finnmark

• Lensherre Oluff Pedersen Måneskiold    (1601-1608)
• Lensherre Claus Gagge                             (1608-1619)
• Lensherre John Cunningham                     (1619-1651)
• Lensherre Jørgen Friis                                 (1651-1661)
• Amtmann Christopher Orning                     (1661-1665)
• Amtmann Friderich Schiort             (1666-1667)
• Amtmann Otte Hansen Bielche                  (1668-1679)
• Amtmann Knud Ovesøn Gjedde   (1680-1682)
• Amtmann Hans H. Lilienskiold                   (1684-1701)
  
  

Den kunnskapen man har om trolldomsprosessene i Finnmark, stammer hovedsakelig fra saker ført ved lokale ting. Referatene ble skrevet inn i protokoller som i dag er oppbevart i Statsarkivet i Tromsø. I rettsprotokollene finnes informasjon om hva som skjedde med en person fra vedkommende ble ført inn i rettslokalet til dommen forelå. Kildematerialet fra trolldomsprosessene i Finnmark er unike både i nasjonal og internasjonal sammenheng på grunn av sin fyldighet og detaljrikdom. Tekstene i denne boken er skrevet ut fra opplysninger i de originale kildene, og den opprinnelige skrivemåten av personnavn er delvis beholdt.

Under trolldomsprosessene i Finnmark ble 135 personer stilt for retten.
Av disse ble 91 henrettet, de aller fleste brent på bålet. En slik dødsdomsrate er på høyde med mange områder i Europa der alvorlige trolldomsforfølgelser fant sted. For Finnmark sin del må man i tillegg ta folketallet i betraktning når omfanget av prosessene skal vurderes. På 1600tallet hadde Finnmark ikke mer enn 3000 innbyggere, det vil si 0,8% av Norges folkemengde. Likevel fant 16% av norske trolldomssaker sted der og 31% av alle dødsdommer i norske trolldomssaker ble avsagt der. Disse tallene viser at omfattende forfølgelse foregikk. Andre dommer enn dødsdommer under prosessene i Finnmark var landsforvisning, offentlig pisking og bøter.

Både kvinner og menn ble anklaget for trolldom under prosessene i Europa.
I Finnmark ble 111 kvinner og 24 menn rettsforfulgt for trolldomsutførelse. Tilsvarende forholdstall finner man i mange europeiske områder. Av de 91 som ble henrettet i Finnmark, var 77 kvinner og 14 menn. Det finnes lite opplysninger om alder i kildene. Majoriteten av kvinnene som ble henrettet, 68%, var gifte kvinner. 1/5 av de henrettede kvinnene var, eller hadde vært, tjenestejenter. Mange av disse kom fra steder sør for Finnmark. De fleste av kvinnene som ble henrettet, var bosatt i Vardø og Vadsø og områdene rundt. Vardøhus festning spilte en sentral rolle under prosessene. Mistenkte kvinner satt fengslet i trollkvinnehullet på Vardøhus. Bruk av tortur var utbredt under trolldomsprosessene i Finnmark. De verste tilfellene av tortur foregikk på Vardøhus. Av samtlige båldommer i Finnmark falt nærmere to tredjedeler på Vardøhus. Kun to av disse dommene ble avsagt av menn.

Ofte ble vannprøven benyttet som bevis under en trolldomssak.
Denne prøven ble ansett for å være en Guds dom over trollfolk. Prøven besto i at den anklagede ble kastet i sjøen med hender og føtter sammenbundet. Vannet som hellig element ble antatt å støte det som var urent, fra seg. Fløt personen opp, var det et tegn på at vedkommende var skyldig. Sank personen, var det tegn på uskyld. Vannprøven ble av rettsapparatet ikke regnet som tortur. Av de som ble henrettet under prosessene i Finnmark, gjennomgikk en tredjedel vannprøven. Kun to av disse var mann. Halvparten av vannprøvene ble utført i Vardø. Alle som ble utsatt for vannprøven i Finnmark fløt opp.

Nordmenn og samer levde side om side i 1600-tallets Finnmark, og begge disse etniske gruppene ble berørt av trolldomsprosessene. Om lag fire femtedeler av de trolldomsanklagede i Finnmark var nordmenn og en femtedel var samer. Prosessene i Finnmark gikk hardest ut over norske kvinner. Av norske anklagede kvinner var ni tiendedeler norske og en tiendedel samiske. Av de 77 henrettede kvinnene var seks samiske. Hoveddelen av båldommer under trolldomsprosessene i Finnmark ble avsagt over norske kvinner. Annerledes var det med mennene. Av de 24 anklagede var 16 samiske, og av dem måtte hele 13 bøte med livet. Overvekten av samer kan ha å gjøre med at samiske menn var kjent i Europa for å være kyndige i trolldomskunst, blant annet gjennom fremstillinger i historiebøker. Det var snakk om individuelle utøvelse av tradisjonell trolldomskunst. Særlig hadde samiske menn ry på seg for salg av seilvind til båter, og som sjamaner.

Tidlig på 1600-tallet ble søkelyset rettet spesielt mot samer under trolldomsprosessene i Finnmark, noe som framgår av brev utstedt av Kong Christian1V i 1609. slik sett har det samiske innslaget i befolkningen sannsynligvis hatt betydning for første fase av trolldomsforfølgelsen i Europas nordligste strøk. Båldommene over samiske menn under prosessene i Finnmark ble avsagt før 1640. Trolldomsprosessene i Finnmark var intense, ikke bare vurdert ut fra høyt antall dødsdommer blant de domfelte, men også ut fra sterk konsentrasjon av saker o avgrensede tidsrom. De fleste av dødsdommene ble avsagt i kjeder av trolldomssaker, der den ene saken avløste den neste i hurtig tempo- kjedeprosesser. I Finnmark omfattet denne typen prosesser kun kvinner. Karakteristisk for disse prosessene var de anklagede for det første bekjente av de hadde forsverget sin Gud i himmelen og dåpspakt og inngått en pakt med Djevelen. Gjennom pakten fikk de kraft til å utføre onde gjerninger. For det andre bekjente de at de hadde deltatt på trollkvinnesamlinger, der Djevelen var til stede. For det tredje bekjente de at de sammen med andre trollkvinner hadde vært med på å kaste trolldom over mennesker og dyr med sykdom og død til følge, framkalle uvær, forårsake skipsforlis og jage fisken på land. Dette førte til at nye personer ble mistenkt for trolldom, og disse ble i sin tur innkalt for retten og førhørt. De tre største kjedeprosessene i Finnmark fant sted i 1620-21, 1652-1653 og1662-63. hovedtyngden av båldommer av sagt over kvinner i Finnmark forekom under slike prosesser. Ikke bare voksne personer ble utsatt for trolldomsforfølgelse. I løpet av den siste kjedeprosessen ble også seks småjenter ført til retten, anklaget for trolldom. Disse ble alle frifunnet.

Det var hva de trolldomsanklagede bekjente for retten, som avgjorde om de ble kjent skyldige. Å bekjenne djevlepakt var ensbetydende med å besegle sin egen dødsdom. I likhet med trolldomsprosessene i mange andre europeiske land var det et sterkt innslag av djevlepakt bekjennelser under prosessene i Finnmark. Til grunn for en slik bekjennelse lå en lærd europeisk doktrine, demonologi, som i hovedsak gikk ut på å definere hvem som var Djevelens hemmelige medsammensvorne på jord, hvordan disse skulle pekes ut og hva de var i stand til å utrette. Over hele Europa ble det fra siste del av 1400-tallet til første halvdel av 1600-tallet publiserte en rekke bøker der demologiske ideer ble utlagt. Også i Danmark-Norge kom dette tankegodset inn i lovverk og kirke, og gjennom statens virksomhet ble ideene spredt til alle deler av riket. I 1617 utstedte Christian 1V en forordning der de rette trollfolk ble definert som de som hadde forbundet seg med Djevelselen eller hadde omgang med ham.

Anne Pedersdatter

Anne var en av de rundt 300 menneskene som ble henrettet for trolldom i Norge.  De fleste ofrene for hekseprosessene tilhørte de lavere lag av samfunnet og har etterlatt seg få skriftelige spor. Anne Pedersdatter derimot tilhørte de privilegerte.  Hun var gift med forfatteren og presten Absalon Pedersønn Beyer, venninne med slottsfruen Helvig Hardenberg og deltok ofte på tilstelninger sammen med byens adel.

Hvordan kunne en kvinne i hennes posisjon bli dømt for trolldom?
Tekst fra Bymuseet i Bergen.

Ideene om djevlepakt trollkvinnesamlinger og kollektive trolldomsoperasjoner ble kjernepunkt i de anklagedes bekjennelser under prosessene i Finnmark. Det kollektive aspektet som var implisert i disse bekjennelsene, førte til at mage personer i løpet av kort tid ble beskyldt for trolldom, ført, kjent skyldig, dømt til ild og bål, og endelig brent. De lokale ting fikk stor betydning både med henblikk på å begynne en trolldomsak og på intensiteten i sakene. Loven ble håndhevet ved de lokale ting av nidkjære embetsmenn med stor angst for hva trollfolk i pakt med Djevelen kunne utrette. Den personlige faktor, slik man ser den gjennom embetsmenns påvirkning, hadde derfor mye å si for om det ble innledet trolldomsprosess i et lokalsamfunn. I kirkene ble det forkynt et budskap som bygde opp om djevlefrykt, hvor Djevelens makt og framtoning var vesentlige momenter. Det er viktig å være klar over at de lokale samfunn i Finnmark der trolldomsprosessene fant sted, var overveiende muntlige samfunn på 1600-tallet, opplysning fra de lokale ting og fra kirkens forkynnelse ble spredt muntlig til allmuen. Slik gikk forestillingene om Djevelen og pakten med ham fra munn til munn i befolkningen og ble gjenfortalt av de anklagede i bekjennelsene på tinget.

Tekstene i denne boken understreker det individuelle ved hver person som ble henrettet under trolldomsprosessene i Finnmark. Den enkelte kvinne og mann presentert ved sitt navn. En enkeltes stemme, med sin spesielle valør, kommer til sin rett gjennom vektlegging av hva den enkelte sa under rettssaken. Det ble tydelig hvordan vilkårlige beskyldninger, press under forhør, ledende spørsmål under forhør og bruk av tortur ledet den anklagede til bekjennelse både av djevlepakt og deltagelse på trollkvinnesamlingene- en bekjennelse som ble skjebnesvanger og førte rett til bålet. Ofrene for trolldomsprosessene er i denne boken hedret ved at korrekte historiske opplysninger om hver enkelt person blir vår samtid til del. 

Tekstene blir stående som en påminnelse om urett begått mot enkeltmennesker av et knusende rettsapparat. Men i tillegg uttrykker tekstene mangfold, fantasi, motstand og styrke – og symboliserer dermed menneskelig kraft under alle livets tilskikkelser.

Foto: Fra Willumsen: Steilneset i Vardø
Hvis du drar til Heksemonumentet Steilneset i Vardø, vil du finne alle disse tekstene og mye mer. Vi oppfordrer alle som har anledning til å besøke dette minnestedet.