TO HISTORISKE STIER – POSTRUTA OG NØDRUTA

Postgangen Trondheim-Vardehus amt.
I fra år 1000 til godt innpå 1600 tallet var det en førings og skyssplikt i Finnmark. Folket var pålagt

• å frakte for kongen
• for lagmannen i Hålogaland i rettslige saker
• for biskopen i Trondhjem i geistlige saker
• for sysselmannen
• senere for lensherre i Vardøhus
• for den samme øvrighetsledere i Finnmark
• etter hvert gjeldende for rettsvesenets fogd og lensmann
• for kirkens lønnede embedtsmenn

Dette fikk de ikke betalt for. Alle oppdrag var bedømt like viktige av oppdragsgiver og skulle utføres umiddelbart, også uten hensyn til strøm, vind og værforhold.Mange skip gikk til bunns på grunn av uforstand. I tillegg kunne skyss-karen være midt i sitt arbeid med fiske eller jordbruk og måtte legge alt bort for å føre noen fra sted til sted. De måtte selvfølgelig selv holde båt, seil, redskap og mannskap. Båt og vimpel skulle være utstyrt med Christan 5. monogram – tall og bokstav C5, som var konge mellom 1670 og 1699. Denne føringsplikten ble etter hvert så misbrukt at den ble en stor belastning for folket. Nektet de eller hadde innvendinger, ble skyss-folk straffet med slavearbeid på Vardøhus festning og barn kunne bli tatt fra familien uten lov og rett. Mange misforståelser var det også med språket, fiskeren og kongens lanseknekt forsto ikke hverandre.

Føringsplikt fra tingsted til tingsted
I 1648 kom en forordning hvor det sto at føringsplikten av offentlig embets- og tjenestemann ble fra tingsted til tingsted. Det var gjerne 24 kvartmil (benevnt som 6 weger sjøs) mellom tingstedene. Roerne skulle skifte hver mil og overnatte hver tredje mil (3 mil var benevnt som 1 kenning) Det var 2 roere som var skyss-pliktige og en som ikke var det. Han som ikke var skyss-pliktig ble betalt 2 daler og 8 shilling. Lensherrene reiste på ting hver vår og høst. For eksempel så startet vårtinget i Vest-Finnmark i Mefjord 10.mai og ble avsluttet i Vardø 4.juni. Sorenskriveren gjorde hvert år minst én reise rundt til tingstedene. Denne reisen var langvarig og kronglete da man skulle reise innom en rekke fiskevær i løpet av sommerhalvåret. I vårt område var det Ting på Gåsnes på Ingøy, Mefjord på Sørøya, Hammerfest og Hasvåg på Sørøya. Ved enkelte tilfeller ble sorenskriveren supplert med lensherren på ting-reisen. Det ble også avholdt ting om vinteren, men disse ble som regel avholdt i Vardø, med noen små avstikkere til nabobygdene Vadsø og Kiberg. Med ujevne mellomrom ble det også avholdt egne ting-samlinger for den samiske befolkningen.

I tingbøkene finner man navn på skyss-skaffere i Hammerfest landsogn allerede 100 år før det nevnes noen i det indre sogn. Da var det navn lagt til stedsnavn som Forsøl, Mefjord, Hammerfest og Grunnvåg. Det er ingen opplysninger om skyss-skaffere fra det indre sogn, slik som fra Kvalsund. Den eldste nevnte skyss-skaffer i Kvalsund sogn er Anders Persen i 1694. Senere ble han omtalt som lensmann.

Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten)
Postgang-ruten mellom Trondheim og Vardøhusfestning var av stor betydning for Norge. Nordområdet hadde lenge vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen (1611-1613) resulterte i at områdene i nord til og med Vardøhus amt, (Lenet utgjorde i geografisk utbredelse det nåværende Finnmark fylke), ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium. Danmark-Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og ut mot omverden. Christian 4. var konge på denne tiden (1588–1648).

Postgangen på Nord-Norge opprettes
Ulrik Frederik Gyldenløve var stattholder i Norge fra 1664-1699. Han fikk opprettet postgangen på Nord-Norge på 1660-tallet. I 1663 ble det tatt initiativ til postgang på Nordlandenes amt som i dag er Nordland og Troms fylker.

Fremkommelighet og ble for problematisk og gjorde at det lenge ikke var aktuelt å forlenge postruten inn i Vardøhus amt.

Foto: Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder i Norge 1664-1699, maleri av ukjent kunstner

I 1665 ble det gitt ordre om å få i gang regelmessig postgang.

I 1694 ble postgangen forlenget gjennom Vardøhus Amt til Vardøhus festning, en strekning på omtrent 800 km. Det var forbausende lite brev med i den første lasten, kun 41 sendinger. Før 1708 var det ikke vanlig med skole og derfor var det heller ingen brevskriving. Meget få kunne lese og skrive.

Til denne strekningen valgte myndighetene ut 22 postbønder/postsamer.

Ruten ble delt i tre:

• Trøndelag
• Nordlandenes amt
• Vardøhus amt.

Posten mellom København og Vardøhus kunne ta et halvt år vinterstid og noen måneder kortere om sommeren. Postgangen ble langsom og upålitelig både på grunn av naturens hindringer, og fordi postbøndene/postsamene kunne være på fiske langt hjemmefra. Da ble posten liggende, kan hende i ukesvis. Om man bare kunne frakte posten sjøveien i et sveip, ville turen blitt unnagjort på 21 døgn. Christian 4 tok denne turen selv i 1599.

Foto: Christian 4. maleri av Peter Isaacsz. Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg. Public domain

Postsamer
Mellom 1686 og 1719 er to mann nevnt på Klubb Kvalsund samers strekning, Nils Mortensen og Nils Pedersen. De skulle føre kongens post. I tillegg ble 4 postsamer oppnevnt. Føringsansvaret for Klubb Kvalsund samer var fra Komagfjord.

Hele postruten startet den gangen med at en soldat startet fra Trondhjem og en fra Vardøhus festning. Der de møttes i Vardøhus amt, byttet de post og gikk tilbake der de kom fra. Underveis skulle de ha hjelp av og følge med oppnevnte postbønder/postsamer. Hjelpen gikk i å ha føring der det gikk med båt og med hest over land. Alt føringsarbeid var ulønnet fram til 1703, men de hadde skattefritak. I tingbøkene fra denne tiden leser man at det var 6 mann oppført som postførere til sjøs og til lands og lønnen var 1 riksdaler pr.år.

1710 var det registrert 7 postsamer og 1 springmann i Kvalsund. En springmann hadde også skattefritak, han var for eksempel en skyss-kar som fraktet folk over Kvalsundets værharde strøm. De betalte ikke skatt, men det ble spesifisert at de skal betale skatt til neste år. Dette ble en kostbar ordning etter hvert og de måtte redusere på antallet postsamer. Enda i 1743 var denne ordningen. Da amtmannsetet flyttet til Alta i 1739, ble det bestemt at posten kunne gå hver annen måned og ikke lengre enn til Alta. Posten som skulle videre ble sortert ut ved Vollstrand  i Langfjord og resten ble sendt videre til Alta.

Posthistoriker Schou mener de hurtig måtte ro eller seile og overta føringen av de som hadde rodd eller seilet fra Talvik sogn, Sopnes, Isnestoften eller Vollstrand. 2 ganger i året skulle de føre posten fra Komagfjord til Kvalsund, videre til Repparfjordbotten og så føre all post til Hammerfest som skulle til Ytre Vest-Finnmark. Ofte måtte de også ro videre derfra, kanskje til Kjelvik eller helt til Vardøhus festning.

I 1768 ble det bestemt at det skulle være to postlag i hvert sogn og at posten skulle gå 8 ganger i året. Posten ble enda rodd i åpen båt 8 ganger i året. Anders Iversen fra Kvalsund er nevnt som postfører i 1776. Enda i dag kaller man dalen fra Hatter til Porsangerfjorden for Postdalen. Posten ble levert ved Olderfjord i Porsanger, en tid på stedet Kistrand. Den ble rodd over Porsanger av det distriktets postsamer til Hestnes og båret på ryggen over Porsangernes til Laksefjord. Derfra ble posten rodd eller seilt av Laksefjords postsamer til Hopseidet, båret over eidet på ryggen og rodd til Norsk-gammen. Tanafjordens postsamer fikk posten videre til Smalfjord i Tana. Den ble båret derfra til Varangerbotten og rodd og seilt av Varangersamer til Vadsø de år amtmannen var der (1701-1740). Før 1701 ble posten båret/seilt/rodd til Vardøhus festning. Det kunne ta 14-16 uker å få et brev fra Trondhjem. Det kostet å sende post. I 1723 var porto 24 skilling. I 1776 var porto 16 skilling. Postsameordningen varte fram til 1860, da ble den avløst av en enkel postfører som påtok seg landtransporten alene.

Omkring 1700tallet kom amtmannen i egen båt. Erich Lorck hadde vært hvalfanger og var skyssmann i mange år. Først rundt 1770 fikk amtet en egen båt innredet for hans virke.

Fra postetappe til postetappe
Inntil 1720 var det 11 postgårder i Troms. Avstanden mellom postgårdene er tolket som postetapper. Helt fram til Vardøhus festning ble det etter hvert 90 slike postgårder/postetapper. Avstanden mellom hver postetappe over land var omtrent 12,5 km.

Posten fra Troms kom til Alteidet som var første postskifte i amtet. Man antar at landstrekningen over til Langfjordbotn utgjorde en postetappe. Deretter ble posten sendt videre med båt ut Langfjorden til Langnes, så fulgte nok en båtetappe over Altafjorden til Korsnes. Derfra ble posten fraktet gjennom Vargsund til Klubben i Repparfjorden før den ble sendt inn til bunnen av Repparfjorden, etterfulgt av en landetappe tvers over halvøya til Smørfjorden. I Repparfjordbotten er det et gammelt eiendomsnavn – Vardevollen. Når postfører skulle over Repparfjordelva, gikk han gjerne over på denne vardeplassen, den sikreste plassen.

Postekspress
Fra 1723 ble en ny ordning iverksatt. Posten skulle bli fulgt av én postfører hele veien. Han ble kalt postekspress. Han skulle benytte postbøndene/postsamene til å transportere seg og postsekken. Med denne ordningen tok det tre måneder å få sendt post fra Trondhjem til Vardøhus amt (Alteidet). I nesten 20 år ble posten sendt 2-4 ganger i året. I 1740 ble det bestemt at posten skulle fraktes

• hver fjortende dag gjennom Innherad (fellesbetegnelse på de mektige jordbruks- og skogdistriktene omkring den indre delen av Trondheimsfjorden), og til Nord-Norge hver annen måned, altså 6 ganger om året.

Det var mange klager på postgangen. Frekvensen på framføringstiden bedret seg utover mot 1800, det var langt igjen til ukentlig postombæring slik de hadde i Sør-Norge. Et brev mellom Hammerfest og København tok nok tre måneder.

Kjøpstedene etableres
Handelsmenn i Bergen og Trondheim hadde sterke økonomiske interesser i Nord -Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Borgerne i Bergen og Trondhjem mistet eneretten de hadde på handel med Nord-Norge i 1789. Da ble det etablert 3 kjøpsteder i Nord- Norge: Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794. Alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverdenen. Postforsendelse hadde, før postvesenet fikk etablert postgang på Nord- Norge, vært med tilfeldig transport med jekter på vei sydover til for eksempel Bergen eller på vei nordover fra Bergen (leilighetstransport).

Hvordan kjøpstaden Hammerfest, opprettet i 1789, ble knyttet opp mot hovedpostruten er ikke kjent. Posthistoriker Schou beskriver klager fra kjøpmenn i Hammerfest. De klaget over den langsomme postgangen sørover blant annet fordi posten ble forsinket i Alta. Postgangen mellom Hammerfest og Alta kunne ta 2-3 uker. Det tolker vi slik at en bipostrute var opprettet mellom Hammerfest og Alta uten at etableringsår kommer frem. Postgangen i denne bipostruten kan ha vært landpost over Kvaløya, deretter sjøpost gjennom Vargsund og inn/ut Altafjorden. Det ble opprettet flere bipostruter som gikk ut fra hovedruta andre steder, f.eks Talvik- Loppa.

Før dampskip var det en svensk postrute
Hammerfest var Norges og trolig verdens nordligste by. Til å begynne med økte folketallet svakt og befolkningsmengden var i 1835 bare kommet opp i om lag 400 innbyggere. Deretter skjøt imidlertid befolkningsveksten fart. Handelshusene i Hammerfest, bl. annet Buck &co, klaget over den langsomme postgangen. Alta fikk etter hvert en større rolle som poststopp. Kåfjord vokste etter hvert innover på 1800tallet. Det ble gruvedrift og oppgangstider. I tillegg fant de ut at det var enormt mye tid å spare på å føre post over til Kautokeino-Torneo. Der var det en svensk postrute som gikk mellom Helsingør og Torneo og posten brukte bare 12 dager på den ruten.

For å forstå postgangen og utfordringene postfolkene må ha møtt på, er det viktig å huske at amtet var stort i utstrekning, omtrent som hele Danmark, men hadde en meget liten befolkning. I 1801 bodde det bare 8 000 mennesker i hele amtet.

Postkontor opprettes
Frem til 1804 ble postgangen på Nord-Norge administrert fra Trondhjem, og det fantes ikke postkontor på strekningen, bare postekspedisjoner eller poståpnerier. De var lagt i stor grad der øvrigheta bodde- fogdegårder, amtmannsgårder og sognepresten. De hadde alle nøkkel til postsekken. Først i 1804 ble det første postkontoret opprettet.

Posten ble båret på ryggen over Kvaløya
I 1804 ble det bestemt at posten skulle føres hver 3.uke. Slik sjøpost gikk mellom Kvalsund, Hammerfest og Alta i årene 1804-1812 og dermed også under Napoleonskrigene som faller innenfor denne perioden. Når det ikke gikk å føre posten sjøveien ble den båret over Kvaløya. Den ruten gikk med en mann som bar posten på ryggen fra Hammerfest over sydlige del av Salsfjellet, forbi Rypefjord, opp Indrefjorddal til høyeste fjell på sydvestsiden av Kvaløys høyeste fjell Svartfjell. Ruten kom ned ved Storbukt øst for Stallogargo. Så ble post og postfører ført over sundet til Kvalsund med båt. Postfører bar posten videre langs Repparfjords vestside til Fjordbotten, hvor en uthvilt postfører tok over og bar videre opp Repparfjorddal og over Hatter. Det finnes enda merker etter poststien sydvest for Svartfjellets mest utilgjengelige høydedrag i en høyde på ca. 550meter. Det fortelles også at postfører hadde en rute fra Kvalsund, opp Kvalsunddalen mot Saltvann, langs Nussur og ned gruveveien mot fjorden. Fra våren 1813 ble postgangen gjennomført hver 3.uke, til sjøs og til lands. Fra Alta til Kvalsund med 1 båt og 2 roere og fra Kvalsund til Hammerfest over land slik som tidligere.

Napoleonskrigene
Engelskmennene bombarderte København i 1807 og stjal med seg hele den dansk-norske flåten. Da havnet Danmark-Norge i krigen på Napoleons side. Hovedmotstanderne var Storbritannia og Frankrike. I oktober 1813 tapte Frankrike og Napoleon slaget ved Leipzig. Den dansk-norske kongen Fredrik 6. ble tvunget til å gi Norge til Sverige – Sverige hadde støttet britene under konflikten. Norge ble da svenskenes belønning for innsats på slagmarken. Disse begivenhetene førte til en endret hverdag for det norske postvesen

Under kongefellesskapet med Danmark hadde Norge vært en del av et enevelde. Under store deler av denne tiden var det Generalpostamtet i København som hadde administrert den norske posten. Kongen og hans råd hadde avgjort saker av større betydning, etter innstilling(anbefaling). I 1814 ble Norge en selvstendig, konstitusjonell stat i union med Sverige. Det førte til at Generalpostamtets oppgaver ble overtatt av et norsk departement. I viktige saker ble det heretter Stortinget og regjeringen som ble avgjørende instans.

1814 – ingen representanter fra Nord-Norge
Nord-Norge hadde vesentlig dårligere postbetingelser enn resten av landet. I de historiske dagene i 1814 skulle representanter fra hele Norge møtes på Eidsvoll. Det kom ingen representanter fra Nord-Norge fordi postgangen var så langsom at det ikke ble mulig å avholde lokale valg i tide. Det kom heller ingen representanter til det etterfølgende overordentlige Storting høsten 1814.

Posten må stå på egne ben
Postvesenet gikk fra å bli styrt av en eneveldig monark til å bli politisk styrt. Dette fikk store konsekvenser for utviklingen av kommunikasjonene i Norge. Postvesenet måtte, akkurat som den norske stat i tiden etter 1814, stå på egne ben.

Borgerne skulle behandles mest mulig likt. Ifølge denne tankegangen var Statens rolle å ivareta de allmenne interesser. Gjennom Postvesenet kunne det spres opplysning, kunnskap og nye ideer. Gode postforbindelser ville bidra til meningsutveksling og diskusjon. Svært mange så betydningen av forbedret kommunikasjon. Ledende personer var tydelige på at landet, nasjonen og folket måtte knyttes tettere sammen. For å klare det måtte det bygges en bedre infrastruktur, noe som var bra for fellesskapet. Nyheter, aviser, blad, informasjon, og folk måtte få bedre mulighet til å flyte rundt i landet.

Dampmaskiner på land og på vann
Norges og Postvesenets første, selvstendige skritt falt sammen med en annen viktig omveltning i Europa – starten på en dampdrevet kommunikasjonsrevolusjon. Der det var mulig hadde all transport av post gått over land.

I fra Hammerfest sørover hadde det i mange år gått postrute fra Alta til Sverige og sørover derfra til Helsingør. Men på grunn av resultatet av urolighetene før og etter 1814 ble dette vanskeligere. Nå ville de opprette en sjøpostrute. Seilskuter ble kjøpt inn. Det var ikke så vellykket- flere forliste, de var ikke bygget for å møte den norske kysten og været de møtte på.

Heldigvis var allerede dampskip tatt i bruk fra 1807. I England hadde de hatt dampskip i posttransport fra 1812. Den norske stat ved Finansdepartementet, kjøpte 2 dampskip for å kunne tilby større regelmessighet i postgangen. Skipene het «Constitutionen» og «Prinds Carl». Ikke minst for Nord-Norge fikk dampskipstrafikken stor betydning.
En reise fra Trondhjem til Hammerfest
Nok et dampskip ble kjøpt inn fra England og dette ble gitt navnet «Prinds Gustav». Skipet ankom Trondhjem den 15. januar 1838 og gikk i rute mellom Trondheim og Tromsø/Hammerfest hver tredje uke fra mars til september, og var det første dampskipet på ruten. Første avgang fra Trondheim var 5. mars 1838. Skipet tok både post og passasjerer. Blant skipets førsteplasspassasjerer fra Trondheim på denne første turen var proprietær Hagen til Tromsø, kjøbmann Buch til Skroven, jomfru Øien til Bodø og kandidat teolog Krog til Alstadhaug. Turen fra Trondheim til Tromsø tok ca. fem dager, og videre tre dager til Hammerfest. Da var en hviledag i Nærøy, en hviledag i Bodø og to hviledager i Tromsø lagt inn i ruteplanen. Denne frakten revolusjonerte både postgangen og samferdselen i Nord-Norge. Et brev fra Christiania brukte nå bare 9 dager i seilingssesongen. Det var imidlertid forbudt å ha med egne brev på en slik tur. Det var enda dyrt å sende post og man kunne spare inn mye ved selv å være postbud. Vinterstid måtte man fortsatt ty til den gamle båtposten.

De så stadig til England
I utgangspunktet var ikke postvesenet opprettet for allmenheten. Likebehandlingsprinsippet og liberale verdier som var blitt hevdet etter 1814, ble allikevel satt til side og prisene på å sende post økte. De skulle finansiere dampskipene og ville at portoen skulle dekke det. Det kostet 16 shilling å sende et brev fra Christiania til Bergen. En vanlig mann måtte jobbe en hel dag for å ha råd til dette.

De innså at de på sikt måtte gjøre noe med prisnivået. De så til England igjen. Der hadde de senket prisene slik at flere hadde råd å bruke postvesenet. Enhetspris på 1 penny var blitt innført. Norge senket prisene noe, slik fikk flere mulighet å benytte seg av postens tjenester. Portoreformen i Norge gikk gradvis og i 1855 innførte vi enhetsporto og frimerket. Postverket behandlet 77 millioner brev i 1905. Det gir i gjennomsnitt en formidabel årlig vekst på vel 5,5% fra 1806. I dette tidsrommet økte folketallet bare med 1% om året, så det skjedde en voldsom vekst i virksomheten til Postverket.

Forenklet kan vi si at under unionstiden med Danmark måtte folket henvende seg til Postverket for å hente eller sende brev, under unionstiden med Sverige kom Postverket til folket.

Passasjerer-godt kledd
Etter 1814 var det fra tid til annen med passasjerer med postføringsbåtene. Det var ellers ingen annen mulighet for folk å komme fra sted til sted om de ikke hadde egen båt. Det sier seg selv at riktig bekledning var særs viktig når man reiste i åpen båt. Mange embetsfolk hadde reist i mange år og hadde en erfaring de delte med andre reisende.

• For vinterferdsel kunne de ha ulveskinnspels, oterskinnskantet lue, i en kleskiste kunne de ha pesk av reinskinn med bjørneskinnskrave og hvite komager.
• For reise om sommeren kunne de i tillegg ha engelsk frakk, laget av ull.

Posthornet gjaller i Repparfjord
Henrik Mansika, som bodde på Øvre Solbakken nederst i Repparfjorddalen, var en postfører rundt 1870. Det ble fortalt at om han var i skogen eller jobbet med noe annet og hørte posthornet fra postføringsbåten som varslet om den kom til uvanlig tid, da gjorde han seg ferdig og klar til å føre posten videre. Han bar posten fra Fjordbotten til Olderfjord i 1870. Da veide en slik postsekk ca. 20 kg. Om sommeren bar han den på ryggen og om vinteren brukte han rein og pulk. I Fjordbotten hadde han kanskje fått postsekken av J.P. Finstad. Han var skipper på en 4 ½ roms båt med snesegl, var postfører og bodde i Fiskelv, litt syd for Gjevebukt. Sammen med seg i føringen av post er det nevnt at han hadde med seg Hans Dahl og Peter Gagama. For å ha hjelp til å bære den økende mengden post, hadde Mansika med seg en mann, han Johan Petter Hansen.

Fra Gårelv til Olderfjord
Det var en drøy tur fra den første gården i Repparfjorddalen som het Gårelv, til Olderfjord. I 1870 ble det bygget et hus de kalte Raksevarrestua oppe på Hatterkjølen. Det skulle holdes åpent for postens folk og andre reisende for en taksert godtgjørelse. Johan Fredrik Frantzens etterfølgere ble av de første oppsitterne på Raksevarre. Han sjøl hadde vært postfører i Kvalsund i sin tid. Etter hvert ville Henrik Mansika flytte til Hammerfest. Det ville Johan Petter Hansen også, da ville Solbakken stå uten oppsitter.

Per Mathisen søkte om å bli oppsitter mot 80kr året i lønn. Han fikk avslag begrunnet med at det var for kort vei derfra til Raksevarrestua. På denne tiden gikk det post hver 8.dag fra Solbakken. Både lensmannen i Kistrand og Kvalsund og Hammerfest og handelsmannen i Kvalsund mente dette var nødvendig. I 1878 hadde lensmann Grape i Kistrand et viktig oppdrag i Hammerfest. Han var i følge med postfører og en skysskar. En halvmils vei fra Øvre Solbakken ble de overrumplet av et forferdelig uvær og hadde de ikke møtt på folk, kommet i hus og fått mat ville de ikke overlevd. De var alle tre reisevante. Tidligere, ble det fortalt, hadde 3 personer gått den samme veien. To av dem kom fram til Solbakken etter 1 1/2 døgns tur, den tredje kom bort fra de to og kom fram etter 3 døgn med store frostskader og lite liv.

Postførselen gjennom Kvalsund hadde stor betydning. Den hadde vart fra lenge før det ellers i vårt land var lagt til rette for postframføring. De ville på alle måter trygge postførers arbeid og planla og gjennomførte veibygging i kommunen. Alle deler av Kvalsund syntes hver tur var like viktig, og det skulle ikke være i deres del av ruta postfører skulle møte problemer.

Skyss-stasjoner i Repparfjord og Kvalsund
I fra 1839 kom «D/S Prinds Gustav» i fart på Finnmark. Den anløpte bare Kåfjord og Hammerfest. Det var enda behov for folk i Kvalsund for postføring til sjøs og til lands. Nå fikk postfører, for bruk av egen båt, redskap og eget arbeid, 40 shilling og 24 shilling for 2 av de 4 mann han måtte holde. Mannskapet ble kalt for røyert. En betegnelse som skrev seg fra marinen. En norsk menig, fullbefaren dekksmann var en røyert. Roerne hadde hatt tjeneste på norsk fregatt. Senere kunne de ble postførere og lensmenn. Gjennom Vargesund var det mulig å bli med på postføringbåt til Hammerfest og Kvalsund. Men, postføringarbeidet var på akkord til den billigste og da kunne en ukjent vinne anbudet med en for lav pris og en lokalkjent postfører tapte. De nye tok litt lettere på det å ta med passasjerer. Mange ville reise og i 1860 ble det opprettet en offentlig skyss-stasjon i Repparfjord og Kvalsund. Den som fikk oppdraget å etablere en slik tilsigelsesstasjon, fikk et lite årlig bidrag på 12 kr pr år. Denne ordningen varte i ca.25 år.

Lokalruteskip i 1870, men postfører-yrket fortsetter
Det tok 30 år før det kom lokalruteskip i 1870. Da først var det slutt for postførere i Kvalsund å forlate fiske, torvmark og slåttemark i den korte sommeren for å føre post. Det tok mange år før kystskipene tok med post helt til Øst-Finnmark. Postføringen fra Kvalsund til Gjesvær og Kjelvik fortsatte i mange år. Det ble mindre brev med i postsekken for mye av posten ble ført over land fra Talvik-Alta, Karasjok, Tana, Vadsø og Vardø. Det var mer pakker i postsekken. Hammerfest hadde fått apotek i 1835. Medisin mot forkjølelse og tannverk ble pakket ned og ble båret og rodd med største forsiktighet, så det kom helt fram. Det tok 2 hele generasjoner før det kom vei over Hatter.

Kokelvfolket hentet posten selv
I alle år hentet Kokelvfolket posten sin selv i Olderfjord. Enten gikk de eller kjørte hest over Eidet. Postmengden var i minste laget for å få tilskudd, allikevel viste statistikken fra den tiden at hver borger i Hammerfest fogderis 5 kommuner sendte 17 brev pr år.Framskrittet brøytet seg fram. I 1900 var det bare poståpneri i Kvalsund for Kvalsund herred. Det hadde eksistert helt fra 1803 og var plassert hos handelsmannen på Kvalsund handelssted. I 1897 ble Nils Olsen på Stennes spesielt nevnt flere ganger. Han var postbetjent der.

Poståpneri og Brevhusfunksjonen
I 1900 kom en brevhusfunksjon både i Repparfjord, Næverfjord og Sjåholmen. Saraby fulgte etter og i 1912 fikk Revneshavn og Kokelv. Stallogargo fikk brevhus i 1920 og Fægfjord i 1929. Slik utviklet posten sitt tilbud på alle små plasser rundt i kommunen.

Takk til Siren Hjertenes, Museumskonsulent ved Norges Postmuseum, for kvalitetssikring av min tekst.