Hammerfest by

Med en forsvarsvilje som før var utenkelig

Maleri av Arne Stangvik, Hammerfest. Det eies av Hoddø, Rypefjord, som har gitt tillatelse til bruk i denne sammenhengen.

Det så virkelig mørkt ut da amtet under en slik tilstand også fikk krigen like innpå stuedøra. Hittil hadde ingen fiende for alvor truet tilførselsveien langs kysten, livsnerven i Finnmarks økonomiske liv. Men, denne gangen gjaldt det en stormakt som behersket havet, og kunde true trafikken selv på disse fjerne kystene i nord. Likevel ble kampen tatt opp, med embetsmenn, handelsmenn og innflyttede fiskere og sjøfolk i spissen. Snart kom også Finnmarks-almuen selv med, og den ble til slutt grepet av en forsvarsvilje som før var utenkelig (Ytreberg, 1942).

Det gjaldt å verne hjem og arne
Bortsett fra Vardøhus festning og skjøttebåtene i Christian IV’s dager, hadde Finnmark i nyere tid ikke hatt noe forsvar. Almuen var helt uten militær øvelse, og selv om det fantes både modige menn og gode skyttere blant dem, manglet de trening og disiplin. Allerede etter krisen i 1801 (slaget på Københavns red) hadde regjeringen begynt å forberede et bedre forsvar nordpå. Det ble opprettet en «frivillig kyst-melice», men hjelpemidlene var små. Almuen ble i 1804 ført i ruller, og våpenføre menn fra 15 til 60 år kunde innkalles til øving to ganger om året. Fogden skulle sammenkalle almuen og forklarte dem at det gjaldt å verne egen heim og arne. Samtidig skulde de i fogdens nærvær avlegge troskapsed, som de skulde gjenta ord til annet, og til slutt med blottet hode rope «Kongen leve» (Ytreberg, 1942).

Først troskapsed, så et rungende «Leve kongen»
Våpen var det smått med. En del geværer fantes nok, og de som hadde råd, kunde få sendt gevær og bajonett fra arsenalet i Trondheim. De fleste fikk klare seg med «en lang stokk av 2 1/2 alens lengde, hvor på enden anbringes et skarpt jern til å stikke». Sorenskriver og foged reiste omkring fra sted til sted og organiserte kystvernet. På samlingsplassene ble heist flagg og satt opp kanoner, og det ble saluttert når troskapsløftet var avlagt. Almuen ble til oppmuntring traktert med brennevin, som øvrigheten eller handelsmennene spanderte. Almuen skulde selv velge «sogneanførere»; men disse ble som regel foreslått av fogden (Ytreberg, 1942).

Islandsk lav skulle erstatte korn
Så kom i september 1807 meldingen om at Storbritannia og Danmark-Norge var i krig. Foreløpig kjente man seg trygg; for vinteren nærmet seg, og så lenge den varte, ville nok fienden holde seg borte. Men utpå våren 1808 måtte man gjøre seg klar til å møte farene, både de indre vansker og den ytre fiende. Mangel på livsmidler var den verste trusselen, og det ble delt ut brosjyrer til veiledning i bruk av islandsk lav til å blande i maten. De livsviktige handelsstedene og faktoriene måtte trygges best mulig, og kystvern og varslingstjeneste måtte organiseres. Under dette spilte igjen handelsmennene en fremtredende rolle (Ytreberg, 1942).

Nå ble varder bygget
Sjefen i forsvaret var amtmann H. M. Krogh, og sammen med ham virket den nye fogden Aarestrup. I april 1808 sendte fogden sirkulære til alle lensmenn om at almuen overalt, med alle midler, måtte søke å møte et fiendtlig angrep. De som manglet krutt og bly til sine rifler, måtte skaffe seg det nødvendige hos de handlende. Fogden skrev også til handelsmennene om å sikre hver sitt sted ved å oppføre varder, så almuen i påkommende tilfelle kunde få hurtig varsel. En rekke slike varder ble da også oppført, unntatt i Repvåg der landet var for flatt og naboene for langt unna. Man kalte det «å sende hærpil» et slikt varsel om ufred brukte 8 dager fra Oslofjord til Vardøhus festning. Man tente på varder på alle de høyeste toppene i hele Hammerfest og Kvalsund (Ytreberg, 1942).

Hver mann skulle ha ½ pund krutt, 30-40 kuler, flintstein og øks, ikke øve unødvendig, men spare på krutt og bly.
Under den foreløpige ordningen dette året ble lensmennene i en rekke sogn satt til anførere, men flere steder også handelsmenn. I Handelsstedet Talvik hadde kjøpmann Schwensen overkommandoen, mens faktor Aagaard ble overdratt å sikre Handelsstedet Jupvik i Leirbotn med hjelp av omboende allmue. I Handelsstedet Hammerfest var handelsmann Klerck (Handelsstedet Kvalsund) øverstbefalende. I faktor Aagaards instruks heter det at hver mann skulde være forsynt med 1/2 pund krutt, 30-40 kuler, 6 flintesteiner og øks, eller i mangel derav med spyd, båtshaker o. l. De som hadde gevær, skulle øves i å la fort og skyte sikkert; men det måtte spares på krutt og bly. Ingen måtte hindres i å drive fiske; men det burde likevel være 20-30 mann i nærheten til enhver tid (Ytreberg, 1942).

Nå fikk de også kanoner og krutt
Allerede i mars 1808 hadde stiftets ivrige biskop M. B. Krogh bedt om våpen fra arsenalet i Trondheim, og i løpet av sommeren kom også en del geværer og ammunisjon til kystvernet i Finnmark. Borgerne i Hammerfest, som under hele krigen viste seg som varme patrioter, bad om kanoner og krutt. De fikk da også nok til å opprette et par batterier, som skulde komme til å gjøre sin nytte (Ytreberg, 1942).

Vi kriget også med svenskene
Også med Sverige hadde man krig, og det ble drevet våpenøvelser både i Alta, Tana og Kautokeino, med sikte på å møte et overfall fra den kant. Blant dem som ledet øvelsene her, var handelsmann Paul Balchen i Tana. Han holdt også våkent øye med fjellfinnene, og alle svenske handelsmenn skulde arresteres og deres varer beslaglegges. Men under hele krigen inntraff ikke noe av betydning på denne kanten og i 1809 sluttet Danmark-Norge fred med Sverige (Ytreberg, 1942).

De fryktet brittiske fartøyer, kornskuter måtte ikke bli oppbrakt
Annerledes ble det langs kysten i 1809. I begynnelsen av juni gjorde et engelsk krigsskip på 40 kanoner angrep på Kildin-øya og Kola i Russland. På tilbakeveien ble det observert fra Vardø, og lå til ankers i Handelsstedet Hamningberg. Kommandanten på Vardøhus sendte da ekspressbud til faktor Bang i Handelsstedet Kjelvik i Honningsvåg om å stanse det fartøyet som var på vei fra Trondheim med proviant og våpen til festningen. Budet gikk videre til handelsmenn og lensmenn, med beskjed om å varsle alle dansk-norske skip i dette farvannet. For handelsmenn og allmue var det selvsagt om å gjøre at ikke kornskutene skulle bli oppbrakt. Man ventet flere slike fra Bergen, Kristiansund og Trondheim på vei til Arkangel for å hente kornvarer. For å kunne varsle disse, utrustet man ved frivillige gaver fembøringen «Trofast» til å krysse ved Nordkapp og holde norske skuter underrettet om fregatten. Fembøringen førtes av en skipper Sand, hvis slupp lå i Repvåg. Han hadde foruten sine egne 4 mann også 16 finnmarkinger med på båten. Flere av dem var samer, antakelig flinke skyttere, men et par stykker ble senere dømt for å ha rømt fra tjenesten (Ytreberg, 1942).

Kaptein Schultz` farefylte seilas
Det var i alt tre engelske orlogsbrigger, «Snake», «Nightingale» og «Fancy», som denne sommeren krysset under Finnmark. Tross all forsiktighet ble flere skuter oppbrakt av dem, og selv kystbefolkningen ble utsatt for overfall, som vi siden skal se. Under disse forholdene ble det utført mangen bedrift både på land og sjø. En snarrådig og driftig kar må kaptein Schultz på briggen «Eolus» av Bergen ha vært. På reise til Arkangel ble han jaget inn under Sørøya av en engelsk fregatt. Da fregatten skjøt skarpe skudd for baugen av briggen, forlangte styrmann og matroser å få gå i skipsbåten og søke land, mens kapteinen selv ble ombord. Mannskapet hadde liten glede av sin flukt, for fregatten gikk etter dem og tok dem snart ombord. Imens hadde kapteinen styrt briggen mot land. Så snart fregatten hadde tatt skipsbåten, gikk den etter Schultz igjen. Han ble praiet og fikk ordre om å styre fra land, men svarte tilbake at det var uråd i slikt overhendig vær, nu da har var uten mannskap. Det var vestnordvest kuling og svær sjø, så skipet lå med skansedekket i vannet under presset av alle seilene som var satt. Til slutt kunde fregatten ikke våge seg nærmere land, men måtte snu og gi opp seilene, og stå utover igjen for revet mersseil. Imens kom briggen nærmere under land, og så snart kapteinen var utenfor skuddhold, braset han bogseilen fulle og satte kursen inn under Sørøya. I tykt vær med snøsklett styrte han innover fjorden, og skjønt han var alene, klarte han å berge bramseil og klyver, som hang løse og var nær ved å bli slitt i stykker. Hele neste dagen måtte han krysse, uten å få los ombord, skjønt han hadde heist flagg. Til slutt styrte han på egen hånd innover Altafjorden, og her kom det endelig en båt med tre mann, som hjalp ham å føre skipet inn til Handelsstedet Bossekop (Ytreberg, 1942).

Korntransporten fra Russland var i fare
Ikke alle slapp så billig fra det. En hel del skuter, både norske og russiske, ble i disse årene oppbrakt av de engelske krysserne utenfor kysten. Især var det farvannet ved Nordkapp som var utrygt. Bare i 1809 ble det tatt flere skuter fra Bergen og Kristiansund på vei til Arkangel for å hente korn. Heldigvis skjedde det alltid på opptur, før de hadde fått noen last.

Samme året fikk selve Finnmark en direkte og alvorlig føling med krigen, ved hendelsene på Hasvik og Hammerfest (Ytreberg, 1942).

Det engelske flagget ble heist på Hasvik havn
På det gamle handelsstedet Hasvik på Sørøya hadde siden 1791 Christian P. Killengreen vært handelsmann. Stedet lå utsatt til, og sommeren 1809 ble det overfalt og plyndret av fienden. Vi kjenner hendelsenes gang dels fra Killengreens egen beretning, dels fra tingsvitne av en mann som fulgte med det engelske fartøyet. Det var om ettermiddagen 4. juli 1809 at den engelske kutterbriggen «Snake», på 18 kanoner og ca. 100 manns besetning, løp inn på Hasvik hamn. En båt ble satt ut for å lodde dybden, og Killengreen praiet folkene og spurte:

• Kommer ikke kapteinen i land?
• Han kommer vel siden, svarte de.
• Hvor hører skipet hjemme?
• I Christanssand, var svaret.

Så snart briggen hadde kastet anker, ble to bemannede båter satt i land, og det ble skutt skremmeskudd fra briggen og båtene. Straks folkene kom i land, ble Killengreens «husflagg» revet ned, og det engelske heist i stedet. Selv ble han omringet og spurt hvor han hadde sine penger og sitt sølvtøy. Når han utleverte det, ville de forlate Hasvik. Da han nektet det, ble stedet plyndret, og engelskmennene oppholdt seg der i fem dager, til den 9.juli. De forsynte seg med alt de kunde ha bruk for. Tingsvitnet forteller at mannskapet førte ombord en del småfe, 3 griser, noe skinnvarer, tauverk, fiskesnører og garn, en edderdunsdyne, forskjellige krambuvarer – «dog ikke meget» – noe flesk, smør, brød, tran og en tønne tjære, dessuten noen penger. Småfeet ble slaktet ombord; men ei ku med kalv ble ført i land igjen. Det ble også skutt på kreaturene i land, og noen av dem fikk skade, forteller Killengreen. I selve huset brøt de opp gulvene for å lete etter verdisaker, og gjorde annet hærverk. Pengene hans fikk de også greie på, og grov opp av jorda mesteparten av det han der hadde gjemt unna. Blant annet var det en koffert med 4500 rdl. i penger, 2 gullur, en del sølvtøy og andre verdigjenstander. De tok støvlene av ham, og kapteinen forbød ham å tale, så han måtte være taus tilskuer til alt som foregikk (Ytreberg, 1942).

De solgte seg til landets fiender
Etter dette ble Killengreen sluppet løs, og reiste kort etter fra Hasvik. Mens han var borte, kom «Snake» den 17. juli igjen til Hasvik sammen med en annen brigg «Fancy» på 14 kanoner, og de tok da med alt de hadde levnet første gang. Orlogsskipene forsynte seg med brensel og vann, og forlot så stedet den 21. juli. Killengreen beregner sitt tap til 10000 riksdalers verdi. «Så skammelig dette overfall enn kan synes, må man dog betenke at det her var fienden, som med den sterkestes rett øvde krigens vold. Skammeligere og harmeligere er det å lese at der virkelig fantes landsmenn, der ikke skydde å spille angiverens og forræderens rolle, og som for smudsig vinning solgte seg til landets fiender», sier Hagemann i sin bok «Engelskmanden under Finmarken». I et brev til fogden av 24. februar 1810 anmelder Killengreen to navngitte menn, Jens Ditlevsen og Lodvig Flug, som begge da oppholdt seg i Skjervøy sogn. Ditlevsen hadde vært på Hasvik da engelskmennene hjemsøkte stedet, og fortalte dem hvor mange kreaturer Killengreen hadde og hva han ellers eide. Mannens egen hustru hadde siden meldt fra til Killengreen at han hadde krambuvarer fra Hasvik med seg heim. Stakkaren fikk ingen lang glede av sitt svik; hans dårlige samvittighet gav ham ikke rist eller ro, så han rømte hjemmefra en natt og gjemte seg bort hos en sønn annensteds i sognet. – Lodvig Flug hadde hjulpet engelskmennene å bære ned i båten forskjellige saker fra Killengreens kjøkken, og han stjal maten fra Killengreens datter, madam Struve. Det var brød, kjøtt, ost og annet, som hun hadde levnet da hun med de andre måtte flykte til fjells. Da hun senere våget seg ned til husene for å hente mat til seg og barna, var allting vekk fordi Flug hadde tatt det (Ytreberg, 1942).

Var det forkledde engelskmenn eller russere som plyndret?
Like ille var det at enkelte andre nyttet krigstilstanden til å plyndre egne landsmenn. En fjerdings vei fra Hasvik hadde Killengreen forskjellige ting i et hus på Risvåg, der hans folk lå på fiske om sommeren. Noen hadde slått inn vinduene her, brukket opp kister og tatt alt av verdi. Killengreen sikter en navngitt person som gjerningsmannen. Omtrent ved samme tid ble Kjøllefjord prestegård plyndret, denne gang var det russere på gjennomfart som hadde vært på ferde. Ryktet fortalte først at det var engelskmenn forkledd som russiske fiskere, som hadde øvd hærverket; men det viste seg at gjerningsmennene virkelig var russere (Ytreberg, 1942).

Kampen på Hammerfest havn drar seg til
Den største affæren under hele krigen var dog kampen på Hammerfest, en virkelig kraftprøve og et mot og en utholdenhet i forsvaret som det står respekt av. Hammerfest var riktignok i navnet blitt by, men med sine få kjøpmenn og sin begrensede omsetning var den enda nærmest et av de største handelsstedene. Ved krigsutbruddet hadde borgerne fått utlånt fra arsenalet fire små 6-punds kanoner, som ble plantet i to små batterier, et på bysiden og ett på Fuglenes på andre siden innløpet til hamna. Utpå våren 1809 ble en del kystvern utskrevet til tjeneste på batteriene; men bare få av dem var kommet da kampen fant sted. Hovedbyrden lå på byborgerne selv som dessuten skaffet de utskrevne fritt losji, båter og fiskeredskap til bruk nær byen, arbeid på land når det ikke var sjøvær, og fri kost de dagene det var kanoneksersis. I siste fall hadde de også 6 skilling dagen av amtskassen. Overkommandoen for dette kystvernet var betrodd handelsmann Klerck fra Kvalsund, som rådde over ca. 50 mann. Batteriene hadde til sammen 28 manns besetning av byens folk. Ved batteriet på bysiden kommanderte kjøpmennene Marcus Wøldicke Buck og Peder Christian Røst, på Fuglenes-skansen hadde kjøpmann Sigfrid Akkermand kommandoen. Handelsassistent Olaus Nilsen Hald var underanfører. Som vi ser, handelens menn på alle ledende poster! (Ytreberg, 1942).

Klerck manøvrerte mannskapene som Tordenskiold, det så ut som styrken var større

Maleri av Arne Stangvik, Hammerfest. Det eies av Hoddø, Rypefjord, som har gitt tillatelse til bruk i denne sammenhengen.

Etter plyndringen av Hasvik satte orlogsbriggen «Snake» på 18 kanoner kursen for Hammerfest, og kom samme dag inn under byen. Briggen la seg på skuddhold og gjorde «klart skip»; men på batteriene var flaggene heist og kanonene bemannet, så manovaren betenkte seg og stakk til havs igjen. Det skal ha vært Klerck fortjeneste at fienden denne gangen lot seg skremme. I all hast hadde han samlet 40 mann av sine kystvernsfolk, og med dem manøvrerte han a la Tordenskiolds soldater, så fienden trodde det lå større styrke i byen enn tilfelle var (Ytreberg, 1942).

Det ble en forsinkelse, men 22.juli braket det løs
Men gleden over denne vellykte list skulle ikke vare lenge. En fjorten dager etter, om morgenen den 22. juli, kom «Snake» tilbake i følge med «Fancy». De to briggene rådde til sammen over 150-200 mann og 24 stykker 32 punds, 4 stykker 18 punds, og 4 stykker 9 punds kanoner. Det var en knusende overvekt mot de 4 sekspundingene på batteriene, med sine 28 mann. Likevel var det ikke tanke på annet enn å ta opp kampen. Hver mann stod på sin post og brente av iver etter å fyre løs. Så snart briggene var kommet på skuddhold, braket det løs på Fuglenes-skansen. Akkermand og Hald hadde løsnet hver sin kanon, og hver av kulene fant sitt mål. «Snake» fikk en kule gjennom baugen, og «Fancy» ble truffet ved hekken. Nesten samtidig åpnet Hammerfest-batteriet ild, og briggene svarte med det glatte lag. Kampen var nå i full gang, og vinden drev den tykke kruttrøyken inn over batteriene, slik at forsvarerne bare vanskelig kunde se sine mål. Under hård kamp halte briggene så langt innover i hamna at bare den ene kanonen på Fuglenes kunde brukes. Etter en halv times forløp lå skutene midt inne på vågen bare i pistolskudds avstand fra Hammerfestbatteriet, som rolig og sikkert besvarte den overlegne fiendtlige ild. «Fancy» fikk to kuler gjennom kahytten og to i stormasten. Begge briggene fikk takkelasjen ille medfaren, og «Fancy» fikk siden flagget nedskutt og to kuler akterinn (Ytreberg, 1942).

Hammerfestingene fortsatte kampen så lenge de hadde kuler og krutt
Når briggenes kanoner til å begynne med hadde så liten virkning, var det fordi man skjøt for høyt. Da engelskmennene oppdaget det, rettet de ilden med større virkning mot batteriets kanoner og skansen. Torv og stein fra brystvernet føk om ørene på mannskapet, og skansen var så lav at den bare ga halv dekning. Under den voldsomme påkjenningen holdt en del av M. W. Bucks mannskap på å gi opp det hele. Da sprang hans sønn Anders Buck, som var underanfører ved kystvernet, midt under kuleregnet opp til kanonen og hjalp faren så lenge kampen stod på. På grunn av den korte avstanden skjøt nå briggene med skrå av spiker og glass, mens nordmennene svarte med å legge et par kuler og en karteske i hvert skudd. Ved Røsts kanon ble to mann hardt såret; men likevel fortsatte forsvarerne kampen så lenge det fantes kuler og krutt. Først etter halvannen times seigt forsvar, da all ammunisjon på batteriet var bortskutt, fornaglet Buck og Røst sine kanoner, og trakk seg med mannskapet tilbake. Etter at fienden hadde besatt Hammerfest-batteriet, fortsatte ilden enda en stund fra skansen på Fuglenes, der assistent Hald nå hjalp til ved Akkermands kanon. Men da briggene var halt så langt inn at de kunde skyte batteriet i ryggen, var det ingen annen råd enn å fornagle kanonene og stryke flagg (Ytreberg, 1942).

Maleri av Arne Stangvik, Hammerfest. Det eies av Hoddø, Rypefjord, som har gitt tillatelse til bruk i denne sammenhengen. 

Engelskmennene besatte og plyndret byen
Hammerfest var i fiendens hånd; men kampen hadde vært hård, og seieren dyrt betalt. Briggene var ille medfarne, og en engelsk matros forsikret at hadde batteriene holdt det gående enda en halv time, så hadde «Fancy» måttet gi opp. Ombord på «Snake» var en mann dødelig såret, to hårdt og to lett såret. På norsk side var bare de to hårdt sårede; den ene av dem døde, den andre kom seg, men ble visstnok krøpling. Straks kampen var stilnet av, gikk kystvernsjefen handelsmann Klerck som parlamentær ombord i «Snake» for å forhandle med sjefen. Kaptein Young lovte at ingen skulde skje noen overlast, så sant motstanden opphørte; ellers ville byen bli stukket i brann. For Klerck var det da ikke tale om å yte noen motstand. Av hans 50 mann kystvern hadde bare de 16 geværer, og de fleste andre var rømt unna under kampen. Det var for det meste sjøfinner fra Kvalsund. Så snart batteriene hadde gitt seg, flyktet også byens folk opp i fjellet. Siden besatte engelskmennene byen, som ble utsatt for den rene plyndring i løpet av flere dager, like til 28. juli da briggene igjen forlot hamna. Det ble senere brakt på det rene at en lokalkjent mann hadde lost dem inn både til Hasvik og Hammerfest. Han het Ole Olsen fra Lyngen og skulde være født i Sverige. Et tingsvitne viser at han var blitt tatt ombord mens han lå og fisket mellom Ingøy og Sørøy. Antakelig var han presset til å gjøre lostjeneste (Ytreberg, 1942).

Folk over hele Vest-Finnmark fryktet overfall på egen hjemplass
For kjøpmennene på begge steder var affæren selvsagt et alvorlig tap. Og like ille var det avbrekk i handelen og trafikken som skjedde, og den skrekk for overfall som bredte seg andre steder i Finnmark og tilstøtende trakter. I Alta møtte få folk til kirke de nærmeste søndagene, i Skjervøy sogn ventet de fienden hver dag, og østenfor Nordkapp ble skipsfarten stanset. Klerck hadde uantastet fått vende tilbake til sitt handelssted, og 30. juli skrev han til foged og sorenskriver, som da var på hjemvei fra tingreisen i Øst-Finnmark:

«Kjære venner! I tilfelle at de ikke allerede er underrettet om Hammerfests skjebne, er det jeg etter anmodning av amtmannen lar denne ekspresse avgå dem i møte, forat de må vokte seg for å reise i sluket på englenderne, som nå – har Hammerfest i sin vold. Han fikk tapper motstand, men hva kunde det hjelpe; makten var for ulike – det omstendelige vil de få å vite ved deres ankomst hertil; altså velkommen hit!»

Straks fogden fikk brevet i Måsøy 2. august, sendte han ut et sirkulære til underretning for alle, og bad især om at man måtte advare dansk-norske og russiske skip på vei østfra. Østenfor lå akkurat da de norske skipperne Sommer og Strand, som begge førte skuter for handelshuset Knudtzon & Søn i Trondheim, den ene ved Kjelvik, den andre ved Kløvnes i Varanger. Begge var ventende på vesttur til Hammerfest for tollklarering. I det hele kan man si at trafikken langs Finnmarkskysten stanset opp for resten av det året (Ytreberg, 1942).

Nå ble det større og flere kanoner, men mannskapet bukket under av skjørbuk
Kampen på Hammerfest hadde vist nytten av faste batterier, skjønt de bare hadde vært små og forsvart av frivillig mannskap. Armekommandoen besluttet seg meget snart til å la batteriene gjenoppføre, og bli større og sterkere enn før. Våren 1810 ble ingeniørkaptein Friis sendt nordover for å håndtere arbeidet. Det var foreløpig stilt 5000 rdl. til rådighet for lønninger og andre utgifter, og av dette ble 2000 rdl. utbetalt som forskudd av fogedkassen i Tromsø. Amtmann Krogh skrev i den anledning til Friis, og fortalte da noe som også i høy grad må ha berørt handelen:

«Jeg må tillike anmerke at her i amtet er såre stor mangel på en-riksdalers-sedler, ikke å nevne at sølv- og kobberpenger nå nesten ikke mer er å få.»

Utover våren 1810 drev man ivrig på med de nye batteriene på Hammerfest, som fikk nye jordskanser etter alle befestningskunstens regler, og flere og større kanoner. Disse skansene var ferdige i juli 1810, og en liten skanse på Mollen i 1811. Det var meningen å gjøre byen til støttepunkt for en eskadre av fartøyer som skulde krysse langs Finnmarkskysten. Til tjeneste på batteriene ble det utskrevet en hel del kystvern, først og fremst fra Finnmark. Her synes man delvis å ha tatt først og fremst «løsgjengere» og sendt til tjenesten, så batterisjefen løytnant Westbye hadde bry med dem. Siden ble det nødvendig å utskrive flere folk, og det måtte da gå ut over de som utførte nyttig arbeid på hjemstedet. Så tynt befolket som Finnmark var, betydde dette en alvorlig svekkelse av arbeidslivet. For å hjelpe på tilstanden, ble det i 1811 sendt opp en del mannskap fra Senjen og Tromsø. Sunnhetsforholdene og provianteringa: var ikke de beste; mange av besetningen på Hammerfest døde av skjørbuk og andre sykdommer (Ytreberg, 1942).

Om vi ikke får våpen, kan jeg likegodt anføre en flokk får
Så improvisert som allting hadde vært hittil, var det ikke nettopp noen fornøyelse å være kystvernsjef. Klerck skrev 4. mai 1810 til kaptein Friis på Hammerfest. Han lovte at det rekvirerte mannskap skulle komme, men når det gjaldt våpen, hadde de ikke annet enn noen gamle økser, noen tollekniver satt på bjørkestaver, og 8-10 finske rifler «som ikke kan brukes mot noen fiende, unntaken han vil stå stille og se på at der blir brent et par ganger fengkrutt, 10 ganger klikket, og siktet l/2 time på ham -». I løpet av 24 timer kunde han under gunstige værforhold stille hele sitt mannskap, ca. 100 mann, til tjeneste på Hammerfest. På baksiden av brevet har Klerck tilføyd noen personlige bemerkninger: «Beste hr. capt. Friis! Takk for behagelig nærværelse, og kom dog [så] snart som muligheten tillater det, herinn til oss igjen! – De 30 våg hamp følgende hermed -. Takk for zitronsaften for det første.» – Men så kommer igjen de fedrelandske bekymringer: «I fall det skulde finnes noen av de kongelige geværer på Hammerfest, da behøvde vi dem høyligen til den eksering som forestår oss, og får vi ingen våpen til sommeren, så kan enhver slutte seg til resten og følgene. – I det minste vil jeg da ikke ha med noen kommando å. bestille, og kan da likeså godt anføre en flokk får(!) – Vår vennligste hilsen framsendt. Deres hengivne Klerck.» (Ytreberg, 1942).

Anførere var en handelsmenn
Mangelen på geværer ble delvis avhjulpet utover sommeren 1810, og· kystvernet fikk en del øvelse og disiplin. Fra Trondheim ble det sendt opp tre underoffiserer til Finnmark (som da også omfattet Senjen og Tromsø fogderi), og kaptein Brock på Vardøhus hadde ledelsen av denne opplæringen. Ammunisjon var det dårlig med, og på handelsstedene fantes liten forsyning av den slags. Men fremdeles var det handelens menn som helt naturlig ble stilt på de fremste plassene i forsvaret. Kystvernet var ordnet omtrent som før, og var etter en oppgave fra 1810 delt i 16 distrikter. Bare tre av disse distriktene hadde lensmannen som anfører; i alle de andre var det en handelsmann eller faktor som kommanderte. Overanførselen for de fire distriktene i Alta-Talvik lå hos fogden; men hele resten av kystvernet stod under kommando av handelsmann Klerck.

Ved en senere ordning ble kystvernet delt i 3 divisjoner med underliggende seksjoner.

• Første seksjon ble kommandert av W. Klerck, som nå var flyttet til Alta; og under ham stod J. C. Klerck i Alta, kjøpmann Chr. Schwensen i Talvik, faktor A. Aagaard i Jupvik, faktor H. Holmgreen i Loppa og faktor Lorents Broderus Jørdening i Hasvik.

• Sjef for annen divisjon var tollkontrollør Meyer i Hammerfest, med seksjonssjefene kjøpmann P. C. Buck i Hammerfest, lensmann Lorentz Holmgreen i Kvalsund, kjøpmann Outzen i Havøysund og gjestgiver Taftezon i Repvåg.

• Tredje divisjon ble anført av gjestgiver J. G. Schanche på Gullholmen i Tana, med underanførerne Johan C. Astrup i Holmefjord, gjestgiver Chr. Bøgeberg på Sværholt, kjøpmann A. N. Esbensen og Lars Moxnes i Vadsø, gjestgiver Chr. Nordvi på Mortensnes og Sivert Arntzen i Vardø.

Hele mannskapsstyrken var på vel 2000 mann; men de hadde til sammen bare 16 geværer, 432 «finske rifler», 7 pistoler, 2 sabler, 298 spyd og 91 andre våpen (Ytreberg, 1942).

Batteriene på Hammerfest og Finnmarkseskadren var en avgjørende vinning for Finnmark
Heldigvis ble det lite bruk for kystvernet i årene som fulgte, da det faste og flytende forsvar etter hvert overtok hovedbyrden. Men som vaktavdelinger gjorde nok kystvernet sin nytte. Noen av de mest utsatte handelsstedene, som Måsøy og Kjelvik, ble rømmet av beboerne, og varene ført vekk. Andre steder som Handelsstedet Omgang prøvde man å sikre ved hjelp av en liten besetning. Handelsmann Schanche på Gullholmen i Tana, fikk 12 mann kystvern til beskyttelse av stedet. For Finnmark var de nye batteriene på Hammerfest en avgjørende vinning. Ikke mindre viktig var det at «Finnmarkseskadren» virkelig ble oppsatt og krysset i farvannet om Nordkapp til sikring av skipsfarten. Den bestod dette året av et par brigger og noen mindre fartøyer, under kommando av kapteinløytnant J. Muller. Ikke minst denne hjelpen sørfra satte nytt mot i finnmarkingene. Man hadde høsten 1809 undersøkt hva Finnmark selv kunde stille av fartøyer på over 300 vågers drektighet; men det var ikke stort. Det innskrenket seg til en tendring, en komse, en russeslupp, en russelodje, tre russebåter og to fembøringer, som tilhørte forskjellige handelsmenn. Noe sjøforsvar kunde det ikke bli med så tarvelige hjelpemidler, og desto mer hadde det å si at handelen og skipsfarten nå ble trygget av virkelige krigsskip. Det virket også meget godt at man tok seg mer av losvesen, fortøyningsringer o. 1. Et signalsystem ble innrettet langs kysten, og alle fikk beskjed om å melde fiendtlige skip til eskadren eller batteriene på Hammerfest (Ytreberg, 1942).

Når eskadren var på tokt, var farvannet rundt Hammerfest ubeskyttet
Eskadren kom til Hammerfest 28. juni 1810, og i et brev to dager senere, skrevet ombord på briggen «Lougen», nevner Muller kjøpmann Marcus Buck som en av dem der har gitt viktige opplysninger om havner etc. Kort etter viste engelske brigger seg ved Kjøllefjord og oppbrakte en forbiseilende Bergens-jekt. Eskadren gikk da til havs for å søke kamp med fienden; men denne holdt seg vekk. Takket være dette kunde trafikken i 1810 foregå omtrent uhindret. «Havnene lå fulle av russiske fartøyer, handelen blomstret på ny, og innbyggerne fikk de fornødne vinterprovisjoner, hvorved den truende hungersnød forebygdes.» Under sine krysstokt i løpet av sommeren, tok eskadren flere priser, i alt 11 til dels store fartøyer, og lettet fra Hammerfest 13. august. Bare et par dager senere viste det seg et par engelske fregatter ved innløpet til byen; men de nye batteriene gjorde nok inntrykk, og noe nytt angrep kom ikke. Men nu da kysteskadren var borte, fikk både de engelske krigsskipene og mindre kapere fritt spillerom, og flere skuter ble oppbrakt. Blant dem var en russisk lodje «St. Nikolaj» på vei fra Arkangel til Tromsø og flere steder med mel. Den ble bordet av engelskmennene; men skipperen klarte å skjule sitt bestemmelsessted. Siden fikk han ordre om å seile tilbake til Russland, men styrte i stedet mot land og kom velberget inn til Hammerfest med storparten av ladningen i brukbar forfatning (Ytreberg, 1942).

En prise med prisemannskap= et kapret fartøy med kapringsmannskap
Det var i det hele et problem for krigsskipene å få en prise over havet til Skottland fra det fjerne Finnmark. En underlig skjebne hadde f.eks. skipet «Friheden», drektig 16 1/2 commerselester, taklet som russelodje og tilhørende faktor Thygesen i Tromsø. Skuta gikk 21.august fra Handelsstedet Gullholmen i Tana med forskjellige varer, og mens den lå i Kjelvik for vindstille, kom to engelske krigsskip inn på hamna. Skipet ble beslaglagt, og to mann måtte bli ombord for å følge med til England. Resten av mannskapet med faktor Thygesen, styrmannen og en madam Myhre, ble satt i land med sine eiendeler. Siden fikk «Friheden» prisemannskap ombord, og seilte sørover med krigsskipene. Men underveis møtte de så svær motvind og storm at de måtte søke tilbake til Finnmark. Her drev lodjen inn mot kysten, og folkene med prisemannskapet ble berget i land. Imens drev fartøyet videre på dekkslasten og ble berget inn til Bossekop i Alta (Ytreberg, 1942).

Noen vant og andre tapte
Et godt kupp ble utført av kystvernet i Kjelvik distrikt. I september kom det inn på Kjelvik hamn en russelodje med 11 manns prisemannskap under kommando av en midshipman. Faktor Brandt på Kjelvik sendte da ekspressbud til kystvernsanføreren faktor Jeppe Bang, som i øyeblikket var i Repvåg. Han samlet i all hast 11 væpnede menn – 6 nordfarere og 5 kystvernsfolk med en underoffiser – og drog til Kjelvik. Her gikk han straks ombord i prisen og tvang det engelske mannskapet til å overgi seg og utlevere sine våpen og skipspapirer. For å sikre seg mot å bli tatt av engelske kryssere førte man lodjen til Repvåg, der den lå tryggere. Den engelske besetningen ble gjort til krigsfanger og siden sendt sørover (Ytreberg, 1942).

Det var nød og meget dårlige tider i hele Finnmark
Imens var forholdene stadig vanskeligere for handelen, og provianteringen det store problem. Året 1809 hadde vært vanskelig, og sommeren 1810 ble ikke stort bedre. I sitt brev fra Hammerfest 30. juni skrev kapteinløytnant Muller: «Klimaet er usedvanlig strengt her i år, det stormer og sner daglig.» Fisket for Vest-Finnmark ble bare så som så, og i Vadsø og Varanger var det elendig. Den kolde våren og siden tørke utover sommeren gav en dårlig høst på landjorda. Tilstanden ble da også deretter, især i Øst-Finnmark. På Gullholmen hadde det vært litt varer å få mot kontant, på Hopseidet nesten intet, i Berlevåg slett ingen ting. Men på Omgang var almuen blitt forsynt endog uten betaling, og hvis ikke handelsmann Schanche hadde hjulpet, var sikkert mange sultet i hjel. Også madam Bierregaard på Kløvnes i Varanger hadde hjulpet mange, uten å få betaling. På Ingøy, der handelen nå eides av kjøpmann Vogelsang i Trondheim, var en del av almuen bortdødd, og de fleste gjenlevende fattige og uten fiskeredskap (Ytreberg, 1942).

Britene blokkerer, pomoren forsyner
I 1811 krysset igjen engelske krigsskip under Finnmark, og et par ganger ventet man angrep på Hammerfest, uten at det dog skjedde noe. Men man sendte bort en del lagret korn og beholdt bare det nødvendigste. Av krigshendelser var det bare et par små trefninger i Laksefjord og Porsanger mellom engelske krigsskip og norske kanonfartøyer. Stort sett på samme måte gikk det i 1812, men helt uten trefninger av noen art i det egentlige Finnmark. Russehandelen ble under alt dette hindret nokså sterkt. En del russelodjer ble oppbrakt, og et påfallende stort antall av disse drev inn etter å være forlatt av sine besetninger og undersøkt av engelskmannen. Noen ganger ble vrakene utsatt for plyndring, og i 1813 ble 15 mann ilagt bøter for ulovlig omgang med ilanddrevet gods. Etter hvert ble russerne redd for å seile om Nordkapp, og holdt seg i Øst-Finnmark så lenge til handelen for en del stanset da Russland kom i krig med Danmark-Norge. Likevel foregikk det i årene 1813-14 ikke liten handel med russere, som tross alle forbud fant det lønnsomt å snike seg til Norge med last  (Ytreberg, 1942).

Om ikke Mohammed kom til berget, så kom berget til Mohammed /om ikke kornet kom til folket, dro folket til kornet
Det oppstod da en egenartet handel i Finnmark, idet jekter og småskuter fra Bergen, Molde, Kristiansund, Trondheim og Nordland seilte østover med fisk og skinnvarer for å tiltuske seg mel, hamp, lin og andre russiske varer. Russerne lå da dels på Russlandssiden, dels i Vadsø, Vardø og Omgang. Blant skippere som i dette året kjøpte fisk til utførsel fra Vardø tolldistrikt, møter vi nordlandske handelsmenn som Jens Fochsen fra Kvefjord, Willatz Dreyer fra Lyngvær, Caspar Lorck fra Storvågen, Rasmus Thesen fra Reine, Jens Ellingsen fra Sortland og Jacob Ellingsen. Bare en enkelt russeskipper Kopitoff har utført 2000 våger saltfisk direkte fra tolldistriktet. Resten var gått til skippere sørfra for videresalg til russerne (Ytreberg, 1942).

Folkehelsen var dårlig – sult og epidemier tæret på befolkningen
Sunnhetstilstand og ernæringsforhold i Finnmark var i denne perioden stort sett dårlige. Vi har nevnt tilstanden i 1810. Året etter var Finnmark igjen hårdt hjemsøkt av epidemiske sykdommer, som også fortsatte i 1812, tross distriktskirurg Christopher Suhrs (1768–1816) bestrebelser. En rapport fra fogden Aarestrup til amtmannen, datert 9. august 1812, forteller at dødsfallene i 1811 langt oversteg antallet av fødte. Fogden mener at utskrivningen til krigstjenesten har en vesentlig del av skylden, med uvant levemåte, dårlig innkvartering m. m. Man mente også å kunne fastslå at permitterte soldater brakte smitte med seg fra garnisonene til heimbygdene. Dels fordi man ugjerne hadde større opplag i Hammerfest, dels på grunn av innskrenkningen i russehandelen, var det især vinteren 1812-1813 stor mangel på matvarer i Vest-Finnmark. Folk kom med fisken sin til handelsmennene, men kunde ofte lite eller intet få, og i tilfelle til høy pris. I denne tiden roses særlig kjøpmann Marcus Buck for sin hjelpsomhet. Han skaffet da folk det aller nødvendigste, om nødvendig som gave eller på borg. Om en handelsbestyrer ble det sagt at han viste stor hardhet, men det var kanskje nødvendig, for han måtte selv låne mat av Buck da han skulde reise til Alta for å prøve å skaffe mel. Heller ikke i Alta var det for fett. Et brev fra amtmann Wedel-Jarlsberg forteller at det i 1813 ble beordret 93 våger rugmel til de trengende i Alta, fra det prisedømte russeskipet «Vassilia Wellisky» i Kjelvik, det samme som faktor Bang hadde erobret i 1810. Et annet parti mel, som en russ hadde lagt opp i Kjelvik 1809 og siden ikke hentet, ble nå også solgt ved offentlig auksjon.

Prisene gikk selvsagt opp på alle tilførselsvarer, og især vinteren 1812-13 var det ille, samtidig som nesten intet var å få i Vest-Finnmark. Melet kostet da sine 60 riksdaler dansk kurant pr. våg, om man fikk noe. Da nøden var på det største, gikk det så vidt at enkelte kvinner forgrep seg på kjøpmann Schwensens kornlager i Talvik. De fikk meget milde dommer, da man innså at de hadde handlet i ren fortvilelse. For øvrigheten var det nesten uråd å drive inn skattene; for om de nå pantet folk for kreaturer og husgeråd, hva skulde da de arme, utsultede menneskene ha å klare seg med! (Ytreberg, 1942).

En greves reiseskildring
En gjenspeiling av forholdene finner vi til dels i en reiseskildring av den fornemme reisende Edvard Romeo, greve av Vargas-Bedemar, som i disse årene besøkte Finnmark. Også han kom over Alteidet til Alta. Under sitt besøk her nevner han at amtet årlig måtte levere 300 – 350 mann til garnisonene på Hammerfest og Vardøhus, noe som skjerpet den konstante mangelen på arbeidsfolk i amtet. Vargas-Bedemar ble fra 28. juli til 3. august (1811?) boende på Altagård, «hvis beboere har fylt meg med den dypeste respekt og den mest takknemlige vennskapsfølelse», På sjøturen over Rafsbotn legger han merke til kvalene, og forteller: «En båt med soldater på vei fra Vardøhus var blitt knust av en kval, så bare 1 mann av 14 reddet seg i land. En annen båt var bare for 14 dager siden blitt slått i stykker av en kval. Ved Korsnes møtte vi motvind og ble drevet tilbake til Jupvik. Siden fortsatte vi i tåke og vind til Hammerfest». Han nevner kampen, og de gamle og nye batteriene der (Ytreberg, 1942).

Men handelen var ennu ubetydelig, bare to egentlige kjøpmenn i byen.
I Hammerfest sa man at soldattjenesten hadde gjort de omkringboende sjøfinnene til ordentlige mennesker, hadde vennet dem til orden og renslighet. Men skjørbuken, som før bare angrep enkelte innflyttere, hadde nå også begynt å grassere blant de fastboende. Bedemar tilskriver dette en temperaturforandring; men årsaken var vel dårlig kosthold i krigsårene. Den 8. august fortsatte reisen til handelsmann Klerck i Kvalsund. Hans sted «ligger meget pent til, har et vel innrettet våningshus og i en sidebygning en biljard, her under 70° 28′ polhøyde, sikkert den nordligste biljard i verden». På vei til Revsbotn ble de overfalt av storm og måtte søke husly hos en finnefamilie ved Sandbukt. Et stabbur på 6 stolper ble overlatt de reisende til nattelosji, og her lå de da mens stabburet svaiet fram og tilbake i stormen. Uværet drev dem igjen tilbake til Kvalsund, og Bedemar har latt seg fortelle at vindpresset her i sundet kunde bli så sterkt at det løftet en fembøring opp av sjøen! Siden prøvde de å fortsette over eidet til Porsanger; men det var uråd å få folk til veivisere eller bærere. Så de måtte for annen gang vende om til Kvalsund. – Etter et tredje startforsøk kom de endelig til Måsøy. Underveis passerte man Havøysund, dit det var tale om å flytte kirken, da ingen prest holdt ut på Måsøy mer enn to år for skjørbuk. Kjøpmann Lutzen på Måsøy var lam i hele kroppen på grunn av sykdommen. Fra Måsøy reiste Bedemar ut til Nordkapp, gikk i land i Hornvika og hadde en slitsom klatretur opp til platået. Nedover tok han en annen vei, og var glad da han endelig fikk øye på reisefølget, 6 kvener og et par tjenere: «- føreren Paaske med sin pelshue, de andre i ullskjorter med spisse topphuer, samlet om et bål, mine tjenere i ferd med å koke te på det, i ly av en mektig fjellmasse -.» På tilbaketur fikk de motvind ved Heines, og søkte ly i en fiskerhytte ved Skarsvåg, der en hel del finner var samlet. Taket i hytta var utett, så det dryppet alle steder. Finnene kledde av seg og krøp i seng, men praten gikk på dem hele natta, så det var lite ro å få. Siden kom de til Kjelvik, og Bedemar nevner her hvordan hamna og det gode vatnet fra Kjelvik-elva stadig trakk til seg både handels- og krigsskip. Han forteller om den gangen et par engelske brigger kom inn her. Faktor Bang roste sterkt sjefenes oppførsel. Så langt fra å legge nye byrder på folk, frigav de på Bangs henstilling 3 lastede russeskuter som var bestemt til landets forsyning. De sendte også lege og medikamenter i land for å bekjempe skjørbuken som grasserte her, og skaffet mat fra sitt eget kjøkken til de som var mest syke. – Også russerne som holdt til i små hus på kysten om sommeren, var blitt angrepet av skjørbuk. Reisen fortsatte til Sværholt, der Bedemar tok opphold hos gjestgiver Bøgeberg, og beså de svære russehulene. Han legger merke til de store kvalbeinene som ligger på land her omkring, og mener at kvalfangsten måtte bli innbringende her nord. – «Fattigdommen hos finnene i denne egn er ubeskrivelig. Omstendighetene og dårlig økonomi har styrtet dem i en avgrunn av gjeld hos kjøpmennene, som dessverre følger den mening at finnene må betraktes som barn, som ikke har godt av for mye frihet og velstand.» Videre drog de over Hopseidet – som ligger «meget fordelaktig til handel i begge fjordene- innover til Gullholmen i Tana. De måtte ta opphold i en fiskerhytte mens de ventet på flo sjø for å komme over sandbankene ved munningen. Mens de satt der om bålet, sang og pratet finnene lystig i vei; og de reisende forstod snart at munterheten gjaldt dem selv. Finnene bent fram overbød hverandre i vitser om eiendommeligheter og særdrag hos de reisende. På Gullholmen tok de inn hos handelsmann Schanche. Man talte her om at moralen blant lappene var i tilbakegang mot før. Siden gikk ferden i elvebåt over Seida til Varanger. Bedemar hadde fått låne en hest på Gullholmen, og red nå foran de andre etter stien fra Seida til Varangerbotn. Men her tullet han seg bort og kom i øsregn fram til en finnegamme, der han fikk veiviser til Kløvnes. Etter en mils vei til fots kom han utmattet til madame Bierregaards hus, der han fikk den beste mottakelse. Fra Kløvnes fortsatte han over Mortensnes til Vadsø, og kom dit 7. september. Her var dette året en usedvanlig stor russetrafikk, siden russerne av frykt for engelskmannen ikke våget seg forbi Nordkyn. Nesten 30 skuter hadde ligget her og drevet handel. Dette hadde virket tilbake på fisket, og almuen hadde tjent godt utenom kjøpmennene. Seifisket hadde vært rikt, og kjøpmann Esbensen hadde i ett eneste kast tatt 105 våger sei. – Her i Vadsø overvar Bedemar et kvenbryllup. Også i Vardø hadde det rast skjørbuk; den bredte seg år for år, og symptomene ble verre. Befolkningen tok av; en epidemi hadde bare for en tid siden revet bort 40 mennesker. – Bare til vedhenting på Russekysten måtte det hele sommeren ligge to båter med 26 mann. Fisket i Varangerfjorden hadde gitt meget større utbytte siden monopoltiden; sikkert fordi man hang mer i og fikk bedre avsetning, mener Bedemar. Men her spilte det jo utvilsomt den største rolle at russehandelen hadde bedret allmuens kår, som vi siden skal se. Etter at han i lengre tid hadde oppholdt seg i Vadsø som gjest hos kjøpmann Esbensen fortsatte Bedemar 3. november sin reise over Bugøynes til fellesdistriktene og Finnland. «Finnmarkens menn behøvde ikke å skamme seg for landets øvrige innvånere,» sier Hagemann om krigsårene. «Av naturen og forholdene satt på en uriaspost, oppgav de ikke seg selv og sitt fattige land, men holdt motet oppe, festende blikket mot lysere og lykkeligere dager.» (Ytreberg, 1942).

Almuen våget liv og blod for det elskede fedreland
Begivenhetene i 1814 danner en naturlig avslutning på denne perioden. Skjønt Finnmark lå langt unna eller kanskje nettopp derfor, kom folket her nord til delta like aktivt som almuen ellers i landet i den nasjonale bevegelse. Etter at Christian Frederik i sitt åpne brev av 19. februar hadde tatt ledelsen under navn av regent, og samtidig gitt befaling til å holde bededag og valg i alle sogn, skjedde dette også i Finnmark. Riktignok var avstanden så stor at valghandlingene for det meste fant sted etter at grunnloven av 17. mai allerede var vedtatt. Men ånden og viljen var den samme som overalt ellers i landet. Vi har bevart adressene for alle sogn i Finnmark, hvor menighetene lovte «å ville hevde Norges selvstendighet og uavhengighet, og å våge liv og blod for det elskede fedreland», og valte ut to menn til sognets representanter i amtsforsamlingen. I underskriftene til disse adressene finner vi navn på en stor del av amtets handelsmenn, især i Vest-Finnmarks. Blant andre underskriver Klerck, Aagaard og Schwensen i Alta-Talvik, Marcus Wøldicke Buck, Jens Christian Buck, Peder Røst, S. Akkermand og faktor Thrane i Hammerfest, A. Outzen, P. O. Kjelsberg og H. Holmgreen i Måsøy, H. Brix, C. Bøgeberg og Jens Bøgeberg i Kjøllefjord. Fra dette sognet ble kjøpmann Jyrgen Adolph Brostrøm valt til representant i amtsforsamlingen. Videre underskriver faktor A. Holmgreen i Loppa og faktor L. B. Jørdening i Hasvik.

Særlig høytidelig gikk det for seg i Alta-Talvik, der så mange handelsmenn og embetsmenn i forening dannet et slags åndssentrum for Finnmark. Ved bededagen den 20. mai fulgte man det sedvanlige ritual som overalt ellers. Men etter at eden var avlagt og den befalte bønn lest, stilte et kor «bestående av menighetens kondisjonerte familier i forening med søndagsskolen» seg foran alteret og sang en salme til dagen. Den kan stå som uttrykk for den følelse av glede og befrielse som fylte alle etter de mange tunge år (Ytreberg, 1942).

Litteratur:

Ytreberg, N. A. (1942). Handelsteder i Finnmark. Trondheim: Bruns Forlag (Nationalbiblioteket).

https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062600050