Meny
I Porsa var det gruvedrift. Kobberet i Kvalsundfjellet var tidlig en ettertraktet ressurs. Porsa har også en dramatisk krigshistorie.
Fotoapperat brukt av motstandsgruppa IDA
Alta bataljonens gjennomføring av felttoget i 1940 er unikt i krigshistorien sammenlignet med det som skjedde i andre avdelinger av landet.
(«Alta bataljons historie 1898-1995»)
Denne historien er fortalt av Rolf Karl Johansen (1912 – 2001). Han vokste opp i Porsa og flyttet som voksen til Storbukt. Han var i Alta bataljon som menig under krigshandlingene og felttoget i 1940, sammen med 830 andre soldater som var innrullert i bataljonen. Blant disse var to av hans brødre, Sverre Henry (1911-1960) og Thoralf Marentius (1909-1987). Kjæresten Antonas brødre Mathias Nurager Mathisen (1917-1996), Nils Erling Andreas Mathisen (1919-1953) og flere slektninger av dem fra Sørøya og Snefjord var også innrullert. I tillegg var det kjentfolk fra Storbukt og Stallogargo. Mange familier opplevde aldri å få høre om de traumatiske opplevelsene under krigshandlingene i 1940. Det var traumatiske opplevelser som de stridende opplevde som tungt og vanskelig å dele med de nærmeste.
Rolf Karl var blant de som fikk krigserstatning for de skadene han ble påført de dramatiske ukene i 1940. Alta bataljon ble et begrep i vår familie. Vi ante også stoltheten i stemmen når han sa at han deltok under kampene i Narvik for Norges frihet.
Mobilisering og avgang fra Hammerfest
Det ble mobilisering 10.april 1940. På grunn av tyskernes overfall på Norge, ble det besluttet å mobilisere – ikke for å begynne en krig, men for å forsvare oss mot overfallsmakten. Rolf Karl meldte seg til tjeneste i Alta bataljon. Han var 28 år og sammen med kamerater og familiemedlemmer bestemt han seg for å forsvare Norge. Mannfolka gikk samlet fra Storbukt. Det var alvor. De skulle med den første båten til Alta fra Hammerfest. Soldatene ombord visste ikke sikkert hvor det var de skulle. Byen var mørklagt, folk sto på kaia og tok farvel med sine. Nå skulle de forsvare Norge mot de tyske styrkene, fienden som så verdi i malmtransporten mellom Narvik og Kiruna i Sverige.
Ridende stridene i Stabskompaniet
Bilde 1) Rolf Karl Johansen i Alta bataljons uniform. Bilde 2) Rolf Karl Johansen som militær vakt.
Oberstløytnant Arne Dagfin Dahl var sjef for Alta bataljon. Soldatene ble noen dager på Altagård. 19.april 1940 var alt klart for å dra videre mot Narvik. Rolf Karl pakket sammen utstyret som var utdelt. Uniformen var på, geværet var klargjort og alt annet utstyr lå i ryggsekk og pakksekk. 25.april 1940 var de omsider fremme i Gratangen. Det var strålende solskinn, et nydelig vær. Det var krig, nå skulle Norge forsvares -om så med livet som innsats. Rolf Karl og de andre var smertelig klar over det. De lagde seg kaffe og spiste medbrakt matpakke i fjærasteinene før de marsjerte videre. Litt bortenfor der de satt, sto det franske soldater og rørte i en diger gryte. Rolf Karl var ridende stridende. Han var kusk i Stabskompaniet. Det var i alt 112 hester i bataljonen. Blant annet kjørte han fram mat og ammunisjon til Alta Bataljon og 2.bataljon I.R.15, det var de som lå i forreste linje på fjellet Roasme. En hest trakk vogna. Sjøl satt han på kuskesetet. Bak han, bare centimetere unna, lå skarp ammunisjon og våpen og ristet i eskene sine. Han og hesten jobbet seg oppover den smale, humpete bygdeveien i ulendt terreng. Det var utfordrende å føre hest og vogn i krattskogen. I tillegg lå det udetonerte bomber i terrenget om man forvillet seg vekk fra stien. Rolf Karl sa han satt mange ganger og holdt seg fast i tømmene. Han satt til tider helt stiv på setet som om han skulle ta imot for smellet han fryktet skulle komme. Det kom heldigvis aldri, men tankene var der. Han kjørte også mat opp til styrkene. Det var et feltkjøkken plassert i en steinur. Der jobbet Rolf Karls bror Sverre Henry (29år) sammen med flere og kokte måltid til soldatene.
Ulingen fra bomber som falt, ble mareritt om natten
Han fortalte også om da han og broren Sverre Henry snek seg opp til et fly som hadde nødlandet på et vann litt bort for dem. De ble beskutt, tyskerne passet på at ingen fikk berge flyveren eller noe av utstyret. Broren hans Thoralf Marentius (31år) ble veldig syk, fikk høy feber, men det gikk bra. Det er ikke så mye Rolf Karl fortalte, men de franske soldatene var de glade i. Alle hadde vann i feltflaskene, de franske soldatene hadde vin. Det var godt å ta pausen sin ved siden av en fransk soldat. Det var heller ikke noe særlig til innkvartering. De norske soldatene hadde laget en leir med en del telt som de kamuflerte med nedhogde trær og bjørkeris. Det var ikke bunn i teltene, så de la en masse einer og bjørkeris som golv. Været var veldig variert. Noen dager trodde de de skulle fryse i hjel og andre dager skinte sola. Når det var varmt og godt var alle enige om at det var helt greit å krige i strålende sol. Det var stadig bombefly. Rolf Karl beskrev lyden, den fryktelige ulingen når bombene falt. Da var det om å gjøre og søke dekning og håpe at man ikke ble truffet verken av bombene eller splintene.
Bilde 1) Hjem fra Gratangen_Oluf Nikolay Larsen, Anders Andersen,Mathias Nurager Mathisen. Bilde 2) Hjem fra Finlanskrigen_ Nils Erling Mathisen
Til alles skuffelse ble det demobilisering 8.juni 1940.
De hadde vært så sikre på seier. Våre allierte trakk seg fra kampen og dro sørover. Alene var det ikke stort Alta Bataljon kunne gjøre. Alta bataljons fane ble overlevert en betrodd mann og gjemt vekk. Det samme ble gjort med våpen som var igjen og rullene og andre viktige papirer som ikke måtte falle i fiendens hender.
Ved Grovfjord var det skøyter som fraktet soldatene tilbake til Kvalsund. Rolf Karl fikk tilbud om å dra til England, men han takket nei. Han hadde kjæreste i Storbukt og ville hjem, de hadde planlagt bryllup til høsten. Han hadde vært i krig i over 2 måneder, nesten 9 uker. Da alt var over, freden var kommet og vi var kommet til krigserstatning, fikk Rolf Karl sin deltakermedalje i 1995 og var blant de få som fikk krigserstatning.
55 år etter krigsinnsatsen ble det delt ut deltagermedaljer
Rolf Karl ble invitert til festligheter og tre markeringer. En gang var han, kona Antona, Mathias Mathisen og søsteren Annveig Misvær i Hammerfest. De var gjester med Statsminister Gro Harlem Brundland ved markeringen. To dager etter dro de til Altagård og fikk deltakermedalje og festmiddag. En tredje gang var Rolf Karl med ledsager på en markering i Gratangen.
Etter den andre verdenskrig ble det utdelt en deltagermedalje til alle som hadde tatt aktiv del i forsvarskampen. I 1990 feiret vi 50 års minnet for 9. april 1940. Det kan derfor synes noe sent å dele ut medaljer 50 år etter at kampene fant sted. Dette har sammenheng med de forutsetninger en hadde i fylket etter krigen. Alta bataljons arkiv brant med resten av Finnmark i 1944. Vi driver i bataljonen fortsatt rekonstruksjon av dette. Stadig nye deltagere dukker opp. På grunn av de spesielle forholdene i fylket under og etter krigen, er det og så andre som deltok i motstandskampen som tilkjennes medalje.
General Ruge bemerker i sine memoarer at Alta bataljon hadde gjort et særlig inntrykk på tyskerne. De spurte spesielt etter denne bataljonen og ville se den. Tyskerne som traff veteraner fra bataljonen etter felttoget i Narvik området ga uttrykk for anerkjennelse. Det er også uttalt at bataljonens innsats var på høyde med de mest kjente avdelinger under den andre verdenskrig. Med dette som grunnlag har vi all grunn til å være stolte av våre veteraner. Det faktum at den samme generasjon gjenoppbygget fylket etter krigen og etablerte det velferdssamfunnet vi har i dag, avkrever ytterligere respekt. En avdeling fra en lite påaktet del av landet har preget sitt og landsdelens navn inn i krigshistorien med gullskrift. Jf. (Nytt fra Alta BN-Utgave1-juli 1992).
Alta bataljons gjennomføring av felttoget er unikt i krigshistorien sammenlignet med det som skjedde i andre avdelinger i andre deler av landet (Alta bataljons historie 1898-1995).
En ukjent soldatsang
Sangen under er en sang Rolf Karl og mange andre soldater sang. Da han var 88 år gammel husket han fremdeles melodi og tekst.
Hun har en fjong slik sjømannsdress
Snehvite bukser med press
og seilers lue på snei
Men så kommandoen har jeg
når om hun hyre hun ber
Så får hun gjerne litt mer
En liten kyss eller to og en klem
Hver tre kvarter
Nedskrevet av Rolf Karl Johansen (2000).
Litteraturliste:
Ramberg, S.E.L, (1994) Bataljonnytt. Utgave 1-desember. Alta: Bjørkmanns AS
Ida og Lyra var to radiosendere driftet av motstandsgrupper under andre verdenskrig i Finnmark. Lyra lå i en bolig ved Porsa kraftstasjon, mens Ida lå i en veivesen-brakke ved Alta-flyplass.
Det var den tredje krigssommeren i Finnmark, sommeren 1942. Kureren Finn Lied hadde tatt med en radiosender fra Sverige. Han ble senere industriminister. Senderen bar navnet Lyra. Den ble gjemt. Den 21-årige befalskoleeleven Nils Hornæs, fikk i oppdrag å plassere den i nærheten av den tyske slagflåten som da lå ved Narvik. Men skipene forflyttet seg før han rakk å få en kontaktperson. Våren 1943 fikk han kontakt med Rolf Storvik i Porsa. Han drev landhandel, telegraf og dampskipsekspedisjon i Porsa, var en svoren patriot og hadde vært ved Alta-Narvikfronten i 1940.
Etter at gruvedriften var slutt i 1932 og ble forlatt, hadde samfunnet i Porsa dødd vekk. Det som holdt liv i bygda nå var kraftstasjonen, som var tatt i bruk i 1940 og forsynte Hammerfest med strøm.
Nils Hornæs kom til Porsa med Emil Samuelsberg. Han hadde med seg Lyra-senderen, en Coltpistol, en prismekikkert, fire modeller av tyske krigsskip, et kart over Alta og kr 800 i kontanter. Storvik hadde allerede informert en av kraftverkets maskinister Trygve Duklæt om hva som skulle skje. Sammen hadde de funnet ut at senderen måtte bli plassert i Storviks pakkhus. Duklæt hadde kjennskap om Morsekoding fra sin tid i utenriksfart. Han ble derfor stasjonens telegrafist. Hornæs og Duklæt øvde hver ledige stund i 5 uker, på Morsekoding. Da dro Hornæs for ikke å vekke mistanke blant lokalbefolkningen. Allerede dagen etter Hornæs dro, 2.juli 1943, sendte Duklæt den første meldingen og kontakt var opprettet med London. Lyrasenderen var etablert i Vargsund og skulle rapportere om all tysk aktivitet i området.
Lyrasenderen antenne lå skjult i takrennen
Porsa under 2.verdenskrig – Foto: Kvalsund Kommune
Senderen ble senere flyttet fra pakkhuset til Duklæts leilighet i direktørboligen. Rolf Arnt Nygaard bodde i leiligheten ved siden av. Nygaard var ordfører i Kvalsund, nazist og en av den tyske militære etterretningstjenesten «Abwehr» sine hemmelige agenter. Der bodde de, vegg i vegg med antennen til Lyrasenderen skjult i takrennen. Foran øynene til alle nysgjerrige gravde de ut et rom, et kjellerrom, under kjellerinngangen til direktørboligen og plasserte et klesskap på toppen. Med en sinnrik mekanisk funksjon, man vred på en helt uskyldig treknagg, åpnet gulvet seg og man kunne gå ned i kjelleren, eller studioet som de kalte rommet. Her jobbet de uforhindret et halvt år, fram til juli 1944.
Alta Museum – World Heritage Rock Art Centre
Fotoapparat brukt av motstandsgruppa IDA
Fotoapparatet av merket KODAK 35 er en del av utstyret som motstandsgruppa IDA fikk fra den engelske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service, SIS (også kalt MI6). Det ble brukt i 1943-1944 til å fotografere kart over Alta hvor tyske stillinger var merket av. Kartene ble sendt med kurer via Sverige til England.
Fotoapparatet ble i 1994 donert til Alta Museum av Halvor Opgård.
Med måleapparat inn i en fiskestang
Alt dette var blitt til fordi en dristig ung mann på 23 år, Torbjørn Johnsen, tok utfordringen med å lage et nøyaktig kart over torpedonettet og målte nøyaktig ut vannets egenvekt rundt Tirpitz. Oppdraget var gitt av Lindberg som drev spionsenderen «Upsilon II» fra loftet til Tromsø sykehus. Han igjen hadde fått oppdraget fra det britiske Secret Service. Torbjørn syklet fra Alteidet til Alta, en strekning på 10 mil. På turen tok han arbeid på en revefarm. Han konstruerte et sinnrikt måleapparat inn i en fiskestang. Dristig dorget han forbi Scharnhorst og Tirpitz med måleinstrumentet sitt. Han fikk en stor sei på kroken til stor glede for mannskapet på skipet som fulgte med på hva den unge gutten gjorde. Han løftet fisken opp og smilte og vinket tilbake. Han syklet til Alta, tegnet ned all informasjon han hadde sett og opplevd på kartet og laget en fyldig rapport som han la mellom sidene av det tyske Naziorganet «Fritt folk». Denne sykkelturen endte i en av de mest bemerkelsesverdige rapportene som ble sendt fra Norge til London under krigen, kanskje den beste og viktigste av dem alle. London skulle starte opp konvoiene mellom Scotland og Murmansk og trengte å vite hvor de store slagskipene oppholdt seg til enhver tid.
Ida senderen blir installert i Alta
Tre av totalt to hundre norske radioagenter ble ilandsatt med 10 komplette sendere i fjærasteinene på Senja. Senderne skulle bli plassert ved alle utløp fra tyskernes ankringsplasser i Vest-Finnmark. Ingen store krigsskip skulle kunne forlate basen uten at det ble oppdaget og rapportert til London. Torstein Pettersen Råby var en av agentene. Han kalte en av senderne Ida, etter sin gamle flamme. Hans kontaktmann ble Paul Johnsen på lokalbåten Brynilen. Han rapporterte til Lyra-senderen ved anløp i Porsa. Men, Torstein ble ikke umiddelbart godtatt, han hadde ikke fått et passord. Torstein Pettersen Råby og Kalle Rasmussen fikk omsider kontakt og rapporterte at de opererte fra vegvesenets brakke ved flyplassen på Elvebakken i Alta. I den samme brakka hadde tyskerne sin sender for flyvirksomheten. Ved peiling fikk tyskerne inn sin egen sender. Dette var 11.november 1943. Et farefullt samarbeid begynte. De opptrådde som høyrøstede ranglefanter for ikke å vekke mistanke. Nå var det to radiosendere på plass rundt de tyske flåtebasene. Nå bygget de nettverk. Alle som Kalle spurte om hjelp, var positive. De fleste visste at informasjonen de ga ville nå London, men mange opererte som underagenter uten å vite det.
Avsløring av Ida og Lyra
Etter at Tirpitz fikk sitt banesår, ble Ida og Lyra avslørt av tyskerne etter radiopeiling sommeren 1944, og hele nettverket ble opprullet. Karl Rasmussen ble arrestert på grensen til Sverige da han forsøkte å rømme landet, ført til Tromsø der han ble torturert i flere dager før han hoppet ut av vinduet i andre etasje, og døde. Drosjesjåføren Harry Pettersen ble arrestert og ført til Oslo der han ble dømt til døden. Etter å ha blitt ført ut for henrettelse ved skyting, ble han og 29 andre dødsdømte ført inn igjen etter en krangel mellom tyske offiserer. Dette var bare dager før freden kom, og Harry Pettersen slapp unna døden med et nødskrik. Det britiske admiralitet fastslo etter krigen at innsatsen til disse agentene hadde sørget for å korte ned krigen med mer enn 6 måneder. Ida og Lyra er i dag hedret gjennom at Heimevernet i Finnmark oppkalte en innsatsstyrke etter dem- HV-17.
Litteraturliste
Kilde
Foto av Porsa -Direktørbolig er godkjent brukt av Hammerfest kommune
Foto og tekst av fotoapparat er godkjent brukt av Alta Museum – World Heritage Rock Art Centre·
Trygve Andersen (1932-2021) vokste opp på Storekorsnes og Nyvoll i Altafjorden. Han bygde opp Ida/Lyra-museet. I museet på Storekorsnes er det samlet en rekke gjenstander fra motstandskampen under 2. verdenskrig.
Dette innlegget er skrevet av Ulf-Inge Andersen, Trygve Andersens sønn.
Porsa ligger ved Vargsund i Vest-Finnmark. Stedet er kjent for blant annet Porsa kraftverk, som ble satt i drift i 1940, med bakgrunn i at byen Hammerfest hadde økt behov for strøm. Fjernledning mellom Porsa og Hammerfest var den første i sitt slag i Finnmark.
Porsa er også kjent for motstandsgruppa Lyra under 2.verdenskrig. Motstandsgruppene Ida og Lyra ble etablert i 1943. Begge gruppene hadde som oppgave å observere tysk aktivitet og sende opplysningene via radio til London.
I Altafjorden lå blant annet de tyske krigsskipene Tirpitz og Scharnhorst. På Storekorsnes nær innseiingen til Vargsund, hadde tyskerne etablert batteriet Storekorsnes. Batteriet hadde en enorm ildkraft og god oversikt og kontroll over indre deler av Altafjorden, Langfjorden, Stjernsundet, Rognsundet og Vargsundet.
Leder av Porsasenderen var Trygve Duklæt. Andre sentrale personer var Rolf Storvik, Paul Johnsen og Torleif Johansen fra Hammerfest. I tillegg var innpå 50 personer i Hammerfest, Alta og Altafjorden engasjerte i Lyras aktiviteter. Handelsmannen Håkon Korsnes jr. hadde tegnet batteriet med brakker, minefelt og skyts på Storekorsnes. Tegningene ble sendt med lokalbåtens styrmann til Porsa og motstandsgruppen Lyra.
Da Porsagruppa ble oppdaget sommeren 1944, ble disse tegningene funnet. Flere ble arrestert og sendt sørover til den tyske fangeleiren Grini og satt der til krigens slutt.
Kilde
Ei kort historie om Porsa kraftverk
Av Julia Stangeland, Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms, Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark, IKS.
Porsa er både ei elv og eit vassdrag og det er mellom anna desse kjeldene sitt vassfall som dannar grunnlag for Porsa kraftverk si drift. Et lite samfunn vaks fram som ein konsekvens av etableringa av Porsa Gruber og som seinare hadde Porsa kraftverk som sentrum. For dei som budde i Porsa bidrog ikkje berre kraftverket med straum i stikkontakten, kraftverket sørgde òg for mat på bordet – all den tid kraftverket var arbeidsplass for dei fleste mennene i det vesle samfunnet. Frå den vesle staden med sine få innbyggarar har sidan slutten av 1930-talet kome bidrag som har ført til at både Hammerfest by, dåverande Sørøysund kommune på Kvaløya og Kvalsund kommune, med vekslande hell, hadde ei stabil straumforsyning som kunne føre til eit moderne samfunn.
I 1938 kjøpte Hammerfest kommune Porsa kraftverk. Kraftverket var bygd ut i samband med Porsa Gruber sin aktivitet. Allereie i 1916 hadde Hammerfest fått tilbod om å kjøpe overskotskrafta til gruveselskapet. Trass i stor kraftetterspurnad i Hammerfest, takka kommunen den gong nei. Dei ville satse på utbygging på Kvaløya. Kanskje spelte òg økonomiske og teknologiske avgrensingar ei rolle då kommunen takka nei. Ein rekna kanskje ikkje med at elektrisiteten ville komme heilt fram. I 1938 hadde den teknologiske utviklinga kome lengre, etterspurnaden hadde blitt stadig større og staten støtta eit interkommunalt initiativ og sette dessutan krav om at kraftverket, i Hammerfest sitt eige, òg skulle forsyne Kvalsund kommune og Sørøysund kommune på Kvaløya med straum. Sjølv om Hammerfest kommune kjøpte den største delen av kraftverket, kjøpte òg Sørøysund og Kvalsund kommunar kvar sin mindre part.
Arbeidet med å kople dei ulike stadane til kraftsentrumet Porsa tok til. Det blei sendt straum gjennom kabelen mellom Porsa og Hammerfest allereie i januar 1940, men fyrst frå juli same år, etter at den tyske okkupasjonen var eit faktum, blei høgspentlinja sett i permanent drift. I 1938 hadde berre om lag 25 prosent av finnmarkingane innlagt straum mot eit snitt på 75 prosent i resten av landet. Porsa kraftverk skulle bidra til at fleire fekk straum og at samfunnet på den måten kunne seiast å vere meir modernisert, men elektrisiteten var kanskje mindre viktig for dei private kundane enn for arbeidslivet. Det var kanskje fyrst og fremst næringslivet som ivra for stabil straumforsyning og stilte det som eit vilkår for sine verksemder. Stabil straumforsyning blei følgjeleg essensielt for å kunne sikre næringsutvikling og på den måten òg eksistensgrunnlaget, særleg for byane. Det såg heller ikkje ut til at det kunne bli straum nok.
Før 1938 vart det gjort fleire utbyggingar på Kvaløya for å forsyne Hammerfest by med straum. Etter kjøpet av Porsa kraftverk fekk altså òg landkommunane rundt betre tilgang til straum, men etterspurnaden var større enn det dei samla utbyggingane både på Kvaløya og Porsa hadde ført med seg. Under krigen starta ein nye utbyggingar. Tyskarane brukte mykje straum, både i eigenskap av at nærværet deira medførte eit høgare befolkningstal, men òg fordi utbyggingar av til dømes filetfabrikken og anna aktivitet medførte eit auka straumforbruk. Utbyggingane blei fyrst starta opp på Kvaløya, men dei blei skrinlagt på grunn av manglande materiale og arbeidskraft. Ein gjekk derfor over til utbyggingar av Porsa kraftverk. Desse var ikkje fullførte då Porsa kraftverk blei øydelagd i samband med nedbrenninga og dei generelle øydeleggingane hausten og vinteren 1944/45.
Etter krigen kan etterspurnaden etter kraft stå som eit symbol for sjølve gjenreisinga. Etter kvart som folk kom tilbake var elektrisk kraft eit godt hjelpemiddel, ikkje minst i form av lys, for gjenreisinga. Vidare var behovet for kraft viktig for å få i gang næringslivet igjen og det blei viktig for å dra den generelle befolkninga med inn i det moderne Noreg. Etter kvart som folk og næringsliv kom tilbake, ville dei ha meir straum. Behovet for å gjenreise Porsa kraftverk meldte seg tidleg, og blei sett på som viktig for å kunne sikre nok kraft. Frå slutten av mars 1948 blei det igjen sendt ut elektrisk kraft frå Porsa. Utbyggingar og utbetringar har seinare blitt gjort i fleire omgangar. Døme på dette er utbygging av Nedre og Øvre Porsa kraftverk på slutten av 1950-talet.
Porsa kraftverk blir ofte skildra som eit middel til den utviklinga som områda rundt – og då særleg Hammerfest by – trengte for å sikre modernisering og stabil utvikling, både for næringslivet og innbyggarane elles. Det er kanskje verdt å reflektere over at det ikkje er Hammerfest by som er sentrum i den elektriske forteljinga om Hammerfest, Sørøysund, Kvalsund, og seinare òg Hasvik kommunar. Kraftsentrumet ligg på ein liten stad ved Vargsundet og heiter Porsa. Moderniseringa har òg innhenta denne staden. I dag er det få som arbeider på kraftverket. Folk er innom for vedlikehald og anna tilsyn, men dei bur ikkje i Porsa. Den daglige drifta er fjernstyrt ved hjelp av datateknologi. Samfunnet som ein gong vaks fram for å fyrst sikre gruvedrift og seinare kraftforsyninga, finst nesten ikkje lenger. Porsa er knapt skildra, verken på internett eller i bøker, men staden har likevel hatt – og har – ei kraftig tyding.
For å forklare litt om bakgrunnen til energiverket, har vi hentet et utdrag fra «Hammerfest byen vår. En ny by. Vekst og harde tider 1890 – 1940», av Aud S. Olsen, Bjørn Sigvartsen og Sverre Wold.
Hammerfest får elektrisk lys.
Det første elektriske lys.
I Hammerfest begynte de tidlig å interessere seg for elektrisitet som belysning. I slutten av september 1880 så de en prøve på elektrisk belysning. Mens Sibir-damperen «Dallmann» lå på havna, prøvde den sitt elektriske lysanlegg. Det var et herlig syn. Lyset var så sterkt at omgivelsene ble opplyst i lang avstand – skrev Finnmarksposten.
De første planer.
I april 1885 vedtok generalforsamlingen i Samlaget* å avsette 2000 kroner til et fond for elektrisk lys. Kommunestyret skulle avgjøre når pengene skulle benyttes. Sommeren 1890 utgjorde fondet noe over 17 000 kroner.
Telegrafist Hans Sivertsen kom til å få avgjørende betydning for igangsettingen av planen om elektrisk lys i Hammerfest. Den 6.april 1889 sendte Sivertsen et skriv til ordfører Lund om saken. Skrivet ble behandlet av formannskapet 13. mai og av bystyret 18. mai 1889.
Vann som drivkraft.
Siversen reiste til utlandet for å studere de forskjellige elektriske systemer. Kaptein E.A. Eriksen ved Norges Geografiske Oppmåling, fikk i oppgave å undersøke drivkraftsørsmålet. Han mente at drivkraften skulle være vann. De burde lage en rørledning med turbin overfor Storvannet. Etter Kapteinenes mening var vannmengden stor nok. Den ville gi en drivkraft på ca. 60 hk. Med denne drevkraften ville de foruten gatelys få huslys på 6-700 lyspærer. (Vanlig hus har i dag ca. 35 – 40 lyspærer).
Den 13. juni 1890 gjorde Hammerfest Bystyre vedtak om å skaffe byen elektrisk belysning. Det ble satt igang bygging av dam. Dessuten ble det kjøpt 18 buelamper til gatelys og 300 glødelamper til huslys.
Elektrisk lys.
I begynnelsen var lystiden ganske kort. Tirsdag 10. februar 1891 skriver Finnmarksposten:
«Hammerfest i elektrisk belysning
De tre siste aftener har forsøkene med byens nye gatebelysning falt særdeles heldigt ut, uaktet storm og sne har gjort det overmaade besværligt at holde ledning og lamper i orden. Med en makeløs ufortrødenhet har imidlertid ingeniør Raeburn – som har forestaaet anlegget – arbeidet for at faa det i beste gjenge – og det later ogsaa til at ville lykkes ham.
Den straalende belysning gjør naturligvis stor lykke hos byens folk, som om aftenen ferdes tallrik ute for rett at nyde og beundre det prektige lys som frembringes paa en saa ufattelig maade. Her staar nok manges forstand stille – og det tør meppe være saa ualmindelig at faa høre spørgsmaal . som vi gjorde det forleden – om hva slags olje der benyttedes til lamperne.»
I 1903 var brennetiden utvidet ganske mye. Huslyset ble tent kl. 5.15 om morgenen og slått av kl. 01.00 om natta. Hammerfest var den første byen i Norge og Nord Europa som hadde elektrisk gatebelysning.
Hammerfest Energi har kommet noen skritt videre siden denne tiden, og er i dag en moderne bedrift med ca. 60 ansatte i Hammerfest og Breivikbotn. Vårt forsyningsområde dekker kommunene Hammerfest, Hasvik og Kvalsund
*Tidligere var det et Samlag som solgte alt brennevin i byen. Overskuddet av salget ble ofte fordelt til byens foreninger, klubber, eller til gode formål.
Gruvedriftens historie
De eldste spor etter mennesker i Kvalsund er ca. 10 000 år gamle; hustufter med funn av redskaper. Disse redskapene; kniver og pilespisser, ble forarbeidet av lokale steinarter, vesentlig kvartsitt, men også skifer. Lokale forekomster av leire og asbest kan ha vært benyttet til produksjon av keramikk, her er kildene mindre sikre.
Det skal gå lang tid før man på nytt påtreffer noe som kan omtales som bergdrift. Dette hadde sammenheng med funn av til dels store kobberforekomster i området.
Ut fra noen kilder skal det ha vært kobberdrift i Neverfjord omkring 1715, disse kildene er ikke helt sikre
Ut på 1800-tallet kom imidlertid gruvedriften i full sving, og det var gruver i drift i Neverfjord, Beritsjord, Porsa, Halsevann og i Repparfjord.
Etter dagens standard var metodene benyttet i gruvedriften primitive, og selv om malmen var av god kvalitet var det krevende å få den fraktet fra gruvene og til utskipingssted. Dette i tillegg til varierende kobberpriser, gjorde at gruvedriften i Porsa ble nedlagt i 1931/32. Som en kuriositet skal nevnes at Christian Michelsen, statsminister under unionsoppløsningen i 1905, var en av hovedkreftene bak denne gruva.
Interessen for bergdrift tok seg opp etter krigen, og undersøkelser viste at det var drivverdige kobbermalmforekomster i Repparfjord (ispedd noe gull og sølv.)
Dette førte til omfattende gruvedrift i regi av Folldal verk. Denne driften varte fra 1972 til 1978. Fall i priser og etterspørsel var årsaken til opphør i driften. Driften ble i ettertid kritisert for miljøskader med deponering av gruveavfall i Repparfjorden og for å etterlate seg «arr» i form av dagbrudd.
I ettertid har gruvegangene og området rundt, blitt nyttet til andre formål, herunder smoltoppdrett og eksperimenter vedrørende brann i tuneller. Erfaringer fra eksperimentene her ble benyttet under byggingen av «Kanaltunellen» mellom Frankrike og Storbritannia.
I tillegg har det her vært betydelige masseuttak av gråberg, til bruk i gassutvinning. Dette har i det store og hele blitt nyttet til tildekning av gassrørledninger på havbunnen i forbindelse med «Snøhvitprosjektet».
I skrivende stund foreligger det vedtak om ny drift i Repparfjord gruvene, i «Nussir»-området. Nyere metoder for undersøkelser av malmforekomster har påvist store malmreserver.
En form for bergdrift som også har tradisjoner er skiferdrift. Kommersielt har det vært drevet i Erdal i Repparfjord, men også på Stangnes på øysida. Noe større drift har ikke forekommet siden krigen.
Med støtte fra:
© All rights reserved – Arahavde 2024