Meny
Så langt som til Varselfjorden i Repparfjord, fikk skip seile. Vil du vite hvorfor fjorden fikk dette navnet? Har du hørt om Fløsteinen der eller om Vaggibestemora på den andre sida av fjorden? Her kan du også lese om Narrhvalstanna som ble sendt til Kongen i København.
I startfasen av prosjektet På sporet av Árahávdi utforsket vi flere områder i kommunen. Vi fant fram til skyteskjulplassen på Olanesseet litt nord for Fægfjord.
Marit forteller: «Jeg fortalte dette til vår gode nabo og verdde i Storbukt, Kirsten Ravna Sara. Jeg ville ta henne med dit til Olanesset.
Hun stusset over begrepet fløstein og navnet Olanesset. Flo på samisk er ulli (uttales ålli). Den store, hvite steinen ligger i flomålet. Nesset har nok blitt kalt Olanesset, et fornorsket samisk ord for Ulli – flo, mente Kirsten.»
Der elvene møtes
Den nordiske sagnhøvdingen Ragnar Lodbrok, fikk navnet sitt etter sine bukser som var sydd med hårene ut. På hans tid ble fangstfolk kalt veidefolk. Det var et samfunn som i stor grad baserer seg på jakt, fiske og sanking. Det man ikke kunne få med seg videre fra fangstplass, byttet man bort. Slike møtesteder for byttehandel kunne man ha et par ganger i året. I Kvalsund var det grunn til å mene at Skaidi var en slik plass.
De første jegere og fangstfolk drev sin jakt med pil og bue. Man jaktet med forskjellige piler for forskjellige dyr alt fra røyskatten eller hermelin til bjørn. Etter hvert utviklet man fallgraver for å fange store dyr og snarefangst for å fange mindre dyr.
Interessant litteratur om Ragnar Lodbrok:
Skyteskjulplasser
Det tok mange hundre år før man begynte å bruke skytevåpen. Enda under Kalmarkrigen i 1611, da vi kriget mot svenskene, sto 300 mann på Norges grense kun utstyrt med hellebarder, øksformede kraftige spyd.
Jegerne brukte de gamle tidenes jakteplasser, hvor pilskytteren før hadde hatt sitt skyteskjul. Slike skyteskjulplasser var det mange av i Kvalsund. De er lett å se i terrenget i dag, særlig når man bruker sjøveien. Her på skyteskjulplassen ventet man til det dyret kom forbi som man ønsket å jakte på. Det var jakt på dyr som forstyrret tamreinhold eller husdyrhold. Plassen ga ly for vær og vind og man kunne tenne bål. Man hadde gjerne både fyrstål og knusk i beltet. Slike skyteskjulplasser ble noen ganger kalt for fløstein eller også hvitstein. En slik Fløstein finner vi litt nord for Fægfjord og ved Næverfjord.
Kobbejakt
Vi vet at både samer og nordmenn drev jakt på sel. I gammel tid skal jakten ha foregått ved hjelp av klubbe og ikke gevær, dette fordi «da Fløgter de stoere Kobber av Landet». Det at de kan si at kobber rømmer hvis de blir forstyrret vitner om at det i lengre tid må ha eksistert en kultur med å jakte sel. Ellers ville selene ha forsvunnet fullstendig før man ble klar over dette. Jakten skal ha foregått fra vinteren og til høsten og den lar seg dermed kombinere utmerket med sesongfisket på skrei som også foregår i det samme tidsrommet.
Det har vært jakt på kobbe i moderne tid også. Kobben kom ofte til kysten.
Historien «Kobbejakt i Storbukt» er fortalt og godkjent av Ketil Andersen (født i 1954) og nedskrevet av Marit Johansen i 2011.
«Jeg var god kamerat med Mathias Mathisen og var ofte hos ham. Det skilte en generasjon på oss, Mathias var like gammel som far min. Jeg var også ofte hos Helge Vollan, en annen av naboene i Storbukt. Han lærte meg å skyte med rifle. Sønnen til Helge hadde ikke den interessen, så jeg ble ganske god.
Det var vanlig å skyte kobbe på denne tida og kobben kom ofte inn fjorden. Han Mathias spiste kjøttet og brukte skinnet. Jeg vet han ga kobbeskinn til søsteren. De fikk garvet det i Oslo og leverte til buntmakeren hun kjente og fikk laget blant annet hatt til seg selv.
En dag så jeg kobben i elveløpet hjemme hos oss. Jeg kan ha vært en 16-17 år. Jeg løp over til Mathias og fortalte hva jeg hadde sett. Han tok det hele med ro. Han ventet på at Michael Monsen fra Beritsjur skulle komme. Michael kom, og han ble i fyr og flamme.
– Har kan vi ikke sitte, gutter, kom igjen. Ja, for du har den gamle rifla di enda du, Mathias? spurte han.
Ja, du kan skjønne han hadde nå den. Mathias opp på loftet og henta rifla. Så gikk vi mot Storelva. Vi la seg på bakken ved muren der bestemor Elen hadde bodd. Derfra hadde vi god utsikt. Kobben lå enda der på bakken på en stein og hvilte.
– Nei, nå må du skyte før den går under, sa Michael.
Jeg la an og skjøt. Kobben gikk under.
– Vi vet ikke om du traff før den flyter opp om 5 min.
Vi venta i spenning og der fløt kobben opp.
– Skynd dere kara, vi må bare få han på land før han søkker igjen, sa Mathias og vi småløp og hentet båten og dro kobben på land.
Det ble kobbekjøtt til kvelds den dagen. Kjøttet var nesten svart, men helt greit spiselig».
Kilde
Jacobsen, R. (1989) Kvalsund i Finnmark – bygdebok om Kvalsunds folk og forhold
Gamle regler
På Markop strand
svømte en kval i land.
Peder var første mann
som dro kvalen på land
Goskat/Go-skatt
Goskat fikk sitt navn allerede på 1600 tallet. Det fortelles en interessant historie om en skatt som ble funnet. Skatten var narhvalstannen som ble tatt fra den hvalen som de fikk buksert på land på Goskat. Det var 2 narhvalstenner som hang i hop, noe som er svært sjeldent. Disse var helt symmetrisk, spiralformet, 1,8 meter lange og laget av rent elfenben. To slike sto ut fra samme feste.
Narhvalstannen ble tatt med til tings for å se om man kunne få noen daler for den, men tannen ble annektert av kongens fogd. Det var ordre om at et slikt sjeldent funn skulle til det kongelige raritetskammer. Mennene fra Go-skatt fikk ingenting.
Det var opprettet strandmasterstilling i kongens tjeneste. Den første var en utlending, Arp, bosatt i Trondhjem. Han skulle sope langs alle sund, fjorder og øyer hele kysten til Vardøhus, for å legge beslag på vrak og sjeldenheter. Området ble kalt «Kongens strømme».
Denne sjeldne tannen ble satt inn i kongedømmets tronstol på Rosenborg slott i København.
Majesteten måtte senere, av familiære grunner, kvitte seg med tannen. Den gikk til kongen av Sachsen for 100.000 riksdaler, og lagt til en av verdens mest berømte kunstsamlinger i Dresden. Narhvalstannen er siden blitt omtalt som Unic(h)orn.
Her ble altså mannfolkene som først fant narhvalen, Morten og Nils Olsen, snytt for betaling fra kongen!
Kongens tronstol (tv.) blev fremstillet til Frederik III i 1660erne af narhvaltand. Takket være bidrag fra en række personer – herunder dronning Margrethe – er den øverste del, der tidligere var dækket til, nu også i narhvaltand. Foto: Jens Astrup
Rosenborg_Castle_-_throne_rooma
Kilde:
Jacobsen, R. (1989) Kvalsund i Finnmark – bygdebok om Kvalsunds folk og forhold
Peder Rasmus Pedersen_Sønn av Nils Pedersen, utlånt av Otto Svendsen
Du har kanskje hørt om han PieraNilas, han Nils Persen inne fra Repparfjord?
Nils var gift med Marit. Det første barnet, Marit Eline, ble født et par år etter at de giftet seg. Det var stor barnedødelig i Kvalsund rundt århundreskiftet og det andre barnet deres, Henrik, døde bare et halvt år gammel. Marit ble gravid igjen, men hun døde i barsel bare 26 år gammel, 14dager etter at hun fødte Peder Rasmus. Nils måtte skjøtte de to barna, Peder Rasmus og Marit Eline alene.
De bodde ved Dypelv i Repparfjord, i en gamme. Der bodde også Nils sine foreldre. Da faren til Nils, han Per Rasmussen, døde, ble det mye spekulasjoner. Det ryktes at han Per hadde solgt eiendom til gruveselskapet som skulle leite etter kobber på Ulveryggen. Det ble sagt at han tjente mye penger på den handelen!
Skjerpefeber
Naboen, Anders Monsen, fant så mye kobber der, at det ble skjerpefeber i Kvalsund. Nesten slik gullfeberen var i Amerika. Ja, dette husket folk i lang tid. Det var tider det. I 1905 var det 50 forskjellige skjerp bare i Kvalsund.
Det ble solgt kobber langt ned i Europa. Det ble brukt kobber fra Kvalsund på flere tak på berømte bygninger i København- på Børsen, Runde tårn, Regensen, Rosenborg slott.
Det var mye kobber i fjellene i Kvalsund den gangen, og det er det ennå.
En Arahavde
Da faren til Nils døde, begynte Nils å tenke over om det virkelig var sånn at faren hadde verdier på eiendommen. Kanskje faren hadde gravd ned pengene i en kobberkjele, i en sånn Arahavde som han Anders Larsen hadde fortalt dem om. Han leita i og utenfor gammen etter farens skulte skatter.
Han fortalte ingen hva han fant.
Plutselig seilte han av gårde til Kokelv. Med barna godt påkledd under en presenning seilte han en vinterdag bort fra Dypelv i nordlandsbåten sin. Marit Eline var bare 7 år og han Peder Rasmus var bare noen måneder gammel. Mora hans var fra Kokelv, så han visste nok at det var godt fiske og godt å bo der.
Foto: Marit Eline Nilsdatter som voksen, utlånt av Otto Svendsen
Det gode liv i Kokelv
I Kokelv traff han ny kjærlighet. Han traff Gunhild, han kjøpte mye jord i Kokelv og bygde hus, han kjøpte bruk og hadde mannskap som rodde for seg og han hadde tjenestefolk. Sjøl jobba han ikke, han bare organiserte arbeidsstokken.
I dag kan vi bare lure på om han virkelig fant farens arahavde? Tok han med seg farens skulte skatter til Kokelv?
Noe vet vi for sikkert. Da kommunen ville bygge skolen i Kokelv, da solgte han Nils av jorda si slik at skolen kunne bygges. Han var en god mann for bygda han Nils, han Piera Niilas.
Mann med flosshatt og dressjakke er skolelærer Leiros, bak han i pesk skysskar Nils Pedersen (Piera-Niillas), 1873-1959 fra Dypelv
Denne historien har Bjørn Jenvald Nilsen (1946) blitt fortalt av sin mor Charlotte Nilsen (1910-1998). Hun ble også kalt Lotte. Lotte var opprinnelig fra Jøkelfjord. Familien bodde i Roggeluft på Repparfjords østbredde. Lotte hadde hatt Reidun Erdal på besøk. De gikk ofte til hverandre. Denne gangen ville Lotte følge henne hjem. Det var en fin tur og hun trengte frisk luft. De la av gårde mot Erdal. Mellom Roggeluft og Erdal er det et lite dalføre. De måtte over en bekk eller en liten elv som rant gjennom der. Charlotte gikk forsiktig og så godt etter hvor hun satte foten. Da ble hun plutselig oppmerksom på en blank fin kobber-kjele. Hun tenkte at det bare var hun som så den, og nevnte ikke hva hun så. Kobberkjelen kunne ligge der til hun kom på retur, da kunne hun ta den med hjem.
Da hun kom på retur og var på den samme plassen hvor hun hadde sett kjelen, var det ikke noen kjele der.
Denne hendelsen opplevde Lotte, i Vaggi (Vaggi betyr dal på samisk). Vaggi hadde ord på seg for at det skjedde rare ting der. Reidun fortalte senere at hennes bestemor Serine også visste om Vaggi-bestemora. Hun hadde sagt mange ganger at hun aldri måtte sette seg og drikke kaffe med Vaggi, om hun så henne. Bjørn Jenvald fortalte også at han var med søskenbarnet Bjørnar ute og gjette kyrne. Da de kom til Vaggi med kyrne, kjente de lukta av nykokt kaffe. Det var ikke en sjel i nærheten – ikke en lyd å høre, bare kaffelukta hang igjen i lufta. Vaggi-bestemora hadde kokt seg kaffe.
Med støtte fra:
© All rights reserved – Arahavde 2024